For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom 5:6
|
1 Mos 12:1-3
1 Og Herren sa til Abram: Dra bort fra ditt land og fra
din slekt og fra din fars hus til det landet som jeg vil vise deg! 2 Jeg
vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn
stort, og du skal bli en velsignelse. 3 Jeg vil velsigne dem som velsigner
deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne. Og i deg skal alle jordens
slekter velsignes. |
|
Hva er det egentlig tale om her? Vi ser jo klart at det hviler et stort
alvor over dette - den som tar feil her nedkaller Guds forbannelse over
seg, og kan det finnes noen verre situasjon for et menneske enn å få Gud
selv som sin erklærte fiende? Hvor vil du - og hvor kan du - da fly? Derfor
må dette bære i seg en grunnleggende synd, et fiendskap imot det vesentligste i
Gud. For det er ganske klart at dette ikke handler egentlig om forbannelse
av Abraham som person, heller ikke hans etterkommere - de troende av jøder
og hedninger - men det de representerer. Eller rettere, det Herren selv
presenterer ved ham og dem. Da må vi vite noe mer om Abraham og løftet han
fikk. Herren åpenbarer noe bestemt ved seg selv, ved ham, ved dem. Han (Abraham) fremstår i profetiene som en stedfortreder. I 1 Mos 22:18, åpenbares det hvorfor velsignelsen kommer over folkene (oss): « - og i din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi du adlød mitt ord.» Ser du stedfortrederen her? Alle andre skal få del i velsignelsen - ikke fordi de var lydige, men fordi han var det! Og de som tror og dermed tar sin tilflukt til det Gud åpenbarer ved Abraham her, de blir også hans sanne etterkommere. Vi har med andre ord å gjøre med Åndens vitnesbyrd om Jesus, Han ved hvem vi rettferdiggjøres for Gud uten loven, uten gjerninger, kun ved tilflukten til Hans stedfortredende gjerning - det vil si, Hans lydighet. Apostelen Paulus åpenbarer i Gal 3:16, hvem Abraham her er et forbilde på, og i hvem denne velsignelse er gitt oss, idet han vitner: «Men løftene ble gitt til Abraham og hans ætt. Han sier ikke: Og til dine ætlinger, som om det gjaldt mange. Men som når det gjelder én: Og din ætt. Og dette er Kristus.» Igjen: - det er Åndens vitnesbyrd vi har med å gjøre! Et vitnesbyrd så mektig at det vitnes i Åp 12:11, om de som har nådd frem til himmel og salighet, at de seiret over djevelen ved det. Vitnesbyrdet om Lammets blod! Det var dette Ånden hadde åpenbart Abraham, som Jesus vitner i Joh 8:56, at «Abraham, deres far, frydet seg til å se min dag. Og han så den og gledet seg.» Han så den! Ved dette syn sto han rettferdiggjort, helliggjort og forløst for Gud, allerede mens han vandret som en synder etter kjødet her på jord - som vi leser om alle de troende i Ef 1:3: «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, Han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus.» Og i Ef 2:6: «Han oppvakte oss med Ham og satte oss med Ham i himmelen, i Kristus Jesus.» Dette vitnet Paulus om seg selv og alle troende, mens han ennå befant seg på denne jord etter kjødet. I Rom 4:11-12, leser vi videre om Abrahams rettferdiggjørelse: «Og han fikk omskjærelsens tegn til segl på den rettferdighet av tro som han hadde fått da han var uomskåret. Slik skulle han være far til alle de troende som er uomskårne, så rettferdigheten kunne bli tilregnet også dem, og likeså far til de omskårne som ikke bare har omskjærelsen, men også følger i fotsporene av den tro som vår far Abraham hadde da han var uomskåret.» Merk deg hva som står - nemlig at den rettferdighet av tro Abraham innehadde, den hadde han fått da han ennå var uomskåren - det vil si, en hedning! Så vitnes det også om ham i Rom 4:2: «Dersom Abraham ble rettferdiggjort på grunn av gjerninger, da har han jo noe å rose seg av. Men det har han ikke for Gud.» Altså har vi ene og alene med Guds usigelige gave å gjøre her. Og det vitnes da også om de troende likeens i Gal 3:9: «Så blir da de som har tro, velsignet med den troende Abraham.» Det er dette i Abraham - eller det Herren presenterer ved Abraham her - som er gjenstand for Satans hvitglødende raseri og hat. Og ingen gjenfødt kan forbanne dette - nei, han synger tvert imot: «Her har jeg funnet livet, Selv er jeg intet verd, Hva Jesus meg har givet, Gjør meg for Gud så kjær! Han tvert imot velsigner dette budskap - dette Åndens vitnesbyrd! Kan ikke annet!» Her kommer de inn, de alvorlige ord i Skriften, som for eksempel i Matt 12:31-32: «Derfor sier jeg dere: All synd og spott skal menneskene få forlatelse for, men spott mot Ånden skal ikke bli forlatt. Den som taler et ord mot Menneskesønnen, skal få forlatelse. Men den som taler mot Den Hellige Ånd, skal ikke få forlatelse, verken i denne tidsalder eller i den som kommer.» Og i 1 Joh 5:16-17: «Dersom noen ser sin bror gjøre en synd som ikke er til døden, så skal han be, og Han skal gi ham liv - det vil si dem som synder, men ikke til døden. Det finnes synd som er til døden, det er ikke om den jeg sier at han skal be. Enhver urettferdighet er synd, og det er synd som ikke er til døden.» E.K. |
Når
du ikke bare står imot, men endatil hater og spotter Guds Ånds vitnesbyrd
om Guds kjærlighet i Jesus Kristus - og kaster vrak på selve evangeliet,
hva skal da berge deg? Du drar Guds forbannelse ned over deg! Du er verre
stilt enn de som aldri har hørt. Jesus sier til - og om - fariseerne og
de skriftlærde og folket ellers i Matt 11:23: «Og du Kapernaum, som er blitt
opphøyet like til himmelen! Like til dødsriket skal du bli nedstøtt. For
dersom de kraftige gjerninger som er gjort i deg, var gjort i Sodoma, da
var den blitt stående til denne dag.» Og i Luk 10:12: «Jeg sier dere: Det
skal gå Sodoma tåleligere på den dag enn den byen!» Og den første kristne martyr, Stefanus, sier like ut til det høye råd i Jerusalem: «Dere stivnakker og uomskårne på hjerter og ører! Dere står alltid Den Hellige Ånd imot - som deres fedre, så også dere!» (Apg 7:51). Men hva viste det seg i? I motstanden mot Jesus! - mot evangeliet! Det som ikke levner mennesket noen ære, men Gud alene! Disse jødene i Det høye råd, de forbannet i virkeligheten Abraham, midt i det at de selv trodde seg å være Abrahams barn. Som Jesus også forsøkte å overbevise dem om ved flere anledninger, som for eksempel i Joh 8:39-40: «De svarte og sa til Ham: Vår far er Abraham! Jesus sier til dem: Var dere Abrahams barn, da gjorde dere Abrahams gjerninger. Men nå søker dere å drepe meg - et menneske som har sagt dere sannheten, den som jeg har hørt av Gud. Det gjorde ikke Abraham.» Altså, det som åpenbares i Det høye råds hatefulle utfall mot Stefanus som sa dem sannheten, hadde sin grunn i motstanden og hatet mot den Guds ved Ånden åpenbarte kjærlighet i Jesus Kristus - Han som velsignelsen er gitt oss i, Han alene! Det er dette våre vers fra 1 Mos 12:1-3 handler om! Hva skulle det ellers være? I tillegg gav Gud Abraham noe som skulle være et tegn på den velsignelse som skulle kalles ved hans navn – nemlig omskjærelsen. Den rettferdighet av tro Abraham innehadde, den hadde han fått da han ennå var uomskåren. Før paktstegnet! Han trodde Gud til frelse, før omskjærelsen, det er hva Skriften kaller hjertets omskjærelse: «Og omskjærelsen er hjertets omskjærelse i Ånden, ikke i bokstaven.» (Rom 2:29). Hjertets omskjærelse skjer i det øyeblikk/den stund Ånden virker tro i et menneskes hjerte ved Ordet. Omskjærelsen var paktstegnet gitt til jødefolket, dåpen er paktstegnet for den nye pakts folk både av jøder og hedninger. Derfor heter det også om dette Mark 16:16: «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst.» Altså først troen, så omskjærelsen/dåpen. Men så gjør Herren noe for oss underlig, når det gjelder omskjærelsen – Han fastsetter en helt bestemt alder for når den skal skje, og da ikke slik som vi naturlig ville tenkt oss det – når en er vokst opp og blitt voksen som Abraham selv var, men åtte dager! gammel. Ja men, kunne de da tro? Ja, vi kjenner argumentet godt! Fordi vi ikke har tatt imot Guds ord så enkelt som det lyder til oss, har Guds menighet blitt splittet opp i mange retninger. Det er ikke vår sak å vurdere hva Gud kan og ikke kan, men bare gjøre som Han har anvist oss! Når Ordet virker med kan Gud ved sin Ånd virke tro både i voksne og barn – ja, som døperen Johannes er et eksempel på, selv i et foster!: «For se, da lyden av din hilsen nådde mitt øre, sprang barnet i mitt liv av fryd!» (Luk 1:44). Sprang av fryd! Det forutsetter vel tro? Vi har kun den fjerneste innsikt – og knapt nok det – hvor helt og fullt troen er en Guds gjerning og gave! En ting til slutt, som er velsignet å merke seg – i verset vi siterte fra Mark 16:16, står det videre: «- men den som ikke tror, skal bli fordømt.» Det står kun, den som ikke tror – ikke den som ikke blir døpt, selv om det like før var tale om begge deler. Røveren på korset hadde troen, men ikke dåpen – og ikke noe annet heller, for den saks skyld – men ble ikke fordømt, men tvert imot ble han med Herren inn i Paradis like fra korsets tre. Omskjærelsen var Abrahamstegnet, og hørte den gamle pakts tid til – dåpen ble innstiftet etter at Han som Abraham kun var et forbilde på var kommet, den nye pakts tid, men begge vitnet om det samme – velsignelsen i Jesus Kristus! |
10
søndag i treenighetstiden
