En fryktelig ting David opplever her - denne fingeren som peker rakt på ham. Har du opplevd det? Det er du som har gjort det! Det er du som er slik! Nå er det ingen hjelp i å trekke frem de forskjellige syndere med deres mange skavanker, for nå gjelder det deg. Du - du - er mannen!
   Du ser, også David her forsøker å berge seg ved å ha den rette holdning - det vil si, lovens holdning - til denne synderen profeten Natan beskriver. Det er et slikt halmstrå han griper til, for om mulig å komme utenom den dommen David allerede har båret lenge i sitt hjerte. Han beskriver det i sin Salme 32: «Da jeg tidde, ble mine ben borttært, idet jeg stønnet hele dagen. For dag og natt lå din hånd tungt på meg. Min livssaft svant som i sommerens tørke. Sela.» (v.4-5).
   Nå kom profeten Natan på Herrens befaling for å sette inn det endelige støtet - maksimalt smertenivå, kan du si, og ikke lenger mulighet for noen utflukt. Ikke lenger mulighet for noen annen vei til frigjørelse fra denne indre smerten - denne gnagende ormen - enn bekjennelse for Gud!

   Kan du forestille deg noe Davids reaksjon da denne klare anklagen kom like opp i fjeset hans? Du - er mannen! Og for likesom å gjøre maksimalt ut av det, begynner Herren umiddelbart å minne ham om alt det Han har gjort for ham. «Jag gav deg...,» minner Herren han om - og nå har du altså takket meg på denne måten! Hva tror du David følte? Han hadde jo også vært vitne til hvordan det gikk med Saul. Knust innvendig! Herren gav meg alt - Han gav meg sin frelse og kongedømmet, og nå har jeg skuslet bort alt, og begått de mest forferdelige synder for en seksuell lysts skyld!
   Kjenner du noe til denne følelsen? Hvor ofte har ikke du, på et vis, solgt din Herre, for langt mindre enn tretti sølvpenger!

   Gjort er gjort! Det som er gjort kan ikke gjøres om. Slik var det for David nå. Prøv å tenk deg, noe iallfall, hvordan det må bli å stå der på den siste dag, med et «gjort er gjort,» og nå er det for sent! Jeg valgte Jesus bort! Jeg valgte verdens lyst!

   Men hva leste vi om David?: «Da sa David til Natan: Jeg har syndet mot Herren.» (v.13a). Du kan være aldeles viss på, at dette var ikke en slik syndsbekjennelse vi ofte kan komme med, når vi nærmest ramser opp vårt Fader vår. Det steg nok opp fra hjertets dypeste grunn, som et smerteskrik! Så kom også absolusjonen så snart - med det samme! Det er likesom en ikke rekker å summe seg engang, før ordet fra Herren kommer til ham: «Og Natan sa til David: Så har også Herren borttatt din synd, du skal ikke dø.» (v.13b).
   Tenk borttatt! Plutselig så er den ikke mer altså! Den synd som faktisk er begått, er ikke mer, når det gjelder deg! Har det gått opp for deg, egentlig? Du som bekjenner din synd for Herren. Den er ikke mer! Du skal heller ikke minne Herren på den mer, for det er Han som har tatt den bort!

   Hvordan er dette mulig - og hvordan var det mulig i Davids tilfelle? Jo, det skulle komme en - en som David både vitnet om med ord, og var et forbilde på i person, for han var en profet - nemlig Jesus Kristus, Guds Sønn og Guds Lam. Han skulle komme hit til jord, for å sone all verdens synd! (1 Joh 2:2).
   David så frem til Hans komme - vi ser tilbake på det! Merk deg altså det: Han som David vitnet om, og som  ble ham til frelse fra de verste synder her, Han er kommet, Han har vært her. Og Han har også gjort opp for alle dine synder, de du regner som de minste, og de verste!

E.K.

   Og hør!: Han er like snar overfor deg som Han var det overfor David her. Han drar det ikke ut overfor den som kommer til Ham med sin synd - eller skal vi si: Smerte! For det er vel det synden er for deg? Smerte! Sorg! Elendighet! Ja, den som kunne finne ord sterke nok for dette, som forderver alt i ditt gudsforhold - og ganske særlig denne vantroen som alltid vil hindre deg i å gripe, og fastholde nåden. Denne nåde du får et klart glimt av her, i Hans raske svar på Davids bekjennelse!
    «Jeg har lengtet inderlig etter å ete dette påskemåltid sammen med dere før jeg lider.» (Luk 22:15). Dette sier Jesus til sine disipler. Hør, hva Han sier! Ikke bare les igjennom, men lær deg - eller øv deg i - å høre! Jeg har lengtet inderlig! Du har vel også opplevd det nå og da i livet - å ha lengtet inderlig etter noe, eller noen. Det er en ganske sterk ting det! Og så må vi merke oss hva som er gjenstand for denne Jesu inderlige lengsel, nemlig å ete påskemåltidet med dem - det slaktede lam! Det er jo Hans eget legeme og blod som skal gis - det som åpner vei og mulighet for denne tilgivelse av synd, for syndenes forlatelse. Om dette sier Han: Jeg har lengtet inderlig! Inderlig!
   Forstår du bedre da - Herrens raske tilsigelse av tilgivelse overfor den bekjennende David? Du burde iallfall det. Eller har du en annen Gud? Lovens Gud - Han som ikke på noe vilkår åpner for deg, før du har gjort opp til siste øre.
   Men se nå denne teksten - tenk at du er gjenstand for en slik nåde og kjærlighet, en kjærlighet som ikke lar deg forbli i mørket, men uroer deg der. For det er et veldig alvor over dette også - David var i ferd med å forherde seg overfor Guds Ånd. Det viser seg ikke minst i at han feller denne rettferdige dom. Han var altså i ferd med å bygge opp en egenrettferdighet som i virkeligheten bare var en skinnrettferdighet - en slik som fariseerne eide. man vet hva loven sier, men gjør det ikke - og med dette søker en å være fornøyd! Får dette «kapsle» seg inn, for å bruke et slikt uttrykk om det, da er du tapt. Det får lagt seg en stadig tykkere hud over det. Det er ikke lenger et slikt åpent, verkende sår som det smerter å berøre.
   Selv har jeg et ganske fast håndtrykk har jeg fått høre mang en gang. Ja vel, det går jo bra det, med mennesker som ellers er friske - men jeg hilser av og til på en som har leddgikt, og så glemmer jeg meg. Du kan tenke deg resultatet, det gjør vondt. Og nettopp denne smerten roper om at det er noe som ikke er i orden! Uten at noen klemmer til kunne vedkommende, i perioder iallfall, innbille seg at hånden er ok. Du forstår? Herren sendte Natan til ham, for at det skulle gjøre riktig vondt! Men Gud har alltid en hensikt med det Han gjør, og i dette tilfelle å fri David ut av hans plage og snare. Det lyktes! David fant fred med Gud igjen - eller kan hende rettere. Guds fred fant ham igjen. Guds fred er i Jesus Kristus, Hans vunder og sår. Det er noe vi ikke må glemme her, våre synder er sonet for, før vi erkjenner og bekjenner, men denne erkjennelse og bekjennelse er den vei Guds forlatelse går inn til oss på.
   Er det noe ømt punkt, min venn? Noe Herren kan hende har minnet deg på gang på gang. Du behøver ikke gå slik! Det lærer også denne historien deg. Ta imot det med takk til Gud!