Et eneste vers - men det sier ganske så mye. Ja, det er jo svært alvorlig til og med. Med tanke på at det er tale om evigheten egentlig. Det er jo det som er Guds mål med oss mennesker - å føre oss tilbake til den tilstand vi som menneskehet en gang falt ut av. Det blir en tilstand som langt overgår den Adam og Eva hadde før fallet, men det som blir likt er at vi får eie det fortrolige samfunn med Gud.
   Men fordi vi ved dette fallet nettopp ble selvsentrert, har vi mistet evighetsperspektivet. Så er vi kun opptatt av det som skjer her. Og Gud - om Han skal gjelde noe for oss, så må Han jo hjelpe oss her. Han må gjøre livet vårt her mest mulig likt et paradis. Da kan vi akseptere Ham, og tro på Ham. Så ser vi også at mye av det som kalles kristendom i dag, nettopp dreier seg om det som foregår her, i denne verden.
   Slik så det ikke ut for tidligere tiders kristne. De sang om at de var på vandring her. De var på vei til noe annet. De hadde altså et annet mål for øye. Noe som lå bakom tidens tvang. Og så kan vi jo spørre om hvem som var nærmest det budskap Skriften vitner?
   Det er jo mange som lider også i dag, av forskjellige årsaker og da taler jeg om vårt land. Ser du verden som et hele, så er det jo et hav av lidelse. Men også blant oss er det mange som lengter etter utfrielse på ett eller annet vis, men de fleste har det så godt her i verden, at de håper det blir lenge til de skal til himmelen. Og da taler jeg om det vi kaller kristenfolket. Hvordan er det med deg, i så måte? Venter du med noen lengsel på at Jesus skal åpenbare seg til utfrielse, av det vi kaller den nærværende, og nåværende, verden?

   Her må vi kort stanse for det mest tragiske utslag av vår selvsentrerthet - noe som fører det med seg at også blant dem som er mektig kalt av Gud, og til og med er begynt å regne seg som kristne, aldri kommer til klarhet, og dermed heller aldri når frem til det mål Gud har satt for dem.
   Hvordan kan det ha seg, at mennesker som gjerne vil, likevel aldri når frem? Det åpenbares blant annet i dette apostelens ord fra Rom 9:16: «Så beror det altså ikke på den som vil eller på den som løper, men på Gud, som viser miskunn.» Det hjelper jo ikke hvor gjerne du vil til et bestemt sted, dersom du går dit på en vei som fører i motsatt retning, ikke sant? Sagt med andre ord - om du vil til himmelen på en annen vei enn den Gud har lagt ferdig for deg.
   Noen ser da på seg selv, og blir svært så fornøyd med det de ser der. Du hører jo også det utsagnet så ofte - ja, er det noen som fortjente himmelen så var det han eller henne - for de var jo så gode. Fortjente himmelen! Nei, det har kun vært ett menneske her på jord fra fallets dag til nå, som har fortjent himmelen ut fra sitt eget, og det er Guds egen Sønn, Jesus Kristus!
   Eller du møter den motsatte konklusjon av å se på seg selv: Jeg kan ikke være noen kristen slik som jeg er! Altså, du roter i ditt eget og finner at det ikke holder mål. Men begge dele - både de som ser på seg selv og blir fornøyd, og de som ser på seg selv og fortviler, har festet blikket et annet sted enn hva Gud i sitt ord oppfordrer oss til.
   Ja, hvor peker så Han? Se på Jesus? Han er Veien! (Joh 14:6).

E.K.

   Du ser begge disse avveiene har sin grunn i vår selvsentrerthet! Og så lenge du lever her, er du ikke og blir du ikke klar for høsten! Du er ikke og du blir ikke frelst! Frelsen er i Jesus alene!

   Ser vi på det verset vi leste, og holder oss til det dennesidige - det er jo ikke noe så trasig for bonden som når høsten slår feil. Før sto det jo om liv eller død i denne sammenheng. Slo høsten feil var det «svelt i hel!»
   Det ble sådd om våren - da falt såkornet i jorden med håp om en god høst. Så gikk sommeren, da alt arbeidet på at dette kornet skulle overleve, og skyte opp. Da ble grunnlaget for en god høst lagt. Nå var den over. Det kunne altså ikke gjøres om igjen. Så kom og gikk høsten, da dette såkornet skulle bære. Nå var den over. Det kunne heller ikke gjøres om igjen. Det var ingen vei tilbake nå - og høsten hadde slått feil. Alt var gjort riktig: Bonden sådde rett korn, rett jord, våren gjorde sitt, sommeren gjorde sitt, sol og regn, men kornet fant ikke noe sted å slå røtter - det slo feil! «- men vi er ikke frelst!» Det er hva profeten roper ut her.
   Forstår du budskapet? Alle muligheter var gitt. Det vil si at Gud la alt til rette for dem, men når profeten ser ut over folket, ser han at alt har slått feil, og det er ingen vei tilbake.
   Vi kan lese i Luk 19:41-42, at Jesus gråt over Jerusalem: «Da Han kom nær og så byen, gråt Han over den, og sa: Visste også du, om enn først på denne din dag, hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne.»
   Det hadde altså gått dem forbi! Vår, sommer og høst hadde nå gått - om vi skal bli i tekstens beskrivelse - og de var ikke frelst. Det var tvert imot skjult for deres øyne, det som var gitt dem av Gud til frelse. Men de drev med sine religiøse øvelser helt til den dag fienden kom og tok dem alle.

   Vi som er her - kan vi si det samme: Høsten er endt? Nei, takk Gud! Vi lever ennå i det som heter nådetid. Men når du ser på alt det som skjer i verden i dag - hvordan det hele legger seg til rette etter det profetiske ord i Skriften, må vi lure på hvor lang tid det er igjen, før vi også må si: Høsten er endt! Men er du - du - frelst?
   Guds ord taler aldri om å vente i denne viktige og alvorlige sak: Hvor skal du tilbringe evigheten? Det taler alltid om nå - i dag! «I dag, om dere hører Hans røst, da forherd ikke deres hjerter!» (Hebr 3:7; 3:15; 4:7).
   Hva sier Guds ord om dette?: «Kom! for alt er ferdig!» (Matt 22:4). Det er ikke så mange måter å komme på da - når alt er gjort av en annen. Men Jesus sier også noe alvorlig, når det gjelder den siste tid i menneskets historie: «Men når Menneskesønnen kommer, mon Han da vil finne troen på jorden?» (Luk 18:8). Han vil nok finne mye tro på jorden, av ymse slag - men vil Han finne TROEN? Den som kan si: «Sommeren er forbi, høsten er til ende, og jeg er frelst!»