«Det er min trøst i min elendighet at ditt ord har holdt meg i live,» leser vi i Sal 119:50. Og vi merker oss at salmisten sier – i min elendighet. Guds ord kom altså til ham som trøst i hans elendighet og holdt ham i live. Det var ikke slik at hans elendighet ble borte, men det kom noe til ham i hans elendighet. Han fikk noe utenfra, noe utenfor seg selv. Han fikk se Guds godhet og nåde mot den elendige – fikk se Guds verk.
   Det er en veldig motstand i dag mot dette fattigdoms- og elendighetssynet. Skal det moderne menneske nås, må det lysere og triveligere ting til.
   Vi må vokte oss at vi ikke rives med av denne det naturlige menneskes tankegang, som gjør seg gjeldende langt inn i de kristnes rekker. Ja, det er jo stort sett det vi får høre.
   Noe lyst? Ja vel, men det er bare ikke lyst, at vi er så syke at vi må dø og gå fortapt.
   Vi må helt tilbake til begynnelsen for å finne svaret – 1 Mosebok, hvor mennesket falt i to fristelser. De tvilte på og forlot Guds ord, og tok seg til rette for selv å bli som Gud.
   Selv å bli som – Smak litt på det! Det er den rikdom mennesket må miste, for å kunne bli rike i Gud igjen. Derfor priser Jesus de fattige i ånden salige. Det er også det første Jesus sier, når Han åpner sin munn og holder Bergprekenen.
   Det er som når du skal inn i et hus, inn til alt det som er der inne, da må du begynne med døren. «Da åpner Han for alle små, Sitt søte Paradis,» synger vi i en julesang. Og det er nettopp hva du er vitne til her i den første saligprisning. De små -
   Men her er straks ulven ute: Nei, du må da ikke tro det slik! Du kan da skjønne du må forandre deg først! Du kan da ikke komme til Jesus, Den Hellige Guds Sønn, slik som du er nå! Også du da, som skal ha vært en kristen i lange tider, og se hvordan du er!

   Kan hende har du kommet hit nå og kjenner deg nettopp så liten. Så lite åndelig, så lite kristelig, så arm. Du har mest lyst til å krype sammen nede ved døren. Innenfor må du, men ikke helt frem! Ikke helt frem til Jesus! Det kan da umulig være for en slik en som meg!
   Å, det er de som lik de ti spedalske står og roper på Jesus langt bortefra.
   Du skulle lære av hun skjøgen du leser om i Luk 7, som trengte seg frem forbi alle fariseerne og helt frem til Jesu føtter. Tror du hun gjorde det fordi hun følte seg verdig? Nei, fordi hun trengte Ham så inderlig! Og hvordan gikk det? «Engstede hjerte, opp av din smerte, Glemmer du aldeles bort hva du har?»
   Men jeg er ikke sikker på om jeg har, sier du kan hende. Nei, du skal se at du er den eneste på jord Gud ikke har gitt det. Og hva gav Han så? Han gav det Abraham slapp å gi – sin Sønns blod til en soning for alle dine synder. Dine, min venn!

   Stilt overfor evangeliet har mennesket to veier: Vil jeg ha Lammets blod eller mine synder? Vil jeg ha mitt liv eller vil jeg ha liv i Ham? Det ene har du fra din naturlige fødsel av, det andre har du i Ham. Du har det i Ham, så sant som Gud har gitt deg det i Ham. Men det er umulig at et menneske kan gå på to veier, eller i to retninger på samme tid. Slik er det jo også i forhold til lov og evangelium. To veier ligger foran deg, på en må du gå!

E.K.

   I rent menneskelige forhold, sier en gjerne i slike sammenhenger: «Men jeg kan jo ikke dele meg i to!» Likevel er det nettopp det så mange forsøker på i åndelig sammenheng.
   Ikke minst fordi det ikke er gått opp for deg, at lovens vei er en helt annen vei, enn evangeliets. Få med deg det – i din forstand iallfall – en helt annen vei! Paulus skriver det slik i Gal 3:12: «Og loven har ikke noe med troen å gjøre, men der heter det: Den som gjør det, skal leve ved det.»
   På lovens vei er det jo ganske umulig, at den fattige som ingenting har, skulle kunne bli frelst. Loven spør med andre ord etter de rike! Det var jo denne opplysning som fikk Maria til å bryte ut i lovsang i Luk 1:48: «- Han som har sett til sin tjenerinnes ringhet.»
   Hun var jo vokst opp i lovens folk. Gud tar seg av de fattige og små, og det er nettopp hva jeg er. Det er ikke noe annet som kan bringe frem den sanne lovsang i dag heller. Evangeliet som forkynnes for fattige! Maria var som en av dem som reiser seg i forsamlingen og vitner: «Nå ser jeg!» Den spontane frukt av evangeliets opplysning i hjertet!

   Vi skal lese igjen dette Jesu ord, og stille et spørsmål. Skal gjøre det fordi svaret er så salig. «Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres.» (v.3).
   Og da vil jeg stille spørsmålet: Er denne saligprisning endegyldig? Kan den aldri forandres? Kan det aldri hete: «Salige er de rike i ånden?»
   Det var slik du gjerne ville kjenne deg her i dag, ikke sant? En rik og god kristen, en åndelig person. Men prøvd på denne Jesu saligprisning, ser du at da ville du være falt ut av nåden. Himlenes rike er ikke for slike, som er rike i seg selv. Men de fattige i seg selv – himlenes rike er deres! Det er altså et kjennetegn på en himmelborger, at han aldri blir rik – det vil si, fornøyd – med seg selv. Først her kan vi bli rike i Gud – slik som jeg er!

   Så lenge du strever på den andre veien, med å bygge opp ditt eget, er det eneste Gud kan gjøre for deg, å gjøre det tyngre.
   Si at du en vinterdag lesser opp på hestesleden en tung bør – det gjør ikke så mye for det er silkeføre på veien, og hesten springer av gårde, men så har det tinet på veien her og der, slik at det er bare flekker, og du får et rykk, men så går det greit et stykke igjen, og du roer deg ned, men de bare flekkene blir oftere og lengre, og til sist er det helt bart. Kan du se hesten for deg da, i forhold til da den sprang ut? Hva ville vi gjort? Vi ville ha lesset av, så det ikke skulle bli så tungt. Slik er mye av den åndelige trøsten i dag også. Man får trøst på lovens og selvforbedringens vei. Men slik ville ikke Herren ha gjort det, Han ville bare ha lesset på mer inntil hesten sto bom fast – og så ville Han tatt over.
   Her er ikke spørsmål om du er kristelig nok til å komme helt frem til Jesus, men om du er fattig nok! «Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres.» (v.3).