«Han er hjelp og skjold for dem.» (v.9b). For dem. Hvem er de som Han er hjelp og skjold for? De som stoler på Ham, leser vi her. (v.9a).
   Når vi leser dette ordet – stoler på, så blir jeg veldig var meg selv. Stoler jeg nå egentlig på Herren? Og i tilfelle, i hvilken grad stoler jeg på Ham? Når det virkelig røyner på i livet, så åpenbares det gjerne, at dette er særdeles svake saker, min stoling på, min tro, min tillit osv. Selv er jeg blitt mer og mer glad i uttrykket – å ta sin tilflukt til. For midt i alt – hva det nå måtte være – har jeg den erkjennelse at det ikke er noen annen å fly til, og at det alltid er åpent hos Herren for den som tar sin tilflukt til Ham.
   Og det er nettopp hva alle disse begrepene tro på, stole på, sette sin lit til, bie på osv., betyr, nemlig å ta sin tilflukt til Ham. Det har med en erkjennelse av Herren å gjøre – ikke omstendighetene. Tenk om jeg bare skulle våge å fly til Herren, når de ytre omstendighetene tydet på at jeg var under Hans velsignelse. Nei, alltid – gjerne midt i et fall – fordi Den Hellige Ånd har lært deg Herren å kjenne ved Ordet.
   Tolleren som gikk opp til templet for å be (Luk 18), han stilte seg bare så vidt innenfor døren, slo seg for sitt bryst, bekjente seg som en synder innfor Gud, men ba dog om nåde – han fikk det. Ja, mer enn han kunne ha tenkt seg, i sin mest optimistiske stund – han ble rettferdiggjort for Gud!
   Når du ser ham, da ser du troen, sier Luther. Ikke så veldig prangende, ikke sant? Men får hele himmelen i eie!
   Kanskje kjenner du deg igjen i ham, du som sitter her nå? Ja men, da har du jo også fått det samme som han! Han gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus. Tenk rettferdiggjort! Tenk at jeg kan tro det om meg selv, her jeg går med så mye elendighet i meg. Altså ikke ved at jeg ser på meg selv, og finner bevis på det der, men fordi Ordet forkynner det, om den som har tatt sin tilflukt til Ham – og har sitt håp i Ham alene. Eller stoler på Herren, som Israel – og du – oppfordres til her.

      «Ikke oss, Herre, ikke oss, men ditt navn gi du ære for din miskunnhets og din trofasthets skyld!» (v.1).
Slik ber salmisten, og slik ber enhver sann troende: Ikke meg, Herre! Jeg er ikke et ord verd. «Jeg har bare trettet deg med mine synder, og voldt meg møye med mine misgjerninger.» (Jes 43:24). Det er ditt navn som fortjener ære! Ditt navn alene!
   Hvor snare er vi ikke til å gi oss selv, og vårt eget ære? Bare vi likesom har fått til ett eller annet. Det kan bare være en varm bønn, eller et godt vitnesbyrd i andres påhør det. Eller se all denne opphøyelse av organisasjoner og kirkesamfunn. Skule tro du ble frelst og var sikret plass i himmel og salighet bare fordi du var med der, i den bestemte virksomheten. Nei du, å leve med Jesus i sannhet og erkjennelse, det er den eneste veien.
   Når vi begynner å opphøye oss selv og vårt eget, da er det en klar indikasjon på, at vi er på vei ut av lyset og inn i mørket. Det er et stort under at Han kan bruke oss til noe som helst. Og jeg må si, for min egen del iallfall, et vel så stort under – om ikke større – at Han vil! Men Ordet vitner om Ham, at Han utvalgte seg det som ingenting er. (1 Kor 1:28). Og det er her denne salmisten befinner seg, når han ber slik som vi hører det her. Han innser at verken han selv eller folket er noe i Guds øyne – kun en mengde av hjelpeløst fortapte syndere som ingen ære er verd. Men det er vondt for ham, at hedningene – ved å se på dem – også tramper Guds ære under føttene.
   Er det ikke ofte slik for deg også: Hva skal folk tro om Herren, når de ser på meg! Og hva om de visste hvordan jeg egentlig er! Ser du? Men da – så lenge du får leve i denne erkjennelse – er du en av disse som ingenting er, en av disse som Gud har valgt seg ut. Da kan Han bruke deg! Da blir du opptatt av at Gud må gjøre noe – at Han må åpenbare seg og sitt. Da ber du: Helliget vorde ditt navn! Du er blitt så hjelpeløs selv!

   Har du hørt det? Det sitter så altfor løst på tunga dette, så ofte – at Gud er avhengig av oss! At Han ikke får gjort noe, uten oss! Hvordan kan jeg ha så høye tanker om meg selv, dersom jeg virkelig har vært inne i Guds lys med mitt eget? Hvordan kan jeg samtidig gjøre Gud så liten? Dette er helt feil! Det er mennesketanker! Dette Jesus sier til sine disipler i Joh 15:5: «Uten meg kan dere intet gjøre!» Det har de snudd helt om til: «Uten oss kan Han intet gjøre!»
   Jo, Han kan bruke oss, og gjør det også, der hvor Han har fått føre oss inn i sannhets erkjennelse, men hør nå hva Ordet sier – for det setter alt hva din naturlige fornuft sier, til sides: «For jeg sier dere: Gud kan oppvekke barn for Abraham av disse steinene.» (Matt 3:9). Det er døperen Johannes som uttaler dette i møte med jødene – og nå i denne stund, uttaler han det i møte med deg! Og når du vet at Abrahams barn, det er de troende – da blir det et enda mer forunderlig ord, ikke sant? Steiner! Og her er de blant oss som hevder at ikke et spedbarn kan tro engang! Døperen Johannes selv hadde Den Hellige Ånd fra mors liv av, kan vi lese om ham, og sprang i mors liv, da Maria som bar Jesus i seg, kom nær til hans mor. De gjør Gud liten, og seg selv store! De taler om troen, som om det var noe av dem selv, og som de ved noen egen viljestyrke også kan forøke. Nei, troen er av Gud en Guds gave, der hvor den egentlige Guds gave er blitt åpenbart for hjertet, nemlig nåden i Jesus Kristus. Alt av nåde!
   I Luk 19:40 leser vi: «Men Han (Jesus) svarte og sa: Jeg sier dere: Om disse (disiplene) tier, så skal steinene rope!» Er det ikke Jesus du tror på da? Hvor ble det av Hans avhengighet av oss nå? Nei, min venn, det er du som er så avhengig av Ham! Avhengig langt ut over hva du kan fatte i dette livet, og denne erkjennelse må du bli bevart i, både om du skal være et brukbart redskap for Ham, og om du skal nå himmel og salighet, for det er bare disse fattige i ånden Han tar seg av. Himlenes rike er deres, som Han sier i Bergprekenen, vet du.

   «Vår Gud er jo i himmelen. Han gjør alt det Han vil.» (v.3). Det er salmistens svar på hedningens spørsmål: «Hvor er nå deres Gud!»

E.K.

   Du vet, hedningen han tror på det han kan sanse han, vet du. Og dette gjennomsyret det meste av Israel også, slik at det heter: «For jøder krever tegn og grekere søker visdom.» (1 Kor 1:22). De sa endatil til Jesus, der Han hang på korsets tre: «Du som river ned templet og bygger det opp igjen på tre dager! Frels deg selv! Er du Guds Sønn, da stig ned av korset!» (Matt 27:40). «Frels deg selv og stig ned fra korset!» (Mark 15:30).
   Å ja, ville ikke det stemt godt også med disiplenes kjødelige tankegang: Tenk om Jesus nå kunne gjort det, og vist dem på den måten hvem som er Herre. Det hadde smakt oss så mye bedre mang en gang, ikke sant – om Herren kunne gjort et under foran disse hedningene som spotter både oss og Ham. Men så må vi bare si, som salmisten her: «Vår Gud er jo i himmelen. Han gjør alt det Han vil.»
   Han har sine egne grunner til å handle som Han vil, og «vi vandrer i tro, ikke i beskuelse.» (2 Kor 5:7). Hadde Herren steget ned av korset, slik som fariseerne og de skriftlærde snakket om, da hadde ikke vært frelse for noen av oss. Derfor heter det også: Stol på Herren! Alt vil bli åpenbart i sin tid.
Visst er det slik, at Herren kan gripe inn på forunderlig vis, når og hvor Han vil – men merk deg: Når og hvor Han vil! Det er ikke oss gitt og reise rundt med den rene sirkusvirksomheten, hvor vi likesom får Herren til å opptre som vi vil ved å trykke på de rette knappene.
   Vi skal slå oss til ro med det – Han er i himmelen, en levende Gud, Han gjør alt det Han vil! Han taper ikke, forstår du, for se hva de har, de som spotter Ham: «Deres avguder er sølv og gull, et verk av menneskehender. De har munn, men taler ikke. De har øyne, men ser ikke. De har ører, men hører ikke. De har nese, men lukter ikke. Deres hender føler ikke, deres føtter går ikke, de har ingen røst i sin strupe. Som de selv er, slik blir også de som lager dem, hver den som setter sin lit til dem.» (v.4-8).
   Du hvor takknemlig du må være, du som har fått ta din tilflukt til Herren. Du har en levende Gud, en som bevarer deg og berger deg! En som følger med deg, og holder regnskap med hvert hår på ditt hode, men uten å se din synd, for Han ser deg i Kristus, og da er du ren!
   Hva har de som spotter? Spotten kan vel svi der og da, for vi har så altfor mye egen ære å ta vare på, vet du – men hva har de når oppgjørets time kommer? Ingenting! Ikke noe å vende seg til! Alt de har satt sin lit til går under med dem, for det hører alt sammen denne verden til. Og den forgår, som kjent, og dens lyst, men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid. (1 Joh 2:17).

   Hva er det da å gjøre Guds vilje? For den som gjør den, han blir jo til evig tid! Det er ikke lite som står på spill her. Jesus gir et vidunderlig svar på dette, idet noen jøder spør Ham: «Hva skal vi så gjøre for å gjøre Guds gjerninger?» Og da leser vi dette: «Jesus svarte og sa til dem: Dette er Guds gjerning at dere skal tro på Ham som Han har sendt.» (Joh. 6:28-29).
   Du skal merke deg, at Han ikke sier, som vi naturlig ville tenkt: Dette er den gjerning Gud vil ha av dere, at dere tror osv., for troen er ikke noen lovgjerning, men dette er Guds gjerning, sier Han. Altså blir vi frelst ved Guds gjerning! Og Han sier i Joh 6:40: «For dette er min Fars vilje, at hver den som ser Sønnen og tror på Ham, skal ha evig liv. Og jeg skal oppreise ham på den siste dag.» Det er Faderens vilje!
   «Herren selv vil sine berge, Han er deres skjold å verge!» Det er ingen grunn til å frykte hedningenes spott og forfølgelse – hva det er grunn til å frykte, er å drive bort fra Herren, og inntas av den giftige tåka som heter vantro, i denne tid vi lever i.

   Vi sa at jøder krever tegn. Nei, vi sa ikke det, det sa Herrens ord. Og vi er ikke gitt autoritet til noe annet, enn å bringe videre hva Guds ord sier, som Peter nevner det i 1 Pet 4:11: Om noen taler, han tale som Guds ord.» Eller: Han tale Guds ord! La oss da til sist - på den bakgrunn - se på det Ordet sier videre om grekeren (hedningen) – han søker visdom.
   Har du hørt de tonene i dag: Vi kan ikke holde på som før, og bare forkynne Ordet! Nei, vi har med moderne mennesker å gjøre, så vi må gå frem på en annen måte nå. Vi må gå inn i dialog og samtale, og ved å fremstille oss selv, og våre erfaringer overbevise dem om fornuften i Guds vei og verk! Vi må møte deres lengsler osv.
   Hva sier Skriften?: «For da verden ikke ved sin visdom kjente Gud i Guds visdom, fant Gud for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap.» (1 Kor 1:21). Ja, det blir aldri annet enn dårskap for verden, inntil Den Hellige Ånd får lagt Ordet inn på hjertet og begynner å overbevise om synd, rettferdighet og dom. Men til dette bruker Han Ordet, og ikke noe annet enn Ordet.
   Når Ordet forkynner at Gud fant det for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap, så står det ingenting om at dette gjaldt frem til år 2005 eller 2010 eller noe annet årstall, men så lenge Han i det hele tatt lar sitt Ord lyde til frelse her på jord!
   Hør du ordet om korset, om blodet, den kostbare pris, også her i kveld, og la det være ditt eneste håp om frelse! Du skal ikke bli til skamme, vitner Ordet! (Rom 9:33; 10:11; 1 Pet 2:6 m.fl.). Men om de som forlater Herren, ikke vil tro Hans evangelium og setter lit til noe som helst annet – hele Skriften er full av denne dom: De skal bli til skamme!
   Men i denne stund kaller Herren på oss igjen, og spør som Han spurte Adam på fallets dag: «Hvor er du!» (1 Mos 3:9). Han vet det jo, men Han vil at du også skal være deg det bevisst, enten du er innenfor eller utenfor.