Det er noe veldig alvorlig som holdes frem i det femte og siste vers i salmen her: «Men de som bøyer av til krokveier.» På engelsk kalles en kjeltring rett og slett a crook. Altså en som ikke er rett frem, men krokete. Mennesker har slått seg opp – også i den kristne menighet – gjennom hele historien, ved å nettopp bøye av til krokveier. De har ofret sannheten til egen fordel. Men i sannhet, det er en kortvarig nytelse av synden, det skal komme tilbake og ramme dem som en boomerang, og sende dem inn under Guds dom, som de jo hele tiden har vært, og ned i en evig fortapelse. Så sier Guds ord!
   Det er hva vi leser i teksten her, at de «skal Herren sende fra seg sammen med dem som gjør urett.» Jeg vil si deg det, min venn: Har du noe å bekjenne her, så gjør det nå! Har du omgått sannheten for å berge deg selv? Har du falt noen i ryggen? Har du unnlatt å påtale urett, fordi du selv ville tapt på det? Da bedre å tape noen fordeler her i livet, enn å tape den evige salighet hos Gud, ikke sant?
   Gud vil gjerne tilgi den som vender seg til Ham! Men stakkars den som følger denne linja helt ut, og dør i sine synder!

   Det er både sterkt og fint, det apostelen Paulus skriver i 2 Kor. 4,2: «Vi har sagt oss løs fra alle skammelige snikveier og farer ikke frem med list. Heller ikke forfalsker vi Guds ord, men ved å legge sannheten åpent frem, anbefaler vi oss for Guds åsyn til alle menneskers samvittighet.»
   Prøvde ikke å lure noen inn noen slags bakvei, Paulus. Heller ikke fremstilte han seg selv annerledes enn han var, for å vinne noen ved det. Han var sann i sitt vesen! Han var behersket av Sannhetens Ånd, som ikke fører noen på krokveier, men går rett frem.
   I Apg 23:1, møter vi apostelen, der han står for det høye råd: «Paulus så da fast på Rådet og sa: Brødre! Med fullgod samvittighet har jeg levd mitt liv for Gud like til denne dag.» I Apg 24:16, taler han og sier: «Derfor legger jeg selv vinn på alltid å ha en uskadd samvittighet for Gud og mennesker.»
   Dette betyr for all del ikke at man gjør allting rett, og ingen synd, noen gang, men at man med sannhet i hjertet, kan vi si, søker den Herre som har åpenbart seg i sitt offer for oss. Jeg har fått muligheten til å være sann for Gud, og bli frelst i stedet for dømt. Det er hva jeg ser i evangeliet! Jeg må tvert om gråte over meg selv, når jeg ser all svakhet, feighet, urenhet, falskhet osv., som bor der. Men min samvittighet er ren fordi jeg lever innfor Gud med det, og tar imot renselsen i Jesu Kristi blod som eneste mulighet for frelse og samfunn med den levende Gud. Det blir sagt: Du kan få komme til Jesus! Du kan få tro på Jesus! Du behøver ikke gjøre noe for det, for alt er gjort! Og det er jo sant! Men det er noe tafatt ved det, ikke sant? Vi kan spørre: Hva er det som er gjort? - og hvorfor var det nødvendig? Da begynner det straks å skjære noie dypere, ikke sant? Det kostet Jesu dyre blod, å frelse meg en dag! - for det var ingen annen mulighet!
   Den som møter Gud på noen annen grunn han bærer fremmed ild inn på alteret, og det kommer til å gå ille. Det er nemlig ikke noe annet som kan sone min og din synd, enn det blod som på Golgata fløt. Det var Guds eget!

   «De som setter sin lit til Herren, er som Sions berg, som ikke rokkes, men står for evig,» vitner salmisten her. (v.1).
   «Når en storm farer frem,» vitner Salomo i Ordsp 10:25, «så er den ugudelige ikke mer. Men den rettferdige har en evig grunnvoll.»
   «En evig grunnvoll!» Og det fordi Den evige er blitt din grunnvoll – den du bygger alt på nå.
   I Hebr 12:26-28, forkynner apostelen: «Hans røst rystet den gang jorden. Men nå har Han lovt, og sagt: Enda en gang vil jeg ryste, ikke bare jorden, men også himmelen. Men dette ordet: enda en gang, gir til kjenne at de ting som rystes skal bli tatt bort. For de er jo skapte ting. Og så skal det som ikke kan rokkes, bli stående. Da vi altså får et rike som ikke kan rystes, så la oss være takknemlige og derved tjene Gud til Hans behag, med blygsel og ærefrykt.»
   Her tales det om noe som ikke kan rokkes – ikke kan – og som derfor skal bli stående, når alt det skapte går i oppløsning under Guds dom. Og så får du høre hva dette er, det som ikke kan rokkes, og derfor vil bli stående: «Da vi altså får et rike som ikke kan rystes!»

E.K.

   «Et rike som ikke kan rystes!» Igjen dette – som ikke kan! Det er et rike du har fått del i, du som har tatt din tilflukt til Jesus. Ikke du som står der og synger av hjertet om hvor verdifull du er, men du som har måttet ta din tilflukt til dette offer Gud har brakt til utløsning for din sjel.
   Jesus sier til jødene i Matt 12:28 og Luk 11:20: «Men er det ved Guds Ånd jeg driver ut de onde ånder, da er jo Guds rike kommet til dere.» Da er jo dette riket som ikke kan rystes kommet til dere! Kommet til deg, min venn, som en ufattelig rik gave! En usigelig gave som du får for intet! Alltid for intet! Men at den gis et menneske for intet, vil ikke si, at den ikke kostet noe - igjen: «Det kostet Jesu dyre blod, Å frelse meg en dag,» som vi synger i en kjent kristen sang.
   «For gudløshets kongestav skal ikke hvile på de rettferdiges arveland, for at ikke de rettferdige skal rekke ut sine hender etter urett.» (v.3).
   Men kan de rettferdige være interessert i urett da? Kan de fristes av urett? Ja - de rettferdige kan fremdeles fristes.
   I Kol 3:v.5 og v. 8-9, leser vi: «Så død da deres jordiske lemmer: Utukt, urenhet, syndig lidenskap, ond lyst og pengegriskhet, som er avgudsdyrkelse. Men nå skal dere legge av alt slikt: vrede, hissighet, ondskap, spott, skammelig snakk fra deres munn. Lyv ikke på hverandre! Dere har jo avkledd dere det gamle menneske med dets gjerninger.»
   Hør det, så du ikke så snart skal fortvile over deg selv – det er de som allerede har avkledd seg det gamle menneske det tales til her! Hva slags avkledning kan det da være tale om? - jo, avkledningen ved troen! - ved troen på Jesus Kristus, det som er skjedd ved Ham! Den avkledning de her formanes til, er altså ikke en avkledning av disse dårlige egenskaper for Gud, for den er allerede skjedd ved Kristus, slik at Han overhodet ikke tilregner oss dette, men ser oss som om vi aldri hadde syndet.
   Dette – å legge av seg alle disse onde ting er altså en formaning til de i Guds øyne rettferdige og hellige! Det vil si, minst to ting – en: Disse er ikke uten synd i seg. Og to: De kan derfor – nettopp derfor – falle i fristelse! Og derfor – nettopp derfor – må de daglig be som Jesus selv lærte oss: Forlat oss vår skyld! Legg derfor aldri øret til dem som forkynner at dette er vi da fullt og helt ferdige med – mens du ser at de nettopp turer frem i sitt eget, sine egne tanker og meninger gjør de til doktriner, alt mens de nettopp taler så ivrig imot doktriner, og blir høye på seg selv! - så kristelige og åndelige, vet du! Skriften beskriver dem som befinnende seg i en rus. 2 Tim 2:25-26: «Med saktmodighet skal han tilrettevise dem som sier imot, om Gud da kunne gi dem omvendelse, så de kunne kjenne sannheten, og våkne opp av sin rus i djevelens snare, han som de er fanget av, så de må gjøre hans vilje.»
   Dette er ikke talt om verdens mennesker, men åndelig villfarne!

   Fest ditt øye på Jesus! Fest ditt øye på evangeliets vitnesbyrd! Fest ditt øye på Lammets dyrebare blod! Dyrebart fordi det er av Gud, og dyrebart fordi det er det eneste middel i tilværelsen som kan rense deg fra din synd, så du kan bestå for Den Hellige!
   De som gjør det, fordi de ikke har noe annet å se hen til – likesom disiplene, med Peter i spissen, sier i Joh 6:68: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord» - de er det som her i teksten kalles de oppriktige i hjertet. Oppriktige fordi de kjenner sannheten! Det vil si, at deres oppriktighet er en Guds gave!

   Gud være lovet, min sjel er frelst
i kraft av blodet, av blodet!
Nu kan du byde meg hva som helst,
jeg velger blodet.
Min sorte drakt er blitt snehvit skrud,
og jeg står hellig og ren for Gud
i kraft av blodet, av blodet.