Det er Herren som må klage over sitt folk: Hva har dere gjort? Det er det samme spørsmål som gikk ut til Adam på den første fallets dag: «Hvor er du?» (1 Mos 3:9). Og til kvinnen: «Hva er det du har gjort?» (1 Mos 3:13). Eller med andre ord: Hvem - eller hva - har dere valgt fremfor meg? Til deg i kveld: Hva vil du heller ha? På et direkte spørsmål får du muligheten til å svare sant.
   Det kan vel være lett å synge: Jeg vil heller ha Jesus! Altså fremfor alt annet. Men er det sant? Har jeg ikke noen synd å bekjenne her? Er det andre brønner jeg heller drikker av? Trenger vi ikke å stille oss selv slike spørsmål nå og da?
   Herren viser til disse hedningefolkene og deres intense og helhjertede gudsdyrkelse. De sviktet ikke sine avguder. De byttet ikke dem i noe annet - «enda de ikke er guder,» sier Herren her. (v.11).

   Det verste var jo at de ofte ikke var klar over situasjonen selv. De trodde de fremdeles hadde Guds velbehag over seg, og at Herren var tilfreds med deres gudsdyrkelse - selv om det var så mye annet som kom fremfor Ham, og de leflet med andre guder.

   Nå skal vi forsøke å se noe nærmere på dette, fordi vi har så snart for å se for oss dette frafallet - denne avsporing - som å falle ned for billedstøtter og lignende. Vi ser likesom for oss denne gudsdyrkelsen fra gammel tid med ofringer til avguder osv. Men la oss nå se hva som skjedde i galatermenigheten. De var vunnet for Gud og Hans rike ved Paulus' evangelieforkynnelse. Den Hellige Ånd hadde tatt bolig i dem ved det ord de hørte, og kom til tro på. Men så skjedde det noe! «Det kom da noen ned fra Judea og lærte brødrene slik: Hvis dere ikke blir omskåret etter den skikk vi har fra Moses, kan dere ikke bli frelst.» Dette leser vi i Apg 15:1.
   Hva var det som skjedde med galaterne, idet de tok imot dette ordet, og lot det få rom? Jo, nettopp det vi leser om det gamle Israel i teksten vår: «De forlot Herren, kilden med det levende vann, og hogde seg ut brønner, sprukne brønner som ikke holder vann.» (v.13).
   Apostelen minner dem alvorlig om hvordan deres samfunn med Herren oppsto: «Uforstandige galatere! Hvem har forhekset dere? Dere som har fått Jesus Kristus malt for øynene som korsfestet! Bare dette vil jeg få vite av dere: Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller var det ved å høre troen forkynt? Er dere så uforstandige? Dere begynte i Ånd, vil dere nå fullende i kjød?» (Gal 3:1-3).
   Disse hadde falt for en bestemt forkynnelse - en lovisk forkynnelse. Altså en forkynnelse som holder frem for deg, at Gud krever noe mer, i tillegg til hva Jesus allerede har gjort for deg. Det spiller ingen rolle hva dette tillegget - dette mer - måtte bestå i, i de enkelte tilfeller - det er forførelse bort fra Herren. Du kan ikke leve i samfunn med Gud, med dette tillegget! Det er ikke lenger evangeliet - Guds kraft ifølge Rom 1:16. Det blir som apostelen så alvorlig holder frem nettopp for galaterne: «Dere er skilt fra Kristus, dere som vil bli rettferdiggjort ved loven, dere er falt ut av nåden.» (Gal 5:4).
   Hør nå disse forferdelige utsagn: Skilt fra Kristus! Falt ut av nåden! Stans nå litt og grunn på det! Kan noe verre ramme en kristen? Kan noe verre skje i vårt åndelige liv? Og hva hadde de gjort? Hvorfor dette? Hadde de gitt seg over til alvorlige åpenbare synder? Da kunne vi jo umiddelbart forstå det, ikke sant? - men nei, de ville oppnå rettferdighet ved hjelp av loven! Altså ved egne gjerninger i tillegg til Kristi gjerninger! For de mente jo ikke å ha forkastet Jesu gjerninger, men de la bare noe til. Men ved dette, gjorde de nettopp det som disse hedningefolkene omtalt i teksten vår, ikke gjorde: De byttet jo ikke bort sine guder! (v.11).
   Det var dette galaterne nå hadde gjort - ved å forsøke å forbedre sin kristendom! Skjønner du og jeg hva dette er? Det er fint det Jesus har gjort for oss til frelse, men vi må forbedre oss vi også! Er det ikke vanlig å høre slikt i den kristne forsamling? La oss bare stille det enkle og likefremme spørsmål: Er det virkelig nok det som Jesus gjorde? Hvis vi nå må svare ja på det - og det må vi vel? Hva skal da din forbedring gjøre fra eller til? Hva har det overhodet med din frelse å gjøre? Ser du dette?
   Å leve med Gud kan bare skje på én grunnvoll - den som er lagt: Jesus Kristus! (1 Kor 3:11). Skal vi ikke forbedre våre veier, som Skriften taler om da? Jeg som far blir glad når mine barn skikker seg vel, og jeg blir sorgfull når de ikke gjør det - men det er ikke dette som gjør dem til mine barn.

E.K.

   Det er den uforgjengelige sæd som gjør et fallent menneske til et Guds barn, som Peter vitner om det: «For dere er gjenfødt, ikke av forgjengelig, men av uforgjengelig sæd, ved Guds ord, som lever og blir.» Og så vitner han for oss om, hva dette ordet er: «Men Herrens ord blir til evig tid. Og dette er det ord som er blitt forkynt dere ved evangeliet.» Det lever og det blir! Det er levende nå, og det forblir levende til evig tid. Det er ved dette vi også lever og blir! Evangeliets ord! Merk deg det! Merk deg det, så du ikke faller fra den levende Gud!
   Hva med vårt da? Det sier også Peter noe om i samme sammenheng: «For alt kjød er som gress, og all dets herlighet som blomsten på gresset. Gresset visnet, og blomsten på det falt av.» (1 Pet 1:23-25).

   Men denne avvei blir vi ikke alltid ført inn på, ved at vi slutter oss til en konkret lære som kommer til oss - for det vil vi nok betakke oss for - men denne følelsen av utilstrekkelighet, at jeg ikke er noen god kristen, som det gjerne heter, det driver meg til en større innsats, som likesom skal oppveie denne mangelen. Og før jeg vet hva som egentlig foregår, forsøker jeg å bli velbehagelig for Gud ved noen egeninnsats! Ved noe i tillegg til Jesu gjerning!
   Det er altså ikke tale imot å forbedre våre veier, som det heter i Skriften. Verken vi eller noen andre har noe vondt av det - men det har ingenting med frelsesgrunnlaget å gjøre.
   En frukt av frelsen - av at Den Hellige Ånd har tatt bolig i oss - er at vi ikke kan bli værende i det som er åpenbar synd. Derfor er ikke åpenbar synd vår største fare, for dommen over den vil drive oss til frelseren. Men dette å forbedre frelsen, ved noen egen gjerning, eller kvalitet, det kan vi se på som et ubetinget gode. Derfor er det en større fare for oss.
   Vi finner mye av det i kristenheten i dag - alt dette vi skal bli så mye bedre på. Det er jo likevel denne hake ved det da, at om dette lykkes for oss, er det Laodikeamenighetens vitnesbyrd som vil være det naturlige for oss: «Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød!» (Åp 3:17).
   Der sto - nettopp som en følge av dette - Han som var kommet for å søke og frelse dert som var fortapt, utenfor døren og banket på! Ser du dette?

   Til slutt: La oss høre noen vitnesbyrd om Ham som Israel her hadde byttet ut, med sprukne brønner som ikke holdt vann: Først fra den samme teksten: «Kilden med det levende vann!» Hør det!
   I 2 Mos 15:11 stiller gudsmannen dette spørsmål: «Herre, hvem er som du blant gudene? Hvem er som du herlig i hellighet, forferdelig å lovprise, underfull i gjerning?» Ja, la oss stille det samme spørsmål!
   I Sal 35:10: «Alle mine ben skal si: Hvem er som du, Herre? Du som frir den elendige fra den som er for sterk for ham, som frir den elendige og fattige fra den som plyndrer ham.» Hører du igjen: Hvem er som du? Hvem skal jeg bytte deg med? - Eller som Peter - og de andre disiplene - sier: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige!» (Joh 6:68-69). Og som han siden vitner for det høye råd i Jerusalem: «Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved.» (Apg 4:12). - Igjen: Hvem skal vi gå til?
   I Sal 71:19: «Din rettferdighet, Gud, når til det høye. Du har gjort store ting, Gud, hvem er som du?» Ja, hvem?
   Og i Sal 113:5: «Hvem er som Herren vår Gud, Han som troner så høyt?» Kjenner du noen andre?
   Vil du forlate Ham for noe som helst? Jeg kjenner meg selv såpass godt etter hvert, at jeg tør ikke svare på det spørsmålet, men må bare be: «Herre, frels meg og bevar fra det onde!» Eller den onde, som all forførelse har sitt utgangspunkt i, og som har en medsammensvoren i ditt eget hjerte, som mer enn gjerne åpner døren for fienden innenfra!
   Det er grunn til å rope til Gud! Han som sier: «Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg.» (Sal 50:15).
   Hver dag er i grunnen en slik nødens dag, om vi opplever det slik eller ikke - for vi befinner oss midt i fiendens leir!