Det var særlig to ting som sprang meg i møte, når jeg nå leste denne teksten om igjen: Først dette veldige alvoret over situasjonen hvor Ordet ikke får bære frukt i den som hører det. Og det andre - vi som er kristne, vi er det ved vår tilflukt til en bygningsstein som er forkastet både av jøde og greker. Det vil si både av den religiøse og den verdsligvise. De har ingen tro på at noe varig og/eller verdifullt kan bygges på denne steinen, som da heter Jesus Kristus. Du må derfor aldri tenke deg at du skal vinne noen for Gud ad intellektets vei. Ved noen slags overbevisende tale altså. Og skal du vinne den religiøse på religiøsitetens vei - ja, da må du jo gjøre kristendommen til religion. Men da er det jo ikke kristendom lenger, og følgelig ingen frelse i det.
   Så den som er vis, han bøyer seg for Guds ord også her, og innser at Jesus allerede er forkastet både av religiøsiteten og verdsligvisdommen, og retter seg etter det.
   Ja men - sier enkelte da - hvordan skal vi da vinne verden for Kristus? Er det ikke typisk å spørre slik? Det er på linje med det spørsmål som kom fra jødene igjen og igjen: Hva skal vi gjøre for å bli frelst? Hvis det fantes et svar på det - du skal gjøre slik og slik, eller bli slik og slik - ja, da var det nettopp religion. Og det vil den religiøse godta, men Kristus? Å nei!
   Hvordan skal vi vinne verden for Kristus? Er det vi som skal gjøre det da? Stans nå litt opp for det! Nei, det er Kristus som skal vinne verden for Kristus! Ved Den Hellige Ånd Han har sendt, og det Ord Han har forkynt! Når Jesus taler om dette så taler Han om den Ånd Han skal sende, og sier: «Han - Han - skal overbevise verden om osv.» (Joh 16:8).
   Hva skal du gjøre? Du skal bare få holde frem det Ånden har overbevist deg om - det du har sett i Ordet. Så er det Hans oppgave å overbevise den som hører. Du opplever at dette Guds ord, det slår deg, det dømmer deg, det døder deg, det oppreiser deg, det trøster deg og gir deg liv osv. Du har med det levende ord å gjøre. Og da tror du vel at dette ordet kan gjøre det samme med andre, ikke sant? Fordi du har erfart hva det har gjort med deg. Jesus har møtt deg med sin frelse i det.
   Men vi leste noe alvorlig her tidligere en kveld fra Joh 3:19-20: «Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket fremfor lyset, for deres gjerninger var onde. For hver den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli refset.»
   Altså, når man begynner å akkedere med Den Hellige Ånd - ikke bøyer seg for det Han overbeviser om ut fra Ordet, men stiller spørsmålstegn ved det, selv om en på hjertebunnen vet at Han taler sant - da skjer nettopp det vi leser om her: En kommer ikke til lyset! En skjuler seg i mørket! Det er opp igjen og igjen de første menneskers reaksjon der de hadde falt - de flettet fikenblad og hengte det om livet for å prøve å skjule de faktiske forhold, at de var nakne.
   Det er nettopp det samme som skjer med oss - vi forsøker å benekte og skjule de faktiske forhold: At vi står ribbet for alt godt innfor Gud. At vi er fortapte og hjelpeløse. At vi er onde. At vi elsker våre lyster mer enn Gud. At vi elsker Mammon mer enn Gud osv. Alt dette Gud vil overbevise oss om - sannheten rett og slett - det reiser vi oss mot. Om det får fortsette i et menneskes liv, da skjer det alvorlige Skriften taler om, som kalles forherdelse. Og hvor ille det kan bli, det ser vi i teksten vår - de visste hvem Han var. Vi leser her: «Dette er arvingen. Kom, la oss slå Ham i hjel, så kan vi overta arven Hans!» (v.38).

   De visste altså godt hvem Han var. Tenkte du at fariseerne, de skriftlærde og det høye råd ikke visste hvem Jesus egentlig var? Å jo! Det visste de! Og det er nettopp hva Jesus åpenbarer for oss i teksten her. Det er en kraftig advarsel til oss, om hvordan det kan ende om et menneske ikke vil høre Guds ord, og ta imot det.
   De ville ikke ha Guds rike, evig liv og salighet på Guds vis. De ville ikke arve sammen med sønnen! For da måtte de oppgi alt sitt eget. Da måtte de stå så nakne for Gud som de i virkeligheten var i sin fortapte stilling, og så gå inn i Guds rike ikledd en kledning en annen hadde arbeidet for og vunnet for dem. Forsmedelig for det stolte sinn, ikke sant? Har du lagt merke til hvor vanskelig det er å gi noen noe, uten at de på død og liv vil gi noe igjen?

E.K.

   Fire ganger i året sender jeg ut et lite blad som heter «Alt av nåde!» Du kan ta det, sier jeg, det er gratis! Likevel er det de som spør opp igjen: Er det gratis? Skal du ikke ha noe for det da? Nei, det heter jo «Alt av nåde!» det er nødt til å være gratis.
   Men alt av nåde er jo ikke et begrep jeg har funnet på, heller ikke noe annet menneske, men Gud selv! Det er Han som forkynner alt av nåde! Skal du ikke få tro det da? Om det ikke holdt, så hadde Han jo bedratt deg - og det gjør da ikke Gud! Han er jo selve Sannheten!

   Disse altså - som vi leser om i teksten her - de fektet mot Guds ord, og ville ikke la seg overbevise om sannheten. Derfor bar de selvsagt heller ingen frukt. Det vil si frukt for Gud. Men de bar i høyeste grad frukt, men den var også i høyeste grad uspiselig. De bar den frukt, at de som ville gjøre Guds vilje og Guds gjerninger etter eget forgodtbefinnende, de endte opp med å fullføre djevelens gjerning. Gud i det høye kan djevelen ikke nå, men han kunne nå Ham som menneske - og da ser vi resultatet på korsets tre! Da han fikk muligheten grep han den med begge hender, men det ble til undergang for ham selv. Og hør du: Der måtte han slippe deg! Idet frelseren utåndet på korset, mistet han grepet på deg! Du kan ikke nedkjempe djevelen, som enkelte er hovmodige nok til å tro, men Jesus vant deg friheten med sitt eget blod som løsepenge. Det er dit du må se!

   Et spørsmål mot slutten her: Når noe sier deg at du elsker dine lyster høyere enn Gud - hva gjør du da? Gjør du som en Adam eller Eva - forsøker å flette noen «fikenblad» til skjul over synda di? Viker du unna spørsmålet, fordi du nærmest instinktivt aner det ubehagelige svaret, om sant skal sies? Så i stedet for å svare, som sant er: Ja Herre, jeg gjør visst det! - trekker du deg unna med det forsett å gjøre det bedre. Så kan du komme tilbake siden og si: Nei Herre, jeg elsker deg høyere! Og så har du berget deg selv! Men det er ikke den som berger seg selv som får leve - det er den som mister seg selv! Det er smertefullt det - å måtte bli berget. Men du, hvor herlig det er dette, for den som er kommet gjennom denne trange porten - å få hvile i Herrens hender. Da du ser at disse hender bærer sår for deg. De er blitt frelserhender! Da får du se stadig klarere inn i denne guddommelige sannhet, at denne steinen som bygningsmennene forkastet, og fremdeles forkaster, den er selve hovedhjørnesteinen. Det vil si den som hele bygningen hviler på! Ta den bort og det er ingen bygning! Ta Jesus ut av kristendommen - hva har du da tilbake? Forhåpentligvis er du blant dem som da må svare: Ingenting!

   «Men da vingårdsmennene så sønnen, sa de seg imellom: Dette er arvingen. Kom, la oss slå Ham i hjel, så kan vi overta arven Hans!» (v.38). Arven Hans ville de saktens ha, men ikke Ham! Kjenner du noe til dette?

   «Derfor sier jeg dere: Guds rike skal bli tatt fra dere, og bli gitt til et folk som bærer dets frukter.» (v.43). Måtte du og jeg få høre til dette folket! I Joh. 7,38-39, leser vi: «Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann. Dette sa Han om den Ånd de skulle få, de som trodde på Ham.»
   «Dette sa Han om den Ånd de skulle få!» Ser du hvem som bygger Guds rike? Hva gjør Ånden? La oss høre Jesu ord om det: «Han skal herliggjøre meg, for Han skal ta av mitt og forkynne det for dere.» (Joh 16:14). Ser du! Om ikke Ånden har fått forkynne Herrens ord inn i deg, hvordan skal du da kunne tale i Den Hellige Ånd til overbevisning av noen?
   Hør Ordet om synd og nåde, lov og evangelium, og bøy deg for det - så får du del i denne vingården på Guds vis, og blir der for evig, i samfunn med vingårdens Herre. Det må vel være verd det alt sammen, ikke sant?