«En sann kristen begjærer å bli fri fra sin synd, ikke å kunne leve fritt i den!» Du slutter deg kan hende straks til dette sitatet, men da kan vi jo spørre: Hvorfor det? Hvorfor er det slik hos en levende kristen? Jo, fordi loven fremdeles dømmer synden, i det store og hele, og derfor også synden i hans liv!

   Det er de som tenker at loven er vi fint ferdige med! – men da er du i tilfelle ferdig med Den Hellige Gud! Dette er ikke evangelisk kristendom, men forkastelse av Guds ord, rett og slett! Dette sier jo ikke Jesus om samme sak – teksten vår begynner tvert imot i vers 17a med: «Dere må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene!»
   Dere må ikke tro! Hører du det? Noe slikt må du ikke tro! «- sannelig sier jeg dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå!» (v.18). Tøddel? – noe slikt som et komma, eller tegn!
   Altså står den malt for deg nå i denne stund, fullt ut gjeldende for Gud! Så vil du gå inn til Gud gjennom den døren – ja, så må du gjøre det den ber deg om – ja, hver eneste tøddel! Og gjør det av hjertet! – gjør det fordi du elsker den som har pålagt deg det av hele ditt hjerte, av all din sjel og av all din makt! – ja, fordi du elsker Ham av hele ditt hjerte! Ellers er jo det hele fåfengt! – hvem vil vel ønske å ha en arbeider, som avskyr deg som arbeidsgiver? Det er slaver, treller, som gjør det – de som må gjøre det, og ikke de som gjerne gjør det, de som hater det, og ikke de som har sin lyst i det!
   Hvor havner du hen da, i forhold til dette? Og det gjelder jo ikke bare den som selv bryter det minste bud, men også den som lærer en annen, at det ikke er så farlig! Da lærer du jo vedkommende å synde mot Gud!
   Jeg skal være ærlig overfor deg – jeg ser bare avgrunnen, når dette legger seg inn over mitt hjerte, og jeg begynner å innse, at Gud mener hvert eneste komma!

   Skal vi da si som enkelte: Nei, la oss riste av oss loven! – den kan vi jo ikke noe med likevel? Nei, det er da ikke deg tillatt å riste av deg noe som helst som Gud har pålagt deg!
    Peter reiste seg i rådet i Jerusalem og talte mot judaistene som de ble kalt - de som ville pålegge hedningene omskjærelse og overholdelse av loven – og sier - Apg 15:7-12: «Da det nå oppstod et skarpt ordskifte, reiste Peter seg og sa til dem: Brødre, dere vet at Gud for lenge siden utvalgte meg blant dere, så hedningene av min munn skulle høre evangeliets ord og komme til tro. Og Gud, som kjenner hjertene, gav dem vitnesbyrd, idet Han gav dem Den Hellige Ånd likesom oss. Han gjorde ingen forskjell» - ingen forskjell! - merk deg det! - «på oss og dem, for ved troen renset Han også deres hjerter.» Og så kommer dette som kan ligne på hva enkelte hevder om loven iblant oss: «Hvorfor frister dere da Gud og legger et åk på disiplenes nakke som verken våre fedre eller vi var i stand til å bære?» - Ja, men han stanser ikke der Peter, men han peker på løsningen: «Men vi tror at vi blir frelst ved Herren Jesu nåde, på samme måte som de.» Og hva skjer da, blant disse som deltok, og lovtrellene med? «Da tidde hele mengden, -»
   Hva var det Peter tok utgangspunkt i her? – hvordan kunne han avvise Guds egen lov i denne sammenheng? Jo, han kjente det Jesu budskap vi leste i teksten vår vers 17b: «Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle.»
   For å oppfylle! Hør nå hva Han sier: Jeg er kommet for å oppfylle! Ja, men det må da vel bety noe for oss som har tatt vår tilflukt til Ham? – ja, nettopp! – i Ham har vi den oppfylte lov, som om vi selv hadde gjort hvert komma som kreves av oss!

E.K.

   Får du lyst til å synde da, når dette budskapet åpenbarer seg for ditt hjerte? Maner en slik nåde og gave til synd? Nei, synden blir en vond byrde, ikke sant? Noe du så gjerne skulle vært foruten! Og ikke engang dette begjæret etter å være uten synd, som har en god og hellig grunn, er uten synd hos oss! Alt er besmittet! Nei, vi får aldri noe annet å hvile på innfor Gud enn Hans gave i Jesus Kristus, som Jesus selv kaller de trette til i Matt 11:28: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!» Hvile! – er ditt kristenliv en hvile? Nei, så mye som kommer på og forstyrrer en i dette livet her, sier du kan hende? – ja, men jeg spurte etter ditt kristenliv – er det hvile? Det burde det jo være, når loven er oppfylt av en annen, ikke sant?
   Det var jo dette reformatorene så inn i, i sin tid – en fremmed rettferdighet, som de kalte den, det vil si, en rettferdighet du ikke fant i deg selv, men i en annen!

   Nei, vi opplever, nettopp fordi vi tror at Guds lov er Guds gode og hellige vilje for oss mennesker – Han vil oss jo ikke vondt med sine bud – men nettopp derfor opplever vi oss også som syndere, nettopp mot denne gode og hellige vilje! – som Paulus skriver i Rom 7:7: «Hva skal vi da si? Er loven synd? Langt derifra! Men jeg kjente ikke synden uten ved loven. For begjæret hadde jeg ikke kjent dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære!»
   «Men jeg kjente ikke synden uten ved loven!» Så er altså loven ennå nødvendig, men nå, når vi har lært sannheten å kjenne, må den tjene oss, og ikke herske over oss, den er blitt en tjener som driver oss til Kristus! En tuktemester riktignok, men idet den åpenbarer våre synder og brist, holder den oss i det lyset som overbeviser om vårt behov for nåde og forlatelse, det vil i praksis si – bevarer oss i Jesu Kristi evangelium.
   Som Landstad skriver i sangen sin: «Hvorhen skal jeg dog fly fra lovens tordensky med mine synder mange? Hvor skal jeg trøsten fange?»
   Kjenner du deg igjen der? Eller som Fr. Wisløff skriver: «Da ingen makt kunne frelse meg, da frelste blodet.»
  
   En sann kristen har ikke noe annet, noe mer enn det som bor i denne ene person, der Han gjelder for himmelens trone – Jesus Kristus, Guds Sønn og Guds lam!

   Noen elsker loven, for ved den kan de binde og herske over folk – evangeliet setter som kjent fri! Vokt dere for de falske profeter, sier Skriften! – de som bruker loven på denne måten!
   «Hvis ikke deres rettferdighet overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himlenes rike,» sa Jesus her i teksten vår – vers 20.
   Tror du at din egen rettferdighet overgår deres, de som helt fra barnsben av studerte og praktiserte loven, ofte med en intens nidkjærhet som for eksempel Paulus før sin omvendelse? Nei, jeg vet meg bare en rettferdighet til frelse, og det er den Gud selv har gitt meg i sin Sønn! Den som i Dan 9:24 og Sal 119:42, kalles en evig rettferdighet! Den består, når alt mitt eget forgår!
   Fariseerenes og de skriftlærdes rettferdighet var ikke Kristus, men kun av dem selv, derfor gikk den til grunne, som alt annet menneskelig, i møte med Den Hellige! Men vi har fått noe langt mer, en evig rettferdighet i Den Evige, Jesus Kristus! En rettferdighet som aldri i evighet går til grunne!