«Sebulons land og Naftalis land ved veien mot sjøen, landet på andre siden av Jordan, hedningenes Galilea, det folk som satt i mørke har sett et stort lys, og for dem som satt i dødens land og skygge - for dem er et lys opprunnet.» (Matt 4:15-16).

   Dette er talt ved profeten Jesaja, står det i v.14 i samme kapittel.
   Hedningenes Galilea - folket som sitter i mørke, i dødens land og skygge; der, i denne mørkeste delen av Israel - jmf. Natanaels spørsmål i Joh 1:47: «Kan det komme noe godt fra Nasaret?» - nettopp der velger Jesus å bo og vokse opp, og der begynner Han sin virksomhet. Der gjør Han sitt første tegn i bryllupet i Kana, «og åpenbarer sin herlighet.» Og der gjør Han sitt andre tegn, som vi leser om her.
   Nettopp byene Kapernaum og Korasin var velsignet - ja, opphøyet like til himmelen - med mange tegn, under og åpenbaringer ved Jesu egen forkynnelse. Derfor ble også dommen over dem så mye hårdere.

   Denne Jesu «prioritering,» sier oss noe velsignet om Jesus vår frelser, og om vår Gud. Han kommer til dem som er i mørket!
   Kan hende er det slik du opplever det selv nå? I mørke - «jeg er ikke noe bedre enn noen hedning!» Jeg er i grunnen verre stilt, for med meg burde det jo være annerledes, men dette kristenlivet vil likesom ikke fungere! Det renner ut i sanden alt jeg foretar meg. Det må da være noe galt! Og dommen over Kapernaum og Korasin er som en dom over meg. Det burde jo vært så annerledes nå!
   Hør nå! Hva om innbyggerne i disse byene hadde lyttet til Jesu dom, tatt det innover seg og vendt seg til Ham - tror du da de ville bli dømt? Jesus er kommet til verden for å frelse syndere! Ingenting vesentlig renner ut i sanden der hvor et menneske kommer - og vedblir å komme - til Jesus med sine synder. Bare våre egne påfunn og selvlagde kristendom renner ut i sanden.
   Det gjelder å kjenne sin besøkelsestid. Jeg gjentar: Jesus kom til verden for å frelse syndere!

   Men det som sies om Galilea hos Jesaja og Matteus, sier også noe om hedenskapets elendighet. Mørke - det vil si, uten noe lys! Dødens land og skygge - det vil si, uten noe liv! Ikke lys, ikke liv! - Døden hviler over, og hersker over dem. Og grunnet dette åndelige mørke er du utelukket fra å finne ut av dette - med andre ord, fortapt!
   Noe å stanse opp for dette, med tanke på vårt eget folks utvikling i dag. Det er dette de går inn i - håpløsheten! Det er som å gå inn i et totalt mørkt rom, og så ikke finne noen dør ut derfra igjen!

   Her i teksten er vi vitne til en som beveger seg i motsatt retning. Ut av hedenskapets mørke og død, til Guds underfulle lys og liv - både åpenbart oss, og gitt oss i Jesus Kristus. Og som vi ser trakk han med seg hele sitt hus inn i dette lys. (v.53b).
   Det er også bare i den forstand du selv er lys for ditt «hus,» at du selv inderlig søker Ham, og lever i den dyrt kjøpte friheten, for din egen del. Din egen eventuelle «kristendom,» som du prøver å påvirke dem med, blir nok heller noe som skygger for, og i verste fall skjuler deres frelser for dem. Lev enkelt og sant med Jesus, og vær naturlig.

   Han var en kongelig embetsmann denne faren som kom til Jesus. Han både virket for, og hadde sin lønn av okkupasjonsmakten. Det er sant at Jesus ikke gjør forskjell på folk. Han ser bare deres behov og nød, og vil være til frelse for alle.
   I dette tilfelle var det en helt spesiell nød som drev ham til Jesus - han hadde en sønn som var døden nær. Det kan ofte være slike ting som er med på å åpne menneskers øyne, for andre ting enn de rent jordiske. Nøden åpenbarer at det finnes ikke hjelp i denne verdens ting!
   Han kjente åpenbart til Jesus allerede, og ikke bare kjente til, men det kjennskap han hadde til Ham hadde virket tillit og tro. Såpass tillit og tro at da han hørte at Jesus var kommet fra Judea til Galilea, gikk han av sted for å be Ham om hjelp.

   Men igjen ser vi at Jesus setter på prøve, med en tilsynelatende avvisende holdning (v.48) - (En underlig måte å si det på kan hende, men du skal ikke la deg «lure» av det, for han kommer til å hjelpe deg som ber Ham om det - om ikke nødvendigvis slik du hadde ønsket det) - og igjen ser vi den tro og tillit til Jesus som ikke lar seg avvise, men trenger igjennom.
   Han svarer ikke noe på Jesu utsagn, men bare fortsetter å holde frem for Ham sitt ærend: «Herre, kom ...» (v.49).
   Han var ikke ute etter å se tegn og under. Her var ikke noe av den usunne nysgjerrighet og sensasjonslyst som ofte er tilfelle i sammenhenger hvor man søker, og er opptatt med disse ting. Her er det ren nød som driver. Bare en ting fylte ham der og da: «...mitt barn dør!» (v.49) - og denne nød drev ham til Jesus. Han var med andre ord en troende mann.
   Det som her står i det 53 vers kan få en på den tanke, at først nå da underet var skjedd, trodde han. Og at det altså da var underet som fikk ham til å tro. Men det var troen som i første hånd drev ham til å oppsøke Jesus. Og som du ser i v.50b trodde mannen Jesu ord. Altså før underet hadde skjedd.
   Det står noe lignende om disiplene da Jesus i Kana gjorde sitt første tegn: «Og Hans disipler trodde på Ham.» (Joh 2:11b). En kunne jo da spørre: Trodde de ikke på Ham allerede? Jo, men det er slik tegn og under virker på dem som allerede tror - de blir styrket i troen på Ham. Det husker jeg C.F. Wisløff forkynte ved et tilfelle.
   Verden blir ikke overbevist om synd og dom og rettferdighet av slikt. Nei, ikke engang om døde står opp kan vi lese i Luk 16:30-31 - noe som jo allerede ble bekreftet i Jesu eget liv.
   Kvinnen ved Sykars brønn sier noe viktig i denne sammenheng: «Kom og se en mann som har sagt meg alt det jeg har gjort!» (Joh 4:29a).
   Det er denne opplevelse av å være gjennomskuet og kjent av Ham, som virker tro og tillit. Guds ord kjenner meg! Det vet alt om meg! Det taler sant om meg!
   Jesus er den som taler sannhet! «Til dette er jeg født, og til dette er jeg kommet til verden, at jeg skal vitne for sannheten. Hver den som er av sannheten, hører min røst.» (Joh 18:37).
   Dette svarer Jesus på Pilatus' spørsmål, om Han er en konge. Ja, Han er Sannhetens konge! Og størstedelen av folket gjør Ham altså til en løgner for seg, ved sin vantro. Og Han er da kommet fra himmelen til verden for å vitne for sannheten! Og du gjør Ham til en løgner, du som står Ham imot, står sannhets ord imot!
   Hvilken svær ting vantroen egentlig er vil først åpenbares fullt ut på den siste dag, da Sannheten åpenbarer seg til dom.

   Vi synger i påskesalmen: «Deg være ære, Herre over dødens makt!» - og her i teksten viser Han nettopp det. Idet Han sier: «Din sønn lever!» - må døden vike. Da slipper feberen. (v.52b).
   Tenk om vi virkelig trodde dette! Da kunne vi synge sant med Brorson: «Mitt hjerte i meg ler, når jeg min grav beser.» Ingen fare! På et ord fra Ham lever du! Han er Herre over dødens makt!

   Denne i teksten vår berges fra den legemlige død. Langt mer viktig er det at Jesus også er Herre over den åndelige død. Det vil si, bringer åndelig liv med seg. Og det er sant, men rett forstått er den troende fridd ut av all død. Vårt legeme, og dermed vårt legemlige liv, går jo ikke tapt, men får en ny form. En form som endatil kalles: Herlighetslegeme! (Fil 3:21).

   «Mannen trodde det Jesus sa til ham, og gikk.» (v.50b). Ja, hvilket vitnesbyrd om et menneske som går fra et møte med Jesu ord. Du har også nå hatt et møte med Jesu ord!

E.K.