Synd skaper et behov. Og da taler jeg ikke om et følbart behov hos den som har syndet, eller har synd - slik som du for eksempel opplever mangelen på næring som en åpenbar sultfølelse - men et reelt behov.
    Noen mennesker kan ha et hav av åpenbare synder og daglig leve i og praktisere åpenbar synd, uten å ha noen plagsomme følelser av den grunn, mens andre er så overfølsomme på dette området at den mest overskyggende følelse i livet er skyldfølelse.
   Det dreier seg ikke om hva vi kjenner og føler, og heller ikke om hva vi mener - våre vurderinger, hva vi synes er rimelig eller urimelig osv., men om hva Gud har åpenbart i sitt ord!
   Der hvor det er synd - og all synd er synd imot Gud - der er det også et reelt behov for syndenes forlatelse! Blir et menneske stående uten syndenes forlatelse - ja, da blir det jo også stående for Gud med synd, og må følgelig ta konsekvensene av det. Det vil si, at det går evig fortapt. Så det reelle behovet vi taler om nå, det er med andre ord presserende! Det må du ha - og det må du ha i tide!

   Gud hadde gitt jødene forskrifter: Kjent synd skulle det ofres offentlig for, blant annet - til et vitnesbyrd om at Gud i sin hellighet krevde til regnskap for synd - og ikke minst, at det fantes et offer som kunne ta bort syndeskyld! Det var ikke de oksene, kalvene og andre dyr som ble ofret på det jordiske alteret her, men det offer de var forbilde på, og pekte frem imot: Det fullkomne offer, det som var av Gud. Det offer Gud selv hadde utsett seg: Det Guds Lam, Jesus Kristus!

   Vi skal merke oss noe her: «Dersom det er syndet av vanvare mot et av Herrens bud ...» (v.13a).
   Nå vet vi at Gud i sin nåde - for sitt eget offers skyld - forlater mer enn det som har skjedd av vanvare, Han forlater også overtredelse, står det. Overtredelse er synd et menneske har begått til tross for at det på forhånd visste at det var synd. Men likevel skal vi ut ifra blant annet denne teksten være klar over at Gud i sin hellighet er en fortærende ild også mot den synd som har skjedd av vanvare. Som vi ser her - det må ofres for den!
   Vi tenker så snart om dette, at - ja men, jeg mente det jo ikke slik, så det er vel ikke så farlig! La Guds ord få svare på det nå: «Uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt.» (Hebr 9:22).
   Den synd du har begått av vanvare - bare et ord som ikke skulle vært sagt for eksempel - den må det gjøres soning for! Ellers blir du stående for Gud med den! Den blir ikke tilgitt!

   Da kan jeg jo spørre: Er ditt behov for syndenes forlatelse et reelt behov? Det er vel ingen grunn til at det skal være diffust for deg, om du ser etter i Guds ord. Men det er jo det som er det tragiske så ofte - folk ser ikke etter i Guds ord, men vurderer selv: Hva synes jeg er rimelig!
   Gud kommer jo aldri til å spørre etter hva du synes er rimelig! Hva gjorde du med det Ord du hørte - eller riktigere: Hva fikk det gjøre med deg?

   Nå skal vi merke oss mer i denne teksten - og det er salig. Det er en lise for sjelen, der hvor den er syk og sår, nettopp på grunn av det alvor vi her står overfor: «Og presten skal gjøre soning for dem, så de får forlatelse.» (v.20b).
   Når presten gjorde dette etter de forskrifter Gud hadde pålagt ham, da fikk folket forlatelse for synd!
   De sto altså der og så på hva presten gjorde. I det hadde de frelse! De selv kunne ingenting gjøre her - om de så hadde gitt sitt legeme til å brennes. Det var en annen - presten - som måtte gjøre noe, og han igjen måtte gjøre det fullkomment i samsvar med Guds forskrifter.
   Da blir jo et bestemt spørsmål påtrengende: Har noe slikt offer - fullkomment i samsvar med Guds krav og forskrifter - blitt brakt for meg? - For min sjel? For mine synders skyld?

E.K.

   Vi skal igjen la Guds ord få svare på det - noe annet er uinteressant og direkte farlig i denne sammenheng: «- hvor meget mer skal da Kristi blod - Han som i kraft av en evig Ånd bar seg selv frem for Gud som et lyteløst offer - rense vår samvittighet fra døde gjerninger så vi kan tjene den levende Gud!» (Hebr 9:14). Og vi kjenner ordene fra 1 Joh. brev: «Han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens.» (1 Joh 2:2). Vi hører om det presten gjorde for folket!

   Hør igjen hva som vitnes om dette offeret her i 3 Mosebok: «Og presten skal gjøre soning for dem, så de får forlatelse.» (v.20b).
   De fikk forlatelse! Hvem? Hvor mange? Da må vi spørre: Hvem hadde syndet, og hvem ble dette offer brakt for? Da får vi et for oss, herlig svar: «Dersom det er hele Israels menighet som har syndet ...» (v.13a).
  Dette offer tok altså bort den synd og den skyld som lå på hele folket! Derfor forkynner jo også engelen julenatt: «Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede - en glede for alt folket.» (Luk 2:10).

   Han var kommet for å sone og ta bort hele verdens synd! Hvem er det da som ikke har grunn til å glede seg? Du kan gå herifra nå, og si: Dette vil jeg ikke ha! Jeg vil gå min egen vei! De fleste gjør det sier Jesus - velger denne brede vei til fortapelsen. Men du kan ikke si, at Gud ikke har gjort soning også for deg!

   Løft blikket noe og se hva som foregår der inne i det Aller Helligste. Gud selv har nemlig dratt sløret tilsides for det: Presten - ypperstepresten Jesus - bærer frem sitt offer fullkomment i samsvar med Guds hellighets krav og forskrifter, og folket - du - får syndenes forlatelse! Men altså på denne grunn alene!
   Slangen, den er høyst virksom også i dag! Nei, du må! - du må! - du må! Nei, det jeg måtte, det gjorde Jesus, og jeg er dermed fri alle disse: «Du må!»
   Talte ikke Jesus sant da Han ropte ut fra korsets tre: «Det er fullbrakt?» Det er et spørsmål du må ta alvorlig inn over deg! For hvis det er sant, det Han vitnet, da kan det jo umulig være noe du må legge til! Og dersom det er nettopp det du driver med - å legge noe til - du må gjerne kalle det alvor eller gudfryktighet eller hva det nå måtte være et menneske kan komme på - så må det jo ha sin årsak i at du ikke tror Jesu ord! Og hva er det Han sier om seg selv? Han sier: «Jeg er sannheten!» (Joh 14:6).
   Han er det som vitner for ditt hjerte nå i denne stund, idet du hører Hans ord igjen: «Det er fullbrakt!» Presten har gjort soning for deg!
   Prestene i den norske kirke, de står for en stor del og mumler seg lenger og lenger inn i det åndelige mørke som senker seg over land og folk i denne tid, men det sanne lys som opplyser hvert menneske (Joh 1:7), Han skinner ennå i mørket, og Hans lys er et lys til frelse. Så hør: «Og presten skal gjøre soning for dem, så de får forlatelse.» (v.20b).
   Ufattelig! - men sant!

  Å glede stor som Herren gir
Alt her på denne jord:
Hans nåde også barnets blir,
Det mettes ved Hans ord.
Vi gledes hvert minutt som går,
Og nåden ingen ende får.
Halleluja, halleluja, halleluja vår Gud.