«Herren skal telle når folkene blir oppskrevet, og si: Denne er født der. Sela.» (v.6). Altså, er det noen Han skal kjenne igjen som sine. Akkurat som Adam, der han ser kvinnen blant alle jordens andre skapninger, leser vi: «Så gav mennesket navn til alt feet, til himmelens fugler og de ville dyr. Men for seg selv fant mennesket ingen medhjelp som var hans like. Da lot Gud Herren en dyp søvn komme over mennesket, og mens han sov, tok han et av hans ribben og fylte igjen med kjøtt. Og Gud Herren bygde av det ribben han hadde tatt av mannen, en kvinne, og førte henne til mannen.» Og hør hva Adam nå sier: «Da sa mannen: Denne gang er det ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles manninne, for av mannen er hun tatt.» (1 Mos 2:20-23).
   «Hun skal kalles manninne.» På hebraisk heter mann isj, og kvinne heter isja, står det. Altså nærmest identisk. «- for av mannen er hun tatt.» Nå kalles du kristen, fordi du er av Kristus. Født av Ham. Født av Gud. Født av Hans Ånd. Derfor kjenner Han deg igjen som sin. Som Han også sier her, om dem Han tar ut av folkene: «Denne er født der.» (v.6). Og som Adam sa: «Denne gang er det ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt.» Han kjente det igjen som sitt eget! Velsignet fin ting, ikke sant? Han kjenner deg igjen som sitt eget!

   Vi leser i Rom 8:9: «Men om noen ikke har Kristi Ånd, da hører han ikke Kristus til.» Han kjenner det altså ikke igjen som sitt eget! Det hjelper ikke hva du gjør, eller finner på å kalle deg - du kan gjøre alt det de kristne gjør, du kan bli svært så religiøs og «åndelig.» Kanskje den onde eller ditt eget følelsesliv og psyke, gir deg noen særlige opplevelser, som likesom skal vise at du er på rett vei - ja, godt innenfor, men du kan ikke skape deg selv på ny! Du kan ikke gjenføde deg selv ved gjerninger og øvelser! Du kan ikke bli av Kristus, bli av Gud, ved noe som helst du måtte finne på å foreta deg! Du må fødes i Sion!

   Hva er det som særpreger disse som tas ut? Hva er det spesielle kjennetegn på dem Han kjenner som sine? Han ser det jo med det samme - og Han er jo alltid disse nær. De har aldri vært skilt fra Ham, fra den dag og time de fikk del i frelsen, men «skjult med Kristus i Gud.» (Kol 3:3). Men er det noe tegn vi kan se? Ja, vi kan si det. Det er hva vi kan kalle vår ånds vitnesbyrd om, at vi er Guds barn.
   Det er et ord i denne teksten, som avgjør det hele: Alle! Hør hva de vitner, disse som er født i Sion - det vil si, de som er av Gud: «Alle mine kilder er i deg.» (v.7). Her er ikke tale om mange, eller de fleste, men alle!
   Hør hva apostlene forkynner! Først Paulus: «Men det sier jeg, brødre: Kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike. Heller ikke skal forgjengelighet arve uforgjengelighet.» (1 Kor 15:50). Alt som er av oss, er altså utelukket! Som også Asaf vitner i Sal 73:26: «Om enn mitt kjød og mitt hjerte svikter, så er Gud mitt hjertes klippe og min del for evig.»
   Ikke noe i meg, alt i Herren!
   Og så Jakob: «Etter sin vilje har Han født oss ved sannhets ord, for at vi skal være en førstegrøde av Hans skapninger.» (Jak 1:18). Du ser - alt av Ham! Og dette sannhets ord som Herren føder en synder på ny ved, det omtaler Paulus i Ef 1:13: «I Ham (Jesus) har også dere, da dere fikk høre sannhetens ord, evangeliet om deres frelse, ja, i Ham har også dere, da dere kom til troen, fått til innsegl Den Hellige Ånd, som var lovt.» Evangeliet om din frelse!

E.K.

   Er du redd for å tro evangeliet, så enkelt og liketil det blir forkynt deg i Guds ord? Synes du det blir altfor lett? Synes du det må mer «kjøtt» på det, for å si det slik? Bli litt mer religiøst! Som syreren Na'amans tanker om hvordan den jødiske profeten skulle helbrede ham fra spedalskheten: «Jeg tenkte» - ja, er det ikke nettopp slik at vi tenker, og blander dermed vårt eget inn i det? - «at han ville komme ut til meg og stå frem og påkalle Herrens, sin Guds navn og føre hånden frem og tilbake over det syke stedet, og ta bort spedalskheten.» (2 Kong 5:11). Ja, litt slik religiøs ferniss. Det kan vi forstå - men å gå og dukke seg sju ganger i Jordan, uten at profeten kom ut en gang - nei, vet du hva!

   Vi kan se det i dag også, i slike særlig åndelige miljøer, hvordan de legger hendene på et menneske, og begynner å rope - gjerne i tunger - og blir inderlige osv., som om Herren var tunghørt, eller måtte vekkes opp og beveges til å handle. Tenk om sønnen min skulle komme til meg, falle på kne og begynne å rope med inderlig røst: Kan jeg få låne hundre kroner av deg! Jeg ville jo tenkt at det hadde rablet for ham. Nei, han ville jo ganske enkelt kommet og lagt frem saken - jeg er knipe, kan du låne meg?
   Jeg sier ikke dette for å harselere med noen, men det er viktig at vi får et riktig bilde av vår Herre og Gud, ikke sant? Han som ifølge apostelen gir villig og uten bebreidelse, til den som kommer til Ham - til og med av sin visdom! (Jak 1:5).
   Jeg spør igjen: Er du redd for å tro evangeliet, så enkelt og liketil det blir forkynt deg i Guds ord? Da hør hva som står i denne salmen: «Herren elsker Sions porter fremfor alle Jakobs boliger.» (v.2). Herren elsker evangeliet! Herren elsker hva Sønnen gjorde for deg! Herren elsker sin egen gjerning! Ja, skulle Han virkelig ikke elske sin egen gjerning? Være fornøyd med den?
   Hva er så disse Sions porter? Det taler da Skriften klart om. Det er Hans blod! Det er Hans liv! Det er Hans død! Det er Hans lovoppfyllelse! Det er Hans soning! Det er Hans frelsesverk! I en sum - det er Jesus!
   Og så må du høre det igjen: «Herren elsker Sions porter!» Elsker! Og så skulle du være redd for å elske det samme! Hør hva Jesus selv sier: «For Faderen selv elsker dere, fordi dere har elsket meg og trodd at jeg er utgått fra Gud.» (Joh 16:27).
   Ser du? Det er disse Faderen elsker - de som elsker Hans frelsesverk! De som elsker Jesus!
   Du vet jo, at det gamle menneske i deg, det elsker ikke Jesus, det elsker de ting som er av denne verden, og som kan tilfredsstille kjødet. Men jo mer du får se inn i evangeliet, om Guds nåde i Jesus Kristus, nettopp for en sådan synder, jo mer blir Jesus stor og umistelig for deg.
   Men - og dette er særdeles viktig! - om du ikke kan finne noe rett verken i dine følelser eller noe annet ved deg, så skal du altså vite ut fra Ordets vitnesbyrd, at Faderen elsker Jesu gjerning for deg. Så får du uansett ta din tilflukt til det.
   «Herren elsker Sions porter!» «Den stad Han har grunnfestet, står på de hellige fjell.» (v.2). Din frelse er ikke noe som smuldrer bort, min venn! Den står fast til evig tid!