«Og de tok anstøt av Ham.» Vi burde vel sette flere utropstegn og et spørsmålstegn bak dette. Disse menneskene - teksten begynner med at de var slått av forundring over det Han forkynte, og de kalte det visdom. I tillegg vitner de om Hans kraftige gjerninger. Men hvordan endte det? Jo, de tok anstøt av Ham!
   De tok jo ikke anstøt av det Han lærte her i dette tilfelle - det Han forkynte - og heller ikke av det Han gjorde der på stedet, men av hvem Han var. Hvem de holdt Ham for å være. Dette er forutsagt allerede ved profeten Jesaja: «Han skjøt opp som en kvist for Hans åsyn, som et rotskudd av tørr jord. Han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet. Vi så Ham, men Han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i Ham.» (Jes 53:2). Det er den samme profet som forkynner: «For over alt herlig er det et dekke.» (Jes 4:5).
   Det er altså tale om å få øyne å se med, så du ser det som er bak dekket. Det synet er det bare Gud, Den Hellige Ånd, som kan gi. Det er dette som kalles åpenbaring - guddommelig, åndelig åpenbaring.
   Ikke slik at du ser noe som ikke allerede var der, men slik at du ser hva som virkelig er der! Har du ikke opplevd idet et ord åpner seg for deg, at du har tenkt, og nærmest sagt til deg selv: Hvorfor har jeg ikke sett dette før? Jeg har jo lest dette hundrevis av ganger. Men nå ser jeg plutselig noe som var der hele tiden, men jeg så det altså ikke.

   Disse menneskene i synagogen på Hans hjemsted, så ikke Jesus, men bare dekket. Den tjenerskikkelse som Guds evige og hellige Sønn kom hit ned i. Og så tok de anstøt! Det var ikke slik deres Messias skulle være. Det skulle ikke være en som kom til dem i en tjenerskikkelse og talte om deres synder - deres synder! - og deres store frelsesbehov. Nei, det skulle være en mektig krigerhøvding, som skulle slå fienden til marken for dem. De hadde da ikke noe behov for syndenes forlatelse - det de eventuelt hadde forbrutt, det hadde de selv betalt for ved sine mange offer.
   Jesus sier jo også om dette folket - hvor de åndelig talt befant seg - idet Han taler om Johannes, og deres valfart ut til Jordan: «Eller hva gikk dere ut for å se? - en mann kledd i fine klær? Se, de som bærer fine klær, er i kongenes hus.» (Matt 11:8). Eller var det en profet de ville se? Ja, mer enn en profet, sier Jesus. Men hva så de, med sine naturlige øyne? En mann i kamelhårskappe som levde av gresshopper og vill honning!

   Alle disse i våre dager som ønsker å gjøre kristendommen attraktiv i verdens øyne, de appellerer jo nettopp til disse ting i det naturlige menneske. Og vi kan si: Dersom det lykkes, da har vi virkelig tapt! For da kan det umulig være kristendom lenger. Herligheten i kristendommen, eller i Kristus, er skjult for verden, og kan bare sees ved åpenbaring!
   Det religiøse og loviske ved kristendommen kan de saktens ha behag i, men det er jo i virkeligheten ikke kristendommen. Det er noe du finner i alle religioner.
   Hva sier Guds ord om det?: «For det som mennesker akter høyt, er en styggedom i Guds øyne.» (Luk 16:15). Tidligere var det oversatt med vederstyggelighet! Det er neppe noe du vil ha i huset - en vederstyggelighet! Hva da med å gjøre kristendommen - det som Gud i sin nåde har gitt oss - nettopp til det? Det var ikke intensjonen - å nei, men det endte slik! Det endte slik fordi man ikke var fornøyd med den kongen som kom ridende på trelldyrets fole. Det var jo så mange som tok anstøt av Ham, og den frelse Han forkynte: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Dersom dere ikke eter Menneskesønnens kjød og drikker Hans blod, har dere ikke liv i dere!» (Joh 6:53). Det er Jesu ord til deg og meg!
   Så la oss prøve å gjøre det litt mer spiselig.

E. K.

   Korsets anstøt - at det kun er det som skjer der som kan frelse min sjel, det må bort. Men da er det som sagt, ikke lenger kristendom, og ikke lenger noen frelse å finne i det. Den sanne Jesus er blitt borte - og du sitter igjen med en annen Jesus, som Paulus fryktet var blitt tilfelle med Korintermenigheten. (2 Kor 11:3-5).
   Har du funnet din frelse i korsets dårskap - i den Guds kjærlighet nettopp til din sjel, som åpenbares der, hvordan kan du da bytte den bort i verdens skrap? Skinnende skrap riktignok, men likevel skrap!
   Gud er ikke religiøs, er det sagt, og det må du legge deg alvorlig på minne! Han fører deg ikke inn i trelldom, men ut i frihet! Han åpner dine øyne, så du ser - ser Hans herlighet. Hans herlighet viser seg jo nettopp i det de tok anstøt av. At Han, himmelens og jordens hellige skaper og Herre, var villig til å stige så dypt ned for å bringe nettopp deg sin frelse. Ja, det går så langt - eller rettere: - den strekker seg så langt denne Hans kjærlighet til oss, at vi ikke riktig tør å tale så mye om det. Men skulle Han kunne være frelse for alt som heter menneske på jord, da måtte Han jo selv bli denne synd! Så Gud kunne samle det alt i denne ene, og forkaste det ved Ham.
   Det er ufattelig, men det er hva 2 Kor 5:21, taler om: «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i Ham skal bli rettferdige for Gud.» Gjort til synd!  Kan du fatte det? Gud gjort til synd!
   Og da kan sangeren spørre og svare: «Hvor er vår synd? Hvor er vår dom? Hvor er vår straff og last, når alt tilregnet ble Guds Lam, til korset naglet fast?» Jo, det er bare et naturlig svar på dette: «Din synd er slettet ut av Ham som døde i ditt sted!»
   Så kan jeg jo spørre deg her og nå: «Hvor er din synd? Hvor er din dom? Hvor er din straff og last?» Hva svarer du da? Tror du Skriftens ord, da har du bare ett svar på det: «Til korset naglet fast!»

   Disse vi møter i teksten vår, de kom aldri så langt, at de begynte å se Hans herlighet, for de ble opptatt av Hans ringe ytre og enkle herkomst: «Er Han ikke tømmermannens sønn? Heter ikke Hans mor Maria, og Hans brødre Jakob og Josef og Simon og Judas? Og Hans søstre, er de ikke alle her hos oss?» (v.55-56).
   Det var det de så med sine åndelig blinde øyne.
   Når du leser det, så aner du likesom ikke en strime av lys som har sluppet igjennom til dem.
   Paulus skriver da også om dem i Rom. 9,30-33: «Hva skal vi da si? Jo, at hedningene, som ikke jaget etter rettferdighet, de har funnet rettferdighet, men det er rettferdigheten av tro. Israel derimot, som søkte rettferdighetens lov, kom ikke frem til denne lov. Hvorfor? Fordi de ikke søkte den ved tro, men ved gjerninger. De støtte mot snublesteinen, som det står skrevet: Se, jeg legger i Sion en snublestein og en anstøtsklippe. Den som tror på Ham, skal ikke bli til skamme.» «De støtte mot snublesteinen!» Det er jo nettopp hva vi er vitne til et eksempel på, i teksten vår.
 
   Til slutt: Enn du? Er du fornøyd med den Jesus - den frelse - Gud har gitt deg? Eller synes du at du må forgylle den noe? Som en sa, nettopp om Jesu fattigslige inntog i Jerusalem, på trelldyrets fole: Gull trenger ikke å forgylles - det er bra nok som det er!
   Kjære venn! Vær nå fornøyd med det Gud selv er fornøyd med. Da skal du få leve hele ditt liv under idel velsignelse, og ikke noe annet, og reisen ender i den evige himmel og salighet. Det har du Guds ord på i rikelig monn. Blant annet i det vi nettopp leste her: «Den som tror på Ham, skal ikke bli til skamme.»
   Det er vel du det? Ja, forhåpentligvis er det så!