Når Herren taler til sine - når Han lover å ta seg av deg, bære deg og lignende, da taler Han til deg som på grunn av din synd og skrøpelighet som bor i deg, som på grunn av din erkjennelse under lovens lys, som på grunn av din fortapte sjel, dag for dag må ta din tilflukt til den Guds nåde som er åpenbart i Jesu Kristi åpenbaring i verden.
   Det må vi ha klart for oss!
   Til alle andre lyder det: Vend om og tro evangeliet!

   I Jes 40:26, står det å lese: «Løft øynene mot det høye og se: Hvem har skapt alt dette? Han er den som fører deres hær ut i fastsatt tall, og som kaller dem alle ved navn. På grunn av Hans veldige kraft og Hans mektige styrke savnes ikke én.»
   Savnes ikke én! Må da tenke på Jesu ord i Hans såkalte yppersteprestelige bønn i Joh 17:12: «Da jeg var hos dem, bevarte jeg dem i ditt navn, som du har gitt meg. Jeg voktet dem, og ingen av dem gikk fortapt, uten fortapelsens sønn - for at Skriften skulle bli oppfylt.» Mistet ikke én av dem! Det er løftet i vers 7 og 8 her i teksten: «Herren skal bevare deg fra alt ondt, Han skal bevare din sjel. Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nå og til evig tid.»
   Hør dette! Fra nå! Nå når du befinner deg her i denne stund i ditt liv, i tiden, og til evig tid! Hører du det? Det skal altså aldri komme noen tid, da Han ikke er hos deg, og sørger for din utgang og din inngang! Det vil aldri i evighet komme noen tid, noen stund, da Han ikke er der og vokter deg – ja, våker over deg som din sjels hyrde og tilsynsmann, som Peter taler om Ham i 1 Pet 2:25. Din sjels hyrde og tilsynsmann! Og det var jo nettopp det vi leste i salmen her: «Han skal bevare din sjel!» (v.7). Du har en sjel, min venn – ja, du er en levende sjel, som du kan se av 1 Mos 2:7, da Gud skapte mennesket: «Gud Herren formet mennesket av jordens støv, og blåste livets ånde i hans nese, og mennesket ble til en levende sjel.» En levende sjel! Det er hva du er! Du er ikke bare et stykke kjøtt, som disse blinde ateistene hevder i sin åndelige mørke avkrok, men nettopp en evig levende sjel. Og denne din sjel har altså Han tatt på seg å rense fra all synd, urenhet og urettferdighet – det er et allerede fullført verk – og nå, å være denne din sjels hyrde og tilsynsmann herfra til evigheten.

   «Solen skal ikke stikke deg om dagen, heller ikke månen om natten!» (v.6). Det er løftet fra Gud til sine. Dette står Han selv bak den evig trofaste Gud. Men – kan Gud bruke det onde til å fremme det gode for sine? Eller for å si det på en annen måte: Kan Gud trekke sitt gode tilbake for å fremme det gode for sine? Ja, så avgjort! - og det er det som forvirrer oss så ofte. Det kan være for å få oss ut av et tenkesett som er forkjært for eksempel – et tenkesett som ikke er i samsvar med Guds sannhet, som vi ser det ved profeten Jona for eksempel: «Jonas var gått ut av byen, og hadde satt seg østafor den. Der hadde han laget seg en løvhytte og satt i skyggen under den for å se hvordan det gikk med byen. Da lot Herren Gud et kikajontre vokse opp over Jonas for å skygge over hodet hans, så han kunne bli fri fra sitt mismot. Og Jonas hadde stor glede av kikajontreet. Men dagen etter, da morgenen brøt fram, lot Gud det komme en orm, som stakk kikajontreet så det visnet. Og da solen stod opp, sendte Gud en het østavind. Og solen stakk Jonas i hodet så han var helt forkommen. Da ønsket han seg døden, og sa: Jeg vil heller dø enn leve! Men Gud sa til Jonas: Er det med rette du er så harm for kikajontreets skyld? Han svarte: Ja, med rette, jeg er så harm at jeg kunne dø. Da sa Herren: Du har medynk med kikajontreet, som du ikke har hatt noe strev med og ikke har fått til å vokse - det ble til på en natt og ødelagt på en natt. Skulle da ikke jeg ha medynk med Ninive, den store byen, hvor det er mer enn tolv ganger ti tusen mennesker som ikke vet forskjell på høyre og venstre - og dertil en mengde dyr!» Jona 4:5-11.
   Jona ønsket Ninives undergang, for at hans profeti skulle gå i oppfyllelse, men folket i Ninive vendte om, og dermed sparte Herren byen.
   Det er foranledningen til det vi leste her. Jona var ikke en ånd med Herren, kan vi si. Som vi leser om tordensønnene som de kaltes – brødrene Jakob og Johs. - i Luk 9:52-55: «Han sendte bud foran seg. De drog av sted og kom inn i en samaritansk by for å gjøre i stand for Ham. Men der ville de ikke ta imot Ham, fordi Hans ansikt var vendt mot Jerusalem. Da Hans disipler, Jakob og Johannes, så det, sa de: Herre, vil du at vi skal by ild fare ned fra himmelen og fortære dem, slik som Elias gjorde? Men Han vendte seg om og talte strengt til dem og sa: Dere vet ikke hva ånd dere er av.»

E.K.

   De var kommet på siden av hva de var. Denne gang var det nok med streng tale fra Herren, andre ganger må Han kan hende føre oss inn i en situasjon for at vi skal våkne og se.
   Noen ser bare på de åpenbart gode ting Herren har lovt oss – en farlig åndelighet forresten - og blir dermed fullstendig forvirret om noe bryter med det. Men alt – alt - samvirker til gode for dem som elsker Gud, som det står i Rom 8:28.
   Slik sang de gamle, som vi gjerne kaller dem som er gått forut for oss: «Før ditt verk til ende, regn og sol du sende, bruk hva vis du vil, bare du meg fører så til sist meg hører himmelriket til!»
   Hva vis du vil! Nå har de selvsagt avdempet det noe i nyere oversettelse til: Bruk de råd du vil. Ja, vi er jo snart blitt likemenn med Gud i dag, vet du. Det får da holde med å få råd av Ham, men at Han skal ta seg til å tukte oss! - å, nei! Selv om råd også kan tolkes som vis, om vi legger litt «godvilje» til, så er det et typisk trekk i tiden å avsvekke Guds sannheter.
   Men uansett hva form det kommer i – Herrens inngripen er alltid hjelp for dem som hører Ham til. Derfor skal du fortsatt få bekjenne med frimodighet: «Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper!»
   Det er ikke alltid så lett bestandig det, sier vi gjerne da. Nei, det er helt rett, men det har du heller aldri blitt lovt. Men Herren har sagt deg, Han er trofast til evig tid! (Sal 146:6). Og vi kan si: Uten Herrens hjelp, eller la oss heller si – inngripen, virke, hadde vi ikke trodd i det hele tatt. Han, Jesus, er ifølge Hebr 12:2, troens opphavsmann og fullender.

   En kan ofte høre denne forståelsen av tro og kristenliv, at frelsens gjerning, det vil si gjerning til vår frelse, det har Herren tatt seg av, men troen det er vår sak. Så nærmest – se til å tro, gutt! Nei, det kan ikke bli mer feil – både gjerningen til frelse, det vil si, soningen av våre synder og den fullkomne oppfyllelse av Guds lov, samt troen er alt sammen en Guds gjerning!
   Det er som da noen jøder – som tydeligvis var opptatt av dette – spurte Jesus: «Hva skal vi så gjøre for å gjøre Guds gjerninger?» - og så får de dette velsignede svaret av Herren: «Dette er Guds gjerning at dere skal tro på Ham som Han har sendt! (Joh 6:28-29). «Dette er Guds gjerning!» Hører du det? Det er som om Jesus anvender ordet fra teksten vår, og sier til dem: Din hjelp kommer fra Herren!
   Det er Herrens gjerning at du er en kristen – dersom du i det hele tatt er en kristen, ellers så er du kun et religiøst menneske som orienterer deg på lovens grunn og under lovens vilkår.

   Å, du som stiller nettopp dette spørsmål så ofte, og kan hende nettopp i dag: «Jeg løfter mine øyne opp til fjellene: Hvor skal min hjelp komme fra?» Om du da kunne svare i tro og med frimodighet: «Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper!» Fordi du vet – ja, har erkjent - at ditt eget strev i så måte kun er spilt møye. Ditt gamle menneske – som ikke bare er en masse av kjøtt og blod, men et vesen aldeles fremmed for Gud – vil alltid forføre deg til holde kjød for sin arm. Ta skjea i egen hånd, som vi gjerne sier det. Det skal du holde under Guds dom, og tvert imot glede deg i at Han skal gjøre det – ja, Han skal gjøre det hele for den som henger ved Ham. Som før nevnt: «Han skal være din sjels hyrde og tilsynsmann!» Eller som vi ser av teksten vi har for oss nå: «Herren skal bevare deg fra alt ondt, Han skal bevare din sjel. Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nå og til evig tid.» (.7-8).