«Vår sjel er sluppet fri som en fugl av fuglefangerens snare, snaren er revet i stykker og vi er unnsluppet. Vår hjelp er i Herrens navn, Han som skapte himmel og jord.»

   Evangeliets sannhet kommer så velsignet frem i det vi leser her – menneskesjelen, eller menneskets sjel, er fanget i en snare. Det er en som har lagt ut en snare – fuglefangeren kalles han her – og mennesket gikk på fallets dag i denne snaren, og har siden vært fanget i den.
   Her er ikke noen heroisk innsats fra mennesket beskrevet. Det er det aldri når det dreier seg om vår frelse. Det er ikke mennesket som har kjempet seg fri fra denne snaren, verken ved kløkt eller mot eller styrke. Tvert om, dess mer en har forsøkt på det, dess mer har en viklet seg inn i de tråder som fuglefangeren har spunnet, inntil den situasjon vi er i i dag – iallfall i vår del av verden – hvor hver mann i gata med den største selvfølgelighet avviser Gud både som skaper og gjenløser. Vi lever i et hav av ondskap, så ille at mang en ikke makter å se en nyhetssending på TV – men å erkjenne sannheten i det Guds ord sier om menneskets iboende synd og ondskap som virkelighet – å, nei! Det er de andre som er onde! Det er bare noen det gjelder! Jeg selv er et alminnelig bra menneske som så langt jeg ser gjør rett og skjel for meg. At ondskapen skulle ha noen grunn i at en djevel fikk sådd et urent begjær i mennesket, nei, det blir for drøyt for et opplyst menneske – og så får du denne frasen: Vi lever da i 2016!
   Og så ser man ikke at dette hovmodet nettopp bekrefter det man så selvsikkert avviser, nemlig det som sies av denne fuglefangeren i 1 Mos 3:4-6: «Da sa slangen til kvinnen: Dere kommer slett ikke til å dø! Men Gud vet at den dagen dere eter av det, vil øynene deres åpnes, dere vil bli slik som Gud og kjenne godt og ondt. Kvinnen så nå at treet var godt å ete av, og at det var en lyst for øynene - et prektig tre, siden det kunne gi forstand. Så tok hun av frukten og åt. Hun gav også sin mann, som var med henne, og han åt.»
   Bli som Gud! Ja, det har du virkelig blitt, den dagen du er så stor i egen tanke, at du avskaffer Ham! Mennesket er jo da nettopp blitt den største! Det finnes da ingen større å forholde seg til i tilværelsen, i universet – en er blitt som Gud! En ser ikke da at en sitter nettopp i fuglefangerens snare.
   Mennesket har forsøkt å komme fri ved alskens religioner og filosofi – altså ved tenkning! Kristendommen – vi kan si, den går rett i strupen på dette altså. Den setter det fullstendig til sides. Det finnes ingen frelse, det finnes ingen redning på den veien! Mennesket kan ikke under noen omstendighet, ved noe som helst som er oppnåelig i denne verden, frelse seg selv ut av sin situasjon, underlagt som det er synd og sorg, elendighet og til sist død – og ifølge Guds ord den evige død, den evige pine. Ikke engang om det fikk sine våpen av Gud kan det redde seg! Nei, det må bli frelst! Noen som er større enn det selv må gripe inn og forandre situasjonen fra grunnen av. Det som gikk galt må rettes opp – snaren må rives sønder!

   Her finner vi også noe veldig alvorlig iblant oss i vår tid – disse åndelige retninger innenfor kristenheten, som mer ser sin redning i – og derfor selvsagt er mer opptatt av – den såkalte åndsfylden, enn de er av Jesu Kristi blodige verk. Hans soning, Hans offer kommer aldeles i bakgrunnen, og Han blir i stedet fremstilt som en mektig ånd, rede til å oppfylle alle våre mer og mindre urene ønsker og begjær. Legg merke til at disse etter hvert ender opp med nettopp å kalle seg selv guder. Jeg er Gud! - sies like ut. Vi er som Jesus, sies det! Ja, det er sant på ett vis – jeg er som Han, skjult i Ham! Der Han lar sitt gjelde som mitt, er jeg i Ham selvsagt like rettferdig, like hellig og like ren som Han, for det er jo nettopp Hans rettferdighet, hellighet og renhet jeg står i! Men det er likevel en vesentlig forskjell på Ham og meg!
   Hva skal vi si til dette? - jo, vokt deg for forførende ånder som binder deg fast i snaren på en slik måte at du ikke ser veien ut! At du ikke ser revnen Gud har åpnet!

   I våre sammenhenger – det vil si, de lutherske sammenhenger – er faren like stor, idet det så snart legges noe til frelsen – bestemte gjerninger som er spesielt kristelige, og som selvsagt må følge enhver sann kristen, åndelige kvaliteter som enhver sann kristen selvsagt innehar osv. Nei! - frelsen er Jesus selv, og frelsegrunnen er Hans offer! Hans offer alene - uten noe tillegg av noe slag!

E.K.

   Han er alene om å frelse oss! Han gjør det uten at vi selv er til stede! På offerstedet er vi kun tilstede i Hans tanke! - i Hans bevissthet! Der river Han sønder fuglefangerens snare! Han gjør det! Han som alene kunne det! «Han» - å, hør det nå endelig! - «avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, da Han viste seg som seierherre over dem på korset.» (Kol 2:15).
   På korset! Der, ved dette endegyldige offer, sønderrev Han snaren som holdt oss fanget, og fridde oss ut av Guds vredesdom over synden i oss!
   Hør hvordan det er formulert i salmen: «Vår sjel er sluppet fri!» Ja, du hørte det vel? Er sluppet fri! Det er en som har sluppet meg fri! Sluppet meg fri, som en fugl av fuglefangerens snare – idet Han sønderrev denne snaren! Det er det som har skjedd ved Jesus Kristus, vår Herre! - vår Frelser!
   «Snaren er revet i stykker!» leser vi. Er revet! Det er altså en gjerning, en handling, vi leser om da. Var det du som gjorde det? Var du der og gjorde det? Nei! - Han gjorde det, og vi er unnsluppet, står det. Unnsluppet! For et deilig ord! For et vidunderlig ord, da det er blitt ditt ord! En kristen er en som er unnsluppet! Jeg er unnsluppet! Jeg er skjult med Kristus i Gud! Ufattelige sannhet! Dette blir ikke sannhet fordi jeg tror det, det er en sannhet jeg kommer til tro på, idet Gud Herren selv, ved sin Ånd, opplyser mitt hjerte om denne salige virkelighet!
   Men veien videre da, min venn? Nå beror det vel på oss, for en må da kunne kreve mer av en kristen enn av en hedning? Ved slikt snakk blir mange ført inn i snaren igjen. Det beror ikke på oss, forkynner den som har fått se inn i lyset – å jo, roper trellen fra sitt bur da – det står i Luk 12:48: «Hver den som mye er gitt, av ham skal mye kreves. Og den som har fått mye betrodd, av ham skal dess mer fordres.»
   Hør du! - det eneste som kreves av deg, du som har fått se inn i evangeliets ord, det er at du ikke viker fra det! Fra det! Det er som du leser av Hebr 10:23: «La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp, for Han er trofast som gav løftet.» Bekjennelsen av vårt håp! Hva er ditt håp? - er det ikke Jesus og Hans gjerning til din frelse? Er det ikke Lammets blod!
   Det er stort om Gud vil fylle meg med sin Ånd, for eksempel. Det står endatil at vi skal la oss fylle av Ånden! Men det er ikke min frelse! Det er stort om Gud vil bruke meg til en gjerning i sitt rike – og tenk om jeg kunne bli brukt til en riktig stor gjerning i Hans rike, det ville vel være storveies, ikke sant? Men det er ikke min frelse! Og slik kunne vi fortsette! Det er så snart å ende ved nådens virkninger fremfor ved nåden selv! Det er en farlig plass å befinne seg det - for det er ikke frelse å finne der, men noe som tvert om kan føre deg i snaren igjen, om du blir opptatt med det!

   Det kreves av meg som har fått se inn i evangeliet, at jeg holder fast ved det, sier du? Kreves er ikke akkurat noe evangelisk ord, sier du kan hende. Nei, men det er det ord Jesus bruker – kreves og fordres er det oversatt. Det vil si, av den som er mye gitt! La oss si det på denne måten: Det skulle da bare mangle at du trekker det i tvil, når det er Herren selv som har åpenbart deg det! I det ligger altså en tilskyndelse til tro! - en tilskyndelse til å ta din tilflukt til det som er gitt deg, det som er forkynt av Herrens egen munn!
   Ser du den? Han sier deg at det som bandt deg, snaren du var fanget i, den har Han selv brutt i stykker for deg – hvordan kan du da våge å tro noe annet!

   Det er godt å bli fanget av Herren! Gud være lovet!

   Snaren er sønder,
Fuglen er fri!