Det er særlig tre personer som skiller seg ut i Dommertiden – det er Gideon som du kan lese om fra Dom 6:11 til 8:35, Jefta, som du kan lese om fra Dom 11:1 til 12:7 og Samson som du kan lese om i Dom 13:1 til 16:31. De levde også i den rekkefølge.
   Det var en svær forfallstid og Israel var svært plaget av fiender i denne tiden som går under betegnelsen Dommertiden. I Gideons dager var det midianittene, i Jeftas dager, ammonittene og i Samsons tid, filistrene - dette bilde fremfor noe annet, på alle åndelige fiender av Guds rike / Guds folk. De som vil innta landet og legge det under seg – filistrene. Og som vi alle vet, befinner Israel seg som folk og som land i en lignende situasjon i dag - og også Guds menighet, i åndelig forstand.

   En svær forfallstid, sa vi. Noen skriftfortolkere mener at det var årsaken til at det kunne skje menneskeofring i Israel, som vi ser i Jeftas tilfelle. I Dom 11:30-31, kan vi nemlig lese: «Og Jefta gjorde et løfte til Herren og sa: Dersom du gir Ammons barn i min hånd,da skal den første som går ut av døren i mitt hus og kommer imot meg når jeg kommer uskadd tilbake fra Ammons barn, høre Herren til. Jeg skal ofre ham som brennoffer.» Og det særlig tragiske for Jefta var jo at det var hans eneste datter, og hans enste barn, som kom imot ham, da han vendte hjem: Dom 11:34: «Da Jefta kom hjem til sitt hus i Mispa, kom hans datter ut imot ham med trommer og dans. Hun var hans eneste barn, han hadde ingen sønn eller datter uten henne.»
   Andre mener at, fordi det tross alt var forbudt etter Moses' lov – ja, direkte avskyelig i israelittenes øyne på denne tid med menneskeofring - siden falt de i sitt svære frafall også under denne avskyeligheten, som deres hedenske nabofolk praktiserte – så mener de altså at det ikke var tale om et blodig slaktoffer, men en livslang innvielse til Herren. Det vil si, livslang tempeltjeneste. Han sier jo også her at vedkommende «skal høre Herren til.» Da kan det neppe være tale om ofring i vanlig forstand.
   Vi leser i Luk 2:36 ff, om Anna Fanuels datter som hadde en slik tjeneste i templet etter hun ble enke. Innviet for livet! Og i og med at det var brennoffer Jefta talte om, så måtte det i tilfelle være ikke noe mindre enn dette. At hun ifølge teksten også gråt over sin jomfrustand, kan også tyde på at det var dette det var tale om. Det var rett og slett en nonnetilstand dette.
   Dette ville jo i alle tilfelle føre til at Jefta ikke hadde noen til å føre sin slekt videre.
   Det var altså en styggedom og avskyelighet i datidens Israel å ofre mennesker – men vi kan si, og det dessverre, at slik er det ikke i dagens Israel, som har en svært liberal abortlov, og blant de høyeste – om ikke det høyeste - aborttall i verden. Her skiller de seg iallfall ikke ut fra hedningene.

   Det var en overmodighet i Jefta som var årsak til dette løftet han gav, og det slo kraftig tilbake på ham selv. Vi skal ta lærdom av dette, og vokte oss for høye ord og løfter i tilfeller hvor vi opplever Åndens nærvær sterkt for eksempel, eller tilfeller hvor noe åpenbart har lyktes for oss, i åndelig sammenheng. Overmodighet er nært beslektet med hovmodighet og stolthet, følelser og åndstilstander som har utspring i mennesket selv, det vil si, i det gamle mennesket. Det som verken kan eller vil være Guds lov lydig, som apostelen skriver i Rom 8:7, og altså går sine egne veier. Det skjedde i høyeste grad her.
   Det er en beruselse i hvilken vi blir svært lett forført - vi er rett og slett ikke åndelig edrue – det er tilfeller hvor vi snart blir høye på oss selv, fordi vi åpenbart har fått være brukendes til noe i Guds rike, eller er tatt ut til en gjerning for Ham. Så blir vi – selv om vi er aldri så små i oss selv, betydningsfulle i egne øyne, og det fører bort fra Guds veier og i fall.

   Gideon støpte et bilde av den slagne fiendens gull i denne rusen. Han var beruset av den seier han hadde fått være med på over Israels og Guds fiender, og støpte en billedstøtte som ble dyrket som en avgud av Israels barn, Jefta gjorde dette vanvittige løfte til Gud i den samme rus. Begge dele fikk alvorlige følger både for dem selv og andre.
   Det står om Jefta i verset før han gir dette løftet (v.29). At Herrens Ånd kom over ham. Men hans løfte til Herren var så visst ikke av Guds Ånd!
   Det er de som har det nærmest som en lære, at når et menneske har fått Den Hellige Ånd, så synder det ikke mer. Men vi lærer tidsnok at vi er slik som lutheranerne har slått fast i alle år, samtidig rettferdige og syndere – dersom vi er av sannheten.
   For noen år siden pratet jeg med en kvinne som hørte til en annen åndsretning -: Jeg ble frelst for 25 år siden, og siden har jeg ikke syndet, sa hun.
   Hun var i tilfelle inntatt av en ånd som gjør åndelig blind!

   Var Gideon utvalgt fordi han var stor eller edel på noen måte? Nei, hør fra Dom. 6,15, hva Gideon selv sier om det: «Å, Herre! Hvordan skal jeg kunne frelse Israel? Min ætt er jo den ringeste i Manasse, og jeg er den yngste i min fars hus.» Den ringeste ætt og den minste/yngste i huset!
   Hva så med Jefta? - hvem var han egentlig? Jo, hans herkomst var så fordømt og avskyelig i Israel, at han var utstøtt fra sin familie. Med andre ord, det vi ville kalle et utskudd.

E.K.

   Han var fra Gilead, og hans far het også Gilead, og hadde fått ham med en skjøge. Han var altså ikke en som kunne slå seg på sitt bryst, og heve hodet i Israel. Hos profeten Hosea kan vi lese – først i Hos 1:2: «Da Herren begynte å tale til Hosea, sa Herren til ham: Gå og få deg en horkvinne og horebarn! For landet driver hor og følger ikke Herren.» Og så i Hos 2:4: «Og hennes barn vil jeg ikke miskunne meg over, for de er horebarn.»
   En slik – som i tillegg også holdt seg til en ganske så brokete gjeng, vel nærmest en røverbande å regne – utvalgte Gud seg til å fri sitt folk fra fiendene, og bli dommer, det vil si, en rettskaffen i Israel.
   Altså, slike som Gud slår fast at Han ikke vil miskunne seg over, fordi de ikke oppfyller lovens krav, men bryter så ettertrykkelig og åpenbart med dem, utvelger Han seg til tjeneste i sitt rike! Å, du! - om vi mer kunne lære å skjelne mellom lov og evangelium!
   Det står om Jefta i Dom 11:1: «Jefta fra Gilead var en djerv krigsmann. Men han var sønn av en skjøge. Hans far var Gilead.»
   Altså verken Gideon eller Jefta hadde grunn i seg til til å bli «store på det,» som vi gjerne sier. Men i beruselsen glemte de det. Og følgene ble som kjent stygge.

   Dom 11:9: «Da sa Jefta til de eldste i Gilead: Dersom dere nå får meg med dere tilbake for å kjempe mot Ammons barn, og Herren gir dem i min hånd, så er det altså jeg som skal være høvding over dere!» Dette sa han da de kom til ham og bad ham om hjelp mot fienden. Her skiller Jefta seg fra Gideon, som ikke ville være hersker over folket, selv om de bad ham om det. Vi leser om det i Dom. 8,23: «Men Gideon sa til dem: Jeg vil ikke herske over dere, og min sønn skal ikke herske over dere. Herren skal herske over dere.»
   Som en god Herrens tjener viste han folket til Herren – ikke til seg selv. Det var et fint trekk ved Gideon, som Jefta åpenbart manglet. Men som det står i Rom 11:29: «For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall,» får vi et klart eksempel på det i tilfellet Jefta. Det har heftet mange slags skrøpeligheter ved Herrens tjener – det er så visst ikke for sin fortreffelighets skyld Han har utvalgt dem.

Sjibbolet:

   Uttrykket Sjibbolet.
   Her kommer vi til slutt til den historien som Rosenius er så kjent for å utlegge – historien om Sjibbolet og Sibbolet.
   Etter at Jefta ved Herrens hjelp hadde nedkjempet denne hedenske fienden, vendte en israelsk stamme seg mot ham – nemlig Efraim. Strid innenfor Guds menighet, vi kjenner vel så altfor godt til det, dessverre.
   Men gileadittene, som Jefta nå var høvding over, nedkjempet også dem. Man kan ikke seire over den som har Herren på sin side!
   Vi leser i Dom 12;5-7: «Og gileadittene stengte vadestedene over Jordan for Efra'im. Hver gang det kom en efra'imitt som hadde flyktet fra slaget og sa: La meg slippe over! – da sa Gileads menn til ham: Er du en efra'imitt? Han svarte: Nei. Da sa de til ham: Si sjibbolet*! Men han sa sibbolet, for han kunne ikke uttale ordet riktig. Så grep de ham og slo ham i hjel ved Jordans vadesteder. Det falt den gang førtito tusen av Efra'im.»
   Førtito tusen! Syndens alvor! Disse efraimittene skulle jo vært med og kjempet mot fienden, i stedet angrep de altså ham, Jefta, og de som var med ham i Herrens strid. Det skulle de ikke ha gjort.
   Dialekten avslørte dem! Du som har lest en del i din Bibel, du har vel også merket deg hva de sa til Peter, der han sto og varmet seg ved ilden i yppersteprestens gård – det ble påstått at han var med Jesus, en av Hans disipler, og da han benektet det, sier de – Luk 22:59: «Omkring en time senere var det en annen som forsikret: Sannelig, også denne var med ham! Han er jo en galileer.»
   Det samme kan du lese i Mark 14:70. Du er jo galileer! Dialekten røpet ham!
   Så også her! Og dette bruker da Rosenius som et bilde på de sanne og de falske kristne – for her er ikke tale om hedninger og menigheten, men innenfor menigheten. De falske kjenner ikke det vitnesbyrd som den sanne har fått del i. Det som er åpenbart i hans hjerte! Apostelen Johannes skriver det slik i 1 Joh 5:11: «Og dette er vitnesbyrdet at Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i Hans Sønn.»
   Det var et spørsmål du kunne få på bedehuset før: «Har du vitnesbyrdet?»
   Det står også så velsignet i 1 Joh 5:10: «Den som tror på Guds Sønn, har vitnesbyrdet i seg selv.»

   Etter denne innbyrdes striden ser det ut for at Israel hadde fred en tid. Og det står til slutt om Jefta: «Jefta dømte Israel i seks år. Og gileaditten Jefta døde og ble gravlagt i en av Gileads byer.»
   En noe trist tone der – det var ingen etter Jefta! Igjen: Syndens alvor! Overmotets alvor! «Frykt Gud og gi Ham ære!» - kan vi lese i Åp 14:7.