Hør på min røst!

Jer 7:21-26

   21 Så sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud: Legg bare deres brennoffer til deres slaktoffer og et kjøtt! 22 For den dag jeg førte deres fedre ut av landet Egypt, talte jeg ikke til dem om brennoffer og slaktoffer, jeg gav dem ikke befaling om det. 23 Men dette var det bud jeg gav dem: Hør på min røst! Så vil jeg være deres Gud, og dere skal være mitt folk. Dere skal vandre på alle de veier jeg befaler dere, så skal det gå dere vel. 24 Men de hørte ikke og vendte ikke øret til meg. De fulgte sine egne tanker, sitt onde, hårde hjerte. De vendte ryggen, ikke ansiktet til meg. 25 Like fra den dag deres fedre drog ut av landet Egypt, helt til denne dag, sendte jeg daglig til dere alle mine tjenere profetene, tidlig og sent. 26 Med de hørte ikke på meg og vendte ikke øret til meg. De gjorde nakken hård, de bar seg verre at enn sine fedre.

   Vendte ikke øret til! Det er tilgang til ditt øre Han vil ha - for Han har et ord å forkynne deg!
   Vi ser at det Gud i virkeligheten ville ha, det var ikke blod av bukker og kalver. Og hvorfor ikke? Det kunne ikke ta bort synd! Folket måtte komme til en slik erkjennelse av sin synd under lovens lys, at det var mulighet for å åpne deres øyne for hva disse ofringene i virkeligheten vitnet om.
   Disse ofringene i Israel var forkynnelse av lov og evangelium. Det var forkynnelse av at blod måtte bli utøst til en soning for synd. Her åpenbarer Gud seg i sin hellige vrede over all synd. Den minste synd, om så bare i tanke, blir ikke forlatt uten at blod blir utøst, sier Guds ord. Gud krever soning for synd!
   Guds tale til dette folket: Dere må ikke tenke at bare dere har brakt de pålagte offer i templet, kan dere leve akkurat som dere selv lyster og ønsker! Se på disse offer og forstå, hvor alvorlig synden er – og innrett dere etter det! Så kan deres øyne, deres forstand, åpnes for hva de egentlig vitner om! For de forkynner mer disse offer – de bar bud om det Guds lam som bærer verdens synd. De bar bud om Ham som skulle ofres og dø i vårt sted! – Han som skulle utøse sitt hellige blod til forlatelse for all verdens synd.
   Som allerede nevnt – disse jødene tenkte de kunne leve som de selv ville, bare de passet på å bringe disse offer til bestemte tider. Du ser igjen den loviske ånd! Men de forsto ikke at det ikke var frelse i disse offer de brakte Gud – slik er det heller ikke frelse i i noe som helst vi gjør for Gud, om vi så innvier hele vårt liv, og alt vi eier her på jord, til å tjene Ham. Det kunne ikke frelse oss! – Det kunne ikke betale for vår sjel! - Det kunne ikke sone vår synd!
   Men frelsen lå i hva disse offer forkynte – Han som skulle komme og gjøre soning. Det offer Gud selv skulle bringe – det fullkomne og endegyldige!
   Du kjenner vel til den sterke historien, der Abraham får i oppgave av Herren å ofre sin eneste sønn Isak. Idet de går opp til dette Moria berg, hvor dette skulle skje, stiller Isak far sin et spørsmål vi skal merke oss - 1 Mos 22:7: «Da tok Isak til orde og sa til sin far Abraham: Du far! Og han sa: Ja, gutten min! Han sa: Se, her er ilden og veden, men hvor er lammet til brennofferet?»
   Hvor lammet? Hvor er offeret som Gud skal ta imot? På våre vegne altså! Og da skal vi også merke oss nøye, svaret han får: «Abraham svarte: Gud vil selv utse seg lammet til brennofferet, min sønn!» (v.8). Herlige ord, ikke sant?
   Og da hører vi døperen Johannes’ vitnesbyrd om Jesus i Joh 1:29: «Dagen etter ser han Jesus komme til seg, og sier: Se der Guds lam, som bærer verdens synd!»
   Se der det Guds lam Gud har utsett seg til å bære min og din – ja, hele verdens synd.
   Så har altså Gud lagt det på Ham, og er tilfreds med det Han selv har gjort - og nå forkynner Han deg det!

   Men så er det dessverre så mange som stikk i strid med dette Gud forkynner, vil rettferdiggjøre seg selv på annet vis. De vil på samme vis som disse jødene bli rettferdige ved det de selv gjør og blir. For å kunne gjøre rettferdige gjerninger, av hjerte, må en jo først være rettferdig av hjerte! Da skjønner en forhåpentligvis at den veien er stengt – og det med bommer så massive og tunge at du ikke får rikket dem en millimeter. Men så lenge et menneske befinner seg i denne villfarelse, vil det ikke gi seg inn under den rettferdighet som er av Gud. Og den rettferdighet som er av Gud, det er en person – Jesus Kristus!

E.K.

   Så må Gud igjen og igjen rope ut til folket: La alt det der ligge, og fest ikke noen lit til det, men hør min røst! Som vi leser hos Job 37:14b: «Stå stille og gi akt på Guds under!»
   Guds under = Jesus! I Jes 9:6, kalles Han nettopp under. Og så forkynner Paulus det i Rom 5:19: «For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet.»
   Ved den enes! - og det var ikke deg! Det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, leser vi i 1 Kor 2:9. Vil du vite hva som oppkommer i menneskers hjerte i denne sammenheng, så bare se på alle religioner i verden.
   Men hos Herren – det som kan gi den trette hvile og stille tørsten hos den tørste. Og som endatil mange som bekjenner kristennavnet protesterer på! Men hør! Ikke ved min lydighet, men ved Jesu lydighet!
   Ja, er ikke det et underlig budskap? Slik har Gud gjort det, og så kan alle bli frelst! Ikke engang dåren behøver å gå under, fordi det grunner seg på hva en annen har gjort i vårt sted.

   Men det er mange som ikke vil gå denne veien – det blir for enkelt. Tenk det? Ser du menneskets selvopphøyelse da? Dette viser seg å ikke være en vei for dem som ennå har tro på noe i seg selv. Dette er en vei for fortapte, hjelpeløse syndere, syke på sjelen. De som innser at de ikke kan løse dette svære problemet selv. Med andre ord, de som sitter fast! Det vi på disse kanter kaller dønn fast!

   «Nå vel, alle dere som tørster, kom til vannene! Og dere som ingen penger har, kom, kjøp og et, ja kom, kjøp uten penger og uten betaling vin og melk!» (Jes 55:1).
   Drikk livets vann uforskyldt! Det gis bare uforskyldt! Den som er blitt en synder for Gud, ser ikke Jesus først og fremst som et forbilde – nei, det kommer i annen rekke – han ser Ham fremfor alt annet som frelser og forsoner. Hva Han jo også fremfor alt er! Det Guds lam som bærer verdens synd!
   Det gjelder også deg! – det var din synd Han bar! Og på grunn av Hans lydighet, skal du få stå rettferdig for Gud!

   Så sier altså Herren noe alvorlig her i teksten vår: «Hør på min røst!» (v.23). De mange går fortapt, ikke fordi de er født syndere, men fordi de ikke vil høre, men gjør som jødene her: «Men de hørte ikke og vendte ikke øret til meg. De fulgte sine egne tanker, sitt onde, hårde hjerte. De vendte ryggen, ikke ansiktet til meg.» (v.24).
   Vi skal ikke følge våre egne tanker i dette som har med vår frelse å gjøre, men høre hva Guds ord sier! Og det veier mer enn våre tanker og følelser – ja, mer enn vårt hjertes dom, som apostelen Johannes skriver det i 1 Joh 3:20: «For om vårt hjerte fordømmer oss, så er Gud større enn vårt hjerte og kjenner alle ting.»
   Han ser Han som har gått i vårt sted og gjort fyldest. Han er tilfluktsstedet – Jesus! - og det blir aldri gitt noe annet sted!