|
Det fikk et slag – folket fikk et slag, og
den som slo det var Herren. Hvor ofte hører du i dag om den Gud som
slår? Nei, du hører utlagt om en «kjærlighetens» Gud, på en
slik måte at du nærmest blir flau på Hans vegne.
En sentimental menneskekjærlighet
– en kjærlighet som ikke refser eller slår. Men det hender Gud i sin
kjærlighet må slå oss for å berge oss. Slik som med israelsfolket
her.
Skriften taler om det folk
som ikke tåler tukt, og det blir så visst ikke betegnet som et salig
folk. Nei, et usalig folk!
En saueflokk har hunder på
flankene for å holde dem samlet og lede dem på rett vei, men sauene
føler seg truet av dem og forstår ikke at det er til deres eget beste
dette skjer.
Slik må også Herren gjete
oss, og det ofte med tukt for å holde oss på veien og hindre at vi
skjærer ut. At tukt så ofte er et ukjent begrep i forsamlingene i
dag, og nærmest blir betraktet som at Herren har mishag i en, det
er et meget dårlig tegn. Les bare Hebr 12:8: «Men hvis dere er uten
tukt, som alle har fått sin del av, da er dere uekte barn, og ikke
sønner.»
Det står om den Herren hudstryker,
og etter vår naturlige tankegang ville vi tenke at det var en som
var gjenstand for Guds vrede – men som det står skrevet i den forbindelse,
er det tvert imot den Han elsker.
Det er noe som følger den
som ikke tar imot tukt – Han tar heller ikke imot Herrens nåde. Du
kaster mine ord bak din rygg og følger dine egne tanker og lyster
i stedet, sier Herren. Og det er dette som har gått side om side gjennom
hele historien siden mennesket åt av kunnskapens tre. Guds ord på
den ene siden, og menneskets egne tanker på den andre. Satt opp mot
hverandre!
Og her viser det seg, at
før Herren får tukte et menneske, ydmyke det, bøyd det, bøyer heller
ikke mennesket seg for Guds ord. «Før jeg ble ydmyket, fór jeg vill,
men nå holder jeg ditt ord,» som salmisten uttrykker det i Sal 119:67.
«Herren skal gi dere nødens brød og trengselens
vann, men da skal dine lærere ikke mer skjule seg, men dine øyne skal
se dine lærere.» (v.20).
Han åpner vårt øre, våre
øyne, gjennom trengsel. Men Guds hensikt og mål med det hele er alltid
å berge sjelen. Og her lever vi i en særdeles farlig tid, hvor
alt som har med trengsel og tukt å gjøre blir betraktet som ondt og
mørkt – for alt i dag streber mot makelighet, å få det godt, å trygge
seg, å nyte og søke lykke i verden og de ting som er i verden.
Her er det mange som reiser
seg imot Gud, når Han kaller til oppbrudd fra avgudene.
Vi har lov til å bruke de
ting som er i verden, og nyte dem, så sant det ikke er direkte synd,
men kommer vi bort fra Herrens tukt og trøst, lov og evangelium, blir
disse ting avguder for oss.
Det hender at lovens ord
slår oss i samvittigheten, og søker å få tale alvorlig med oss om
vår sjels tilstand. Før var evangeliet den åpnede dør du sprang
inn gjennom, for å komme fri denne verdens synd, urenhet og
elendighet. Komme fri! Nå er det hva du endatil holder opp
imot Gud, som et skjold imot tuktens ord. Det er rent misbruk av evangeliet,
men kalles frihet!
Hør nå hva den sant frigjorte
gjør: «Sølvplatene på dine utskårne bilder og gullplatene på ditt
støpte bilde skal du da akte for urene. Du skal kaste det bort som
et urent klesplagg. Ut med deg, skal du si til det.» (v.22).
Dette er det bare evangeliet
som kan virke. I Apg 19:19, leser vi om en vekkelse i Efesus. Det
står at de som hadde drevet med trolldomskunster bar bøkene sine ut
og brente dem. En frukt av evangeliet! Noe som følger på, og
ikke noe som går foran. En sant frigjort ved evangeliet, gjør aldri
noe for å bedre sin situasjon for Gud lenger, for han vet i dypet
av sitt hjerte nå, at han allerede er fullkommen i Kristus!
Og når du ser på kristenflokkene
i dag, alt hva de driver med, så er årsaken ikke for mye evangelium,
men de har ikke fattet evangeliet med hjertet, derfor henger de fast
ved sine avguder og forsvarer dem.
Og her er dette underlige
forholdet mellom lov og evangelium i vår evne til å forstå det rett,
for selv om evangeliet ligger der ferdig for oss alle, tar vi ikke
imot det i sannhet, før loven har fått tukte oss til en total avkledning.
Det er den som likesom får slått sprekker og hull i dette mørke her
inne, så evangeliets lys kan få skinne inn, med legedom under sine
vinger.
E.K.
|
For loven, hvor nødvendig den enn er, kan aldri bringe det
lenger enn til dom. Den kan ikke frigjøre oss – verken fra synden
eller syndens dom, eller Guds vrede over synden. For Gud er reelt
vred, det er virkelighet, og da i særdeleshet imot avgudsdyrkelse.
I den henseende sier Guds ord: Dere er blitt urene! For det
er bare ett som kan rense et menneske for Gud – det er evangeliet,
det vil si, syndenes forlatelse, lammets
blod! Og her ligger en veldig grunn til å advare mot våre egne tanker
om Gud, og om åndelige saker i det store og hele. Det er nemlig det
siste våre tanker faller til ro med, at syndenes forlatelse er alene
den eneste vei – ja, selve veien!
Da begynner det menneske
som helt til nå har holdt kristendommen for å være streng og vanskelig,
plutselig å anse den for altfor slapp og lettvint.
Det er en så urimelig vei
dette - i grunn helt skjult og hemmelig for det naturlige menneskets
tanker.
Ja, det er vel lett å høre
det, men når du skal til å tro det og hvile i det, da oppdager du
at du trenger en lærer av et høyere slag. «Herren skal gi dere nødens
brød og trengselens vann, men da skal dine lærere ikke mer skjule
seg, men dine øyne skal se dine lærere.» (v.20).
Vi forstår så lite av Gud,
all godhets giver – ja, ikke noe som helst uten at Han gir oss det.
Bare Gud kan gi åndelig mat, og Han legger det inn der hvor det er
behov akkurat som en mor med et spedbarn.
De fleste her er voksne,
og hvordan har du blitt det? Jo, du har hele tiden tatt imot Guds
gaver. Det er Guds gaver som har gjort det. Slik også med et åndelige
liv.
Dine synder, din avgudsdyrkelse,
hva det måtte være – Han har tatt det på seg, Han har flyttet det
over på seg, så når disse ting rører seg i meg, kan jeg med rette
si: Ja, ja Jesus, dette er altså ditt nå! Og når jeg leser i Skriften
om Jesus, Hans renhet, syndfrihet, lydighet, himmelverdighet osv.,
kan jeg med rette si: Ja, ja Jesus, dette er altså nå mitt! Det er
Herrens ord til enhver som søker Ham. Din tro har frelst deg!
Det som forener deg med Gud
er ikke ditt strev på selvforbedringens vei, men det er Hans ord til
deg om nåde for Jesu skyld. Det er bare ett møtested mellom Gud og
mennesket, og det er korset! Der ligger alt håp vi måtte ha til vårt
eget i støvet. Og så er det bare en vei – korset! Men der ligger
noe mer i dette støvet, nemlig Guds Sønn for våre synders skyld. Det
er der gjenfødelse skjer – det er der en går over fra døden til livet.
Ved det du ser der!
Tenk å befinne seg i den situasjon, den tilstand,
at dine lærere skjuler seg for deg!
Jeg hører enkelte si: Dere
taler jo bare om synder og om korset – vi trenger en gladere kristendom!
Som om det kan finnes gladere kristendom enn at Han selv har sonet
alle våre synder og åpnet oss en fullkommen vei, som ingen og intet
kan sette en grind for igjen.
Det er åpenbart noe som er
skjult for deres øyne. De kan ha mange fine tanker om Jesus, men hjertet
kjenner ingen trøst i selve evangeliets ord. De er omvendt til noe
vi må kalle kristelig-religiøst, men ikke til Jesus! Evangeliets ord,
det er bare for syndere det. Det vil si, at det kun kan åpenbares
for dem.
Til
slutt: «Da skal Han gi regn for såkornet du sår i jorden. Han skal
gi brød av jordens grøde, og det skal være kraftig og saftig. Din
buskap skal på den dagen beite på en vid eng. Oksene og eslene som
arbeider på jorden, skal ete saltet blandingsfôr, som blir kastet med skuffe og kasteskovl. På
hvert høyt fjell og på hver høy bakke skal det være bekker, strømmer
av vann, på den store slaktningens dag, når tårnene faller. Månens
lys skal bli som solens lys, og solens lys skal bli sju ganger klarere,
som lyset for sju dager, på den dag når Herren leger sitt folks skade
og forbinder såret av det slag det fikk.»
Her leser vi om et folk,
et land, som Herren har fått brakt dit, at Han kan utøse sin velsignelse
over det. For det er nemlig det som er etter Herrens hjerte – at det
ikke er noen grunn til at Han må holde sin nåde tilbake!
De hadde tatt imot tukten.
Salige er alle som venter på Ham, leste vi.
|
6
søndag i åpenbaringstiden
