Seks dager før påske. Påske - denne høytiden sto der som det store vitnesbyrd og løfte om Ham som skulle komme, og gi sitt blod til folkets frelse, fra deres synder. Blodet som får Herren til å gå forbi vedkommende med sin dom til døden.
   Dette har Herren gitt oss et velsignet forbilde på, gjennom innstiftelsen av denne høytiden hos sitt landflyktige folk i Egypten. Herren skulle gå igjennom landet Egypt med sin dom og slå i hjel alt førstefødt. Det som da frelste israelittene - og la oss merke oss nøye - det eneste som kunne, og faktisk frelste dem, det var blodet. Det krevdes ikke noe mer, men det krevdes også. Var ikke det til stede var det ingen hjelp i at man var israelitt.
    De fleste israelitter, for eksempel på Jesu tid, forsto ikke den egentlige mening med påsken. De trodde at deres offer i seg selv var det som berget dem fra dommen, mens det i virkeligheten var det blod disse offer vitnet om - nemlig «Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam.» (1 Pet 1:19).
   Dette visste jo Jesus - Han som i seg selv var det påskelam som var utvalgt til å ofres for våre synders skyld. Og det var en til som visste dette med all ønskelig klarhet, nemlig hun som hadde sittet ved Jesu føtter, opptatt med det ene nødvendige - det vil si Jesus selv - hun som hadde valgt den gode del, som Jesus selv kaller det - Maria. Hun visste hva som lå foran Jesus, og hvorfor Han måtte gå denne lidelsens vei: For Marias, og denne verdens synder i sin helhet. Han var den som skulle ofres for verdens synd! Ikke fordi verden fortjente det. Ikke fordi den var så verdifull. Men for dens synd! Merk deg det, det er viktig!

   Vi møter forskjellige typer mennesker i denne teksten. En av dem er jo denne hengivne Maria - hun som sammen med sine to søsken har et hjerteforhold til sin frelser og forsoner. Det illustreres godt for oss i dette vi leser her: «Der holdt de et festmåltid for Ham!» (v.2a). Bare et festmåltid var godt nok for Jesus, for disse tre. Der var Maria, som med dette offer vitnet om Jesu frelsergjerning her på jord: Du er kommet for å betale for mine synder, til min rettferdiggjørelse og evige frelse! Der satt Lasarus som allerede hadde erfart de oppstandelseskrefter Jesus rådde over. Han er Herre over liv og død!
   Vi skal merke oss her, at så sikker var den gjerning Jesus hadde fremfor seg, at Han allerede før sin egen oppstandelse fra de døde, kunne oppreise fra døden.
   Nå vil noen si: Ja, men det var bare det fysiske, jordiske, livet Lasarus fikk tilbake - så han måtte siden dø igjen. Ja, men det er bare delvis sant. Lasarus hadde ved troen på Jesus allerede del i det evige liv. Oppstandelseskreftene var lagt ned i ham der han lå i graven og ventet på Herrens rop, kan vi si. Og nå satt han der til bords med øynene festet på selve Livets kilde!
   Og så har vi den tredje - og det blir et litt komisk skjær over det vi leser her: «Marta vartet opp!» (v.2b). Hun vartet fremdeles opp! Jesus hadde jo karakterisert henne ved et tidligere tilfelle, hvor Han sier til henne: «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting.» (Luk 10:41).
   Marta var den type kvinne. Den typen som «får sving på» ting, som vi gjerne sier. Og her ser vi at hun er likedan fremdeles i dette. Hun varter opp. Natur lar seg ikke så lett forandre, vet du. Men det var nok noe som var helt nytt hos Marta - hun var nå klar over hvilken fare denne virketrangen representerte for henne åndelig. Guds sanne folk kjennetegnes nemlig av det, at de tross all sin skrøpelighet tar Herrens ord til etterretning. Det var nemlig en alvorlig advarsel Jesus kom med til Marta den gang: Vokt deg at ikke dette skal ta fokus bort fra det ene nødvendige for deg! - eller den ene nødvendige!

   Så møter vi også en annen type - Judas Iskariot. Og det er underlig å lese hvordan han betegnes her: «- en av Hans disipler.» En av Jesu disipler! En av Jesu disipler var en tyv! Ikke som de andre elleve disipler, som i sine skrøpeligheter og synd, stadig falt igjennom - men en som levde i og praktiserte synd. Han visste jo, som jøde, at han syndet imot Guds bud. Men du kan være sikker på at han gav det et annet navn enn tyveri. Kanskje lån? Jeg skal jo betale det tilbake når den tid kommer. I mellomtiden gjør det vel ikke noe om jeg låner litt av kassen. Eller - jeg har da fortjent litt ekstra. Her tåler jeg både nattevåk og dagens hete sammen med Jesus - skulle det gjøre noe om jeg unnet meg noe ekstra.

E.K.

   Vi er flinke til å gi synden andre navn enn hva Guds ord kaller det. For Judas fikk det katastrofale og evige konsekvenser. Man leker ikke med synden, fordi synden er sterkere enn oss! Ganske snart, så leker den med oss! Det ser du i Judas' tilfelle. Denne pengekjærheten, den felte ham til sist, og fikk ham til å forråde Herren - som vi også leser det her i teksten vår: «- han som skulle komme til å forråde Ham!» (v.4b).
   Falskheten i denne mannen kommer tydelig frem i det han sier her: «Hvorfor ble ikke denne salven solgt for tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige?» (v.5). Han så ikke noe stort i å ofre noe på Jesus. Nei, han ville ha pengene for denne salven selv. Han ville aldri - slik som vi ser det hos disse tre søsknene - ha laget til noe festmåltid for Jesus. Det er mange som er med i virksomheten, som slett ikke har noe hjerte for Jesus! Man har - slik som i Judas' tilfelle - timelig fordel av det for eksempel.
   Jesus visste at Judas var en tyv. Og denne stymperen trodde han kunne skjule noe for Herren. Men «ingen skapning er skjult for Ham. Alt» - alt! merk deg det! - «ligger nakent og bart for Hans øyne som vi skal stå til regnskap for.» (Hebr 4:13). Er du komfortabel med det? Lever du i lyset?

   Så sier Jesus noe her: «For de fattige har dere alltid hos dere!» (v.8). Ja, hvordan er det nå med det, nå nær to tusen år etter at det ble uttalt? Talte Han sant her? Har vi ennå de fattige hos oss? Det mangler visst ikke på fattige i verden i våre dager heller. Han er det trofaste og sannferdige vitne! (Åp 3:14). Det troverdige og sanndrue vitne, som det tidligere var oversatt. Troverdig!

   Videre møter vi en annen type her: «En stor mengde av jødene fikk nå vite at Han var der. Nå kom de dit, ikke bare på grunn av Jesus, men også for å se Lasarus.» (v.9).
   «Ikke bare på grunn av Jesus!» Hørte du det? De hadde fremdeles et delt sinn! Slik blir det ikke for en troende etter hvert - under eller ikke under: «Deg eg eiga må min Jesus!» Mange som springer etter tegn og under og annet slikt, har nettopp dette delte sinn! - Det er ikke Jesus alene som tiltrekker dem!
   Men nå står det så fint her om mange av disse: «- mange av jødene gikk dit for hans (Lasarus') skyld og trodde på Jesus.» (v.11).
   Men så er det også mange som aldri kommer fri dette delte sinnet. Det blir aldri «bare på grunn av Jesus!» Men det blir et slikt evinnelig renn etter gaver, ekstraordinære nådegaver, opplevelser, under og manifestasjoner. Uten dette er kristendommen lik null for dem. Kommer de inn en forsamling - om det er aldri så stor hengivenhet for Jesus å spore i den forsamlingen, så er det ikke nok for dem - for de kommer aldri «bare på grunn av Jesus!» Merk deg dette, kjære venn!

   Men som vi leser her i teksten: «- mange av jødene gikk dit for hans (Lasarus') skyld og trodde på Jesus.» Det fikk en god utgang for en del av dem, med andre ord. Men det brakte ytterligere en type på banen her: «Men yppersteprestene la planer om også å drepe Lasarus.» (v.10). Hvorfor det? Jo, «fordi mange av jødene gikk dit for hans skyld og trodde på Jesus.»
   Det var ikke åpenbare syndere som tollere og skjøger - men religiøse folk, som skjulte sin synd og ondskap under en ytre gudsfrykt og fromhet - skjulte det ofte så godt at det til og med var skjult for dem selv! De bedro seg selv, rett og slett! Som Jesus sier i sin advarsel til sine disipler: «De skal utstøte dere av synagogene. Det kommer en tid da hver den som slår dere i hjel, skal tro at han gjør Gud en dyrkelse.» (Joh 16:2). Kan bedraget bli dypere? Men det er høyst reelt!

   Dette steg altså Guds Sønn villig ned i, fordi Han visste det ville være en Maria, en Lasarus, en Marta, en røver på et kors, en synderinne ute i Samaria som lengtet etter fred med Gud osv., som ville ta imot Ham til frelse og forsoning. Forhåpentligvis er det også noen her i denne forsamling Herren gleder seg over. Men det vet du vel selv?

   «Seks dager før påske,» leste vi her. Påske! La det ordet og begrepet få synke inn hos deg og feste bo! Det betyr forbigang. Herren gikk forbi med sin dom - Han kom ikke inn til oss med den - på grunn av blodet! Lammets blod! Jesu blod!
   Du velsignede påske!