|
Merk deg særlig to ting her: Hvem de skal sørge og klage over, og hva som forårsaker at de kjenner Ham som
den Han er.
Dette er jo en profeti om jødefolket - det som så grundig
forkastet Jesus, sin Messias - i den siste tid, da Han skal komme
igjen for å dømme levende og døde, som vi bekjenner. Da Han skal komme
i skyen, som Skriften vitner i Luk 21:27.
Vi vet jo av Skriften hvordan de gjennom alle tider forfulgte
profetene som Herren sendte til dem, nettopp for å vitne om Ham som
skulle komme.
Mange oppfatter jo profetene nærmest som samfunnsreformatorer, eller
moralprekere. Fordi de pekte på menighetens
synder. Som jeg kan si til deg for eksempel: Hvordan kan du gjøre
dette eller hvordan kan du leve slik, du som er en kristen? Men de
var i første rekke forkynnere av den kommende frelser. Som det også
vitnes om dem i Det Nye Testamente: «Om denne frelse var det profetene
gransket og ransaket, de som profeterte om den nåde som dere skulle
få, idet de gransket hvilken eller hva slags tid Kristi Ånd, som var
i dem, viste frem til når Han forut vitnet om Kristi lidelser og herligheten
deretter. Det ble åpenbart for dem at de ikke tjente seg selv, men
dere, med dette som nå er blitt kunngjort for dere ved dem som forkynte
dere evangeliet ved Den Hellige Ånd, Han som ble sendt fra himmelen
- dette som englene trakter etter å skue inn i.» (1 Pet 1:10-12).
Kristi Ånd var det som var i dem, og Han var det som vitnet om sine lidelser og
herligheten deretter - nemlig den nåde vi skulle få.
Ser du da hvem de forfulgte, og hva de forfulgte, da de forfulgte profetene?
Nemlig Kristus og Hans evangelium! Det er Han og Hans evangelium som
er blitt forfulgt gjennom alle tider, helt fra Kain og Abels tid.
- Og det er Han og Hans evangelium som blir forfulgt på forskjellig
vis også i dag.
Jødene var heller ikke fornøyd med å ha ryddet Mesteren selv av veien
på den skammelige måten de fikk ordnet det. Ser du dem ikke for deg
der de roper som en lynsjmobb nærmest ute av kontroll: «Korsfest Korsfest!» Som om det var en forferdelig forbryter som bare
hadde gjort dem vondt de hadde for seg.
- De fortsatte også med forfølgelsen av dem som trodde
på Jesus, og under forfølgelsen i Jerusalem - hvor apostelen Jakob
ble halshogd - leser vi om dem: «På denne tid la kong Herodes hånd
på noen av menigheten, og mishandlet dem. Jakob, Johannes' bror, drepte
han med sverd. Og da Herodes så det var til glede
for jødene, gikk han videre og grep også Peter.» (Apg
12:1-3).
At han la hånd på og mishandlet disse, som kun hadde
et nådebudskap å forkynne folket - at han lot Jakob, som kun hadde
et nådebudskap å forkynne dem, halshogge - det gledet
jødene, leser vi.
Så til de grader satt ondskapen i dette Guds utvalgte
folk!
Det er disse profeten Sakarja profeterer om her i teksten: «- de skal
sørge over Ham som en sørger over sin enbårne sønn, og klage sårt
over Ham slik som en klager over sin førstefødte.»
Og hør Herrens vitnesbyrd om dem: «Meg har de gjennomstunget!»
For en dom over mennesker som selv mente seg å tjene Gud på det beste
- ja, langt bedre enn hedningene!
Så ser du altså at de fortsatte å forfølge Kristus, i
Hans etterfølgere. Det er jo nettopp hva Herren sier til Saulus, der
Han stanser ham ute på Damaskusveien: «Saul, Saul, hvorfor forfølger
du meg?» (Apg
9:4).
All lovforkynnelse hos profetene hadde samme hensikt som all lovforkynnelse
alltid har hatt - først og fremst å vekke folkets forståelse for,
og erkjennelse av, sitt behov for frelse. Ikke fra ytre fiender, men
den argaste fiende som du bærer djupt i
din eigen barm!
Salomo taler om det, etter at templet er reist, hvordan
jødene, når de vendte seg mot dette sted og ba til Herren, skulle
finne nåde for sin synd. (1 Kong 8:35). For Gud er nådig imot syndere
- har alltid vært det! Derfor lovte Han også menneskeslekten en frelser
allerede på fallets dag!
Men nå er jo saken den, at ingen jøde ville bøye seg
mot dette sted i bønn om nåde, om han ikke erkjente å ha synd. Og
det vil jo heller ikke du, om du ikke erkjenner å ha syndet!
Mangelen på syndserkjennelse
fører til at du gjennomstinger Kristus også
du! Du utvikler deg til å bli en egenrettferdig kristelig, i
stedet for en nådehungrig kristen. Du ser loven - fordi du er blind
for syndefordervets dyp og omfang - som en stige til en stadig forbedring
av din situasjon innfor Gud. Du lever i den tro, at frelsen dreier
seg om din forbedring! Men du vet, dersom du så mer sant på deg selv,
så ville du jo ha erkjent for lengst, at her er ikke noe rom for forbedring.
Her er ikke noe å forbedre! Det er ødelagt alt sammen! Herre,
frels meg! Jeg går under!
|
Vi kan spørre: Hva er en kristens forbedring? Hva består
den i, og hvordan går det til? Jo, det skjer på bakgrunn
av nettopp denne sannhets erkjennelse i den troende, at det ikke finnes
noe potensiale for fobedring - det er netopp som Skriften vitner i
Jer 17:9: «Svikefullt
er hjertet, mer enn noe annet, det kan ikke leges. Hvem kjenner det?»
Det kan ikke leges! Det er dette lyset
i erkjennelsen som bevirker at en klynger seg til Jesus alene som
det eneste håp, og der blir det Han som virker gjennom deg!
- ikke du, men Han!
Du må ha din frelse i en annen, ikke sant? Du må ha din syndfrihet
i en annen, er det ikke så? Alt som skal stå og gjelde for Gud, det
må du ha i en annen! Er det deg jeg taler om nå, eller er du på en
annen vei til himmelen? Du skulle vel ikke være på samme vei som dem
vi leser om i teksten vår i dag?
Det er jo ikke utenkelig det, vet du. At din kristendom,
ditt kristenliv, er et spyd igjennom Jesu hjerte! En nagle i hånden
Hans! Hva er ditt kristenliv da?
Skal jeg vise deg et sant kristenliv? Paulus viser oss
det klart: «Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens
legeme! Gud være takk, ved Jesus Kristus, vår Herre!»
Ja, slik blir en røver frelst, vil noen si, men det fortsetter
jo ikke slik. Da er det godt at Paulus i samme åndedrag viser oss
også det, idet han fortsetter: «Jeg, som jeg er, tjener da Guds lov
med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød.» (Rom 7:24-25).
Den nåde han fant hos Herren forandret hans sinn. Det
ble gudvendt! Vendt mot Kristus! Men i seg selv ble han aldri
noe annet eller mer enn den egenrettferdige synderen, Saulus fra Tarsus.
Og det vil jo si, at han alltid var i behov av den nåde han møtte
og mottok første gang, hos Jesus.
Vi nevnte til å begynne med hvem disse jødene skulle sørge og klage over,
nemlig Han, Jesus, som de alltid hadde forfulgt, og også drept - ikke
bare en gang på Golgata, men gjentatte ganger, ved at de drepte dem
som Hans Ånd var i! Og vi nevnte også hva som forårsaket at de nå kjente Ham som
den Han er, nemlig: «Men over Davids hus og over Jerusalems innbyggere
vil jeg utgyte nådens og bønnens Ånd.»
Dette er altså jøder som har funnet nåde og er kommet
til tro. Og de slår seg ikke da på sitt bryst og sier: Vi er jo jøder,
må vite! Som en kan se eksempler på, nå og da. Men de sørger og klager
over hva de har gjort. For nå ser de det!
«Jeg er kommet for å kalle syndere!» (Matt 9:13). Det
ordet står fast også i dag! Det er ingen som får noe der for hva de
er i seg selv, eller for hva de måtte ha utført, eller noe annet eget.
De eneste som får noe der er de syndere som kommer til Ham som det
de faktisk er!
«Nådens og bønnens Ånd,» kaltes Han som opplyste dem her. Andre steder
kalles Han Sannhetens Ånd (bl.a. Joh 15:26), Guds Sønns Ånd (Gal 4:6),
Kristi Ånd (1 Pet 1:11), og vi hører Paulus be for efeserne - hedningene
er like avhengige av Ham for å se, som det jødene er -: «Jeg
ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må gi dere
visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om seg.» (Ef 1:17).
Her kaltes Han: «- visdoms og åpenbarings Ånd.» Og i
dette verset, dette Paulus' bønnebegjær, åpenbares også Hans oppgave,
nemlig å gi kunnskap om Gud, vår Herre Jesu Kristi Gud og herlighetens
Far!
Tenk på det nå, det er Han som er her til stede i denne
stund og kaller på deg! Og det er Han, vår Herre Jesu Kristi Gud og
herlighetens Far, du kan påkalle i denne stund og be om denne åpenbarings
Ånd!
Jeg vil ikke anbefale deg å gå lett forbi dette, som
om du skulle klare deg greit uten!
Når Han engang åpenbares i skyen, ved sitt komme til
jord, da må du ikke være blant dem som har grunn til å klage og sørge,
men blant dem som har Hans Ånd, og derfor ber, som vi leser det i
blant annet Åpenbaringsboken - Åp 22:20: «Ja, kom, Herre Jesus!»
|
3
søndag i adventstiden
