«- og ved Hans navn skal du sverge,» leser vi her. (v.20). Jesus går imot dette å ta seg til rette på denne måten. Det vil si, å ta i bruk noe ekstra «kraftfullt» for å slå noe fast. Han sier bare: Tal sant! Rett og slett! Dette uttrykker Han slik: «La deres tale være ja, ja - nei, nei! Det som er mer enn dette, er av det onde.» (Matt 5:37).
   Han kjenner mennesket - Han vet hvordan vi kan sno oss for å fremme vår egen sak, for å få rett. Men du trenger altså ikke noe annet enn å rett og slett tale sant! Det blir ikke mer sant og rett om du tar i bruk kraftuttrykk eller roper og fekter!

   Israel - og vi - minnes her på hvem Herren i virkeligheten er. Det er utenfor vår fatte- og forestillingsevne dette, men det brukes ord og uttrykk som iallfall kan gi oss en anelse om hva vi står overfor, når vi har med Gud å gjøre! Han er ikke din likemann, men er høyt opphøyet over alt som heter menneske, derfor skal du - ja, er fullt ut pliktig - til å lyde Ham i alt hva loven byder deg! «Herren din Gud skal du frykte, Ham skal du tjene, og Ham skal du holde fast ved - Han er din ære,» leste vi! (v.20-21).
   Et menneske kan ikke komme på den siste dag og forsvare seg overfor Guds lov - det vil si, Guds vilje - ved noe som helst. Da hjelper det ikke noe med disse ting en gjerne skjuler seg bak her og nå: «En er jo bare et menneske!» «Vi er jo alle syndere!» «Guds bud er umenneskelige! - det vil si: over menneskets evne,» og lignende.
   Da møter du ganske enkelt spørsmålet: Hvorfor er de over din evne? Hvorfor er ikke du i stand til å leve i samsvar med dem? Guds bud er jo gode! Det må jo skyldes at du ikke er god det da! For hadde du vært god - det vil si, virkelig god, og ikke bare innbilt god - så hadde du jo gjort det gode med lyst og glede! Det er jo opplagt! Jesus var god - det vil si, fullt og helt i samsvar med Guds bud av hjerte og sinn - derfor sier Han: «Min mat er å gjøre Hans vilje som har sendt meg, og å fullføre Hans gjerning.» (Joh 4:34). Og: «- jeg gjør alltid det som er til behag for Ham.» (Joh 8:29). Og det vitnes om Ham, at Han «fornedret seg selv og ble lydig til døden - ja, døden på korset.» (Fil 2:8).
   Kan noe av dette sies om deg? At du ikke bare gjør noen «kristelige» gjerninger, nå og da, men at det er din mat å gjøre Guds vilje! Kan det sies om deg, at du ikke bare nå og da, eller ofte gjør din himmelske Fars vilje - men alltid! Kan det sies om deg, at du innehar en slik lydighet og kjærlighet til Guds vilje, at du er villig til å dø den mest fornedrende død i dine fienders hender? Og når det er snakk om villighet her, så er det ikke snakk om å overvinne seg selv, men å gjøre det som er naturlig for deg! Da blir spørsmålet: Er det naturlig for deg å være slik som Jesus var?
   Å ja, det er mange som vil være Jesus lik, når det er tale om tegn og under og helbredelser osv., men å være Ham lik i denne verden, som apostelen Johannes taler om (1 Joh 4:17), er nok noe ganske annet. «Hån og bespottelse titt!» - som vi synger i en av våre mest kjente sanger.

   Nei, du må få nåde til å feste blikket et helt annet sted - og du ser likevel på den samme Gud! Det åpenbares oss også i denne teksten - Guds barmhjertighet! Han «som hjelper den farløse og enken til deres rett, og som elsker den fremmede, så Han gir ham mat og klær.» (v.18).
   Det tales jo til deg, du som har kommet til kort med dette å skulle være snill og god, gudfryktig, vennlig, tålmodig, hjelpsom og ren i tanker, ord og gjerninger! Begynn å se her! Ser du ikke av dette verset, at Gud er en som har hjerte for de nødstedte? Begynner du ikke å ane barmhjertighet hos Gud? Jesus - Gud kommet i kjød - sier like ut: «Barmhjertighet er det jeg vil ha, ikke offer!» «Jeg har behag i barmhjertighet, ikke i offer.» (Matt 9:13; 12:7).

   Behag i barmhjertighet! Hører du det? Hvor er så denne Guds barmhjertighet - Guds kjærlighet til synderen - Guds kjærlighet til den fortapte - åpenbart, slik at all tvil kan vaskes bort én gang for alle?
   Vi leser i 1 Joh 4:9-10: «Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved Ham. I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.»

   Er det rom for noen tvil her? Hva er det som får den som har sett noe inn i sin egen elendighet til å tvile? Jo, nettopp den elendighet - den synd og ondskap - han finner i seg selv. Alle utslag av den! Ja men, skulle det være årsak til tvil? Les Guds ord om igjen!: «- og sendt sin Sønn til soning for våre synder.»
   Det er jo nettopp i dette Guds kjærlighet til oss er åpenbart, at Han har sonet våre synder! Altså det som får deg til å tvile! Er det ikke fortvilet å være menneske mang en gang? Å være så vrangsnudd at ikke engang Guds klare ord får sprede mørket i vår egen forstand, annet enn i små glimt! Vanligvis iallfall!
   Men nå tror du vel? Nå har du jo hørt det: Gud har ved sin Sønn, Jesus Kristus, gjort soning for dine synder, én gang for alle! (Hebr 7:27; 9:12; 10:10).

   Så kommer vi til dette med den fremmede, til slutt her. Dette er jo et ord som er snart å misbruke, i den såkalte innvandringsdebatten vi stadig har gående iblant oss i dag.
   Vi må forstå noe bestemt her, for å få dette på rett plass. Det er meget spesielt for et menneske å være fremmed - befinne seg i fremmede omgivelser, være annerledes. Det er i virkeligheten en nødssituasjon det! Det kan oppleves ganske så skremmende, angstfullt. Dersom du noen gang har opplevd å være utenfor i noen sammenheng, så forstår du noe av denne situasjonen. Verden er ofte ubarmhjertig, men Herren har behag i barmhjertighet! Ta deg av slike!
   Men det har ingenting å gjøre med å åpne landets grenser for alle som vil inn! Som vil sko seg på de gode kår som er her, i stedet for å bidra til forbedring i sitt eget land.
   Det er et ganske så brennbart tema i vårt land for tiden dette - lær deg å skjelne. Be Gud om lys til det!
   Det går også mang en iblant oss som er «fremmed,» uten at vedkommende nødvendigvis er fra et annet land!
   Det sies av enkelte at vi som kristne ikke skal legge oss bort i dette med innvandring av fremmede – nei, det er politikk, sies det. Bare kort i den sammenheng – vi skal som kristne be for - og søke det beste for det land som Gud oss gav, som vi synger i fedrelandssalmen. Dette med Israel og den fremmede blir ofte brukt som argument på en slik måte, at det blir vanskelig for en kristen å skjelne. Bare et par steder fra Guds lov for landet, som setter ting på plass – først fra 2 Mos 12:49: «Det skal være en og samme lov for den innfødte og for den fremmede som oppholder seg hos dere.» Merk deg! - en og samme lov! Og fra 4 Mos 15:16: «Det skal være én lov og én rett for dere og for den fremmede som holder til hos dere.» Og hvis den fremmede ikke ville underkaste seg det skulle han bortvises. Dette var særlig strengt, dersom han innførte fremmede guder! Ellers utsatte de jo sitt eget folk for fare. Men nok om den problematikken nå.

   Det er mange som ber: Gi oss mer nød for de ufrelste! Ja, det er fint det. Det tyder på at vedkommende har sett noe av sin egen mangel. Men hvordan får du det? Først og fremst ved at du får mer nød for din egen sjel! For det er vel det som mangler deg så ofte, ikke sant? Hvorfor skulle du bry deg om andres sjel, når du ikke engang bryr deg om din egen? Hvordan kan du se andres åndelige nød, når du ikke engang ser din egen?
   Folk kan sitte og trippe på et møte for å komme hjem tidsnok til å se fotballkampen eller noe annet på TV. Om de da ikke har uteblitt fra møtet av samme grunn!
   Ser du den fremmedes nød du? Ser du din egen sjel - at den er fremmed for Gud - Livets opphav og fyrste - og i stort behov av å bli frelst, berget fra et evig mørke? Ser du det? Eller har verdens ånd forblindet deg fullstendig!
   Hvem er det du har med å gjøre? «For Herren deres Gud, Han er gudenes Gud og herrenes Herre, den store, den mektige og den forferdelige Gud, som ikke gjør forskjell på folk og ikke tar imot gaver.» (v.17). Han kan ikke smigres! Men Han har gitt deg en gave - sin egen Sønn til soning for dine synder! Har vi synder å bekjenne i kveld? Har vi frelses behov? La det få være et spørsmål her og nå!

   O Jesus, du som all ting vet,
Se fra din himmel nådig ned
Til oss i støvets egne!
Vår tid er kald, vår nød er stor.
Din sæd så tynn og sparsomt gror,
Men tistler alle vegne.

E.K.