Tilbake            
                                              Minnedag

 

 

 

   For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2

 

 


For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom. 5,6


Nåde over nåde!

Joh 1:16-18

   16 For av Hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde. 17 For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus. 18 Ingen har noensinne sett Gud. Den enbårne Sønn, som er i Faderens favn, Han har forklaret Ham.


   «For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.» Det er altså noe som er kommet etter loven, har avløst den om du vil, for det er jo klart, om loven kunne fullbyrde det som krevdes, da var det ikke nødvendig med noe mer, noe annet. Dette noe annet er hva Skriften kaller nådens tid! Da det er Guds nåde, og hva Gud ved denne sin nåde har fullført, nemlig å ofre sin egen Sønn til soning for våre synder. Det loven ikke kunne gjennomføre, nemlig å hellige oss og stille oss rettferdige innfor Gud, det gjorde Han, idet Han sendte Jesus som en stedfortreder for oss.

   Men Skriften taler også om en tid før loven kom, at Gud inngikk en pakt med Abraham fire hundre og tretti år før loven kom! (Gal 3:17).
   Hva var det da som gjaldt i de firehundre og tretti? Da er det jo sterkt understreket at Abraham ikke ble rettferdig ved å etterleve loven, for den var ennå ikke gitt! Han ble rettferdiggjort av tro – av tro på det løfte pakten var inngått på, et løfte fra Gud. Og hva Abraham så ved det løftet, det sier Jesus i Joh 8:56: «Abraham, deres far, frydet seg til å se min dag. Og han så den og gledet seg.» Han så den! Så den dagen da Guds lam skulle gjøre soning for verdens synd – ja, all verdens synd!

   En tid uten noen lov – det rettferdige sinn i de troende hadde sin årsak i deres blikk på Lammet! Det samme som i dag!

   Hør det du! – loven står der fremdeles, for den er like hellig, opphøyet og evigvarende som Gud selv, men den er oppfylt for deg! Det er en som har vært her og oppfylt denne lov for deg! Vil du Hans navn få visst? Spør Luther i sangen - Han heter Jesus Krist!
   Derfor står det ingen lov mellom deg og Gud, du som har måttet ta din tilflukt til det blødende Guds lam! Derfor heter det også, som vi leser i Rom 8:1: «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.»
   Abraham levde ikke etter lovens bud, han levde i troen på det uskyldige Guds lam som skulle ofres for hans synd! Og det gjør vel du og? Eller forsøker du å bygge en rettferdighet for Gud ved lovgjerninger? Ser du ikke at det er en forkastelse av evangeliet – den vei Abraham gikk på gjennom livet her? Med blikket festet på Ham han hadde fått løfte om! Han ble altså rettferdiggjort og frelst ved den Guds kraft som er virksom i evangeliet!
   Hvorfor vil du holde deg til det som er avløst i tilfelle, når det nå vitnes om at det er kommet noe bedre – ja, mye bedre til og med, bare hør fra Hebr 7:19: «Loven førte jo ikke noe til fullkommenhet. Men et bedre håp blir ført inn, og ved det kan vi nærme oss Gud.»
   Hvilket håp er dette som blir ført inn? Jo, det er Jesus Kristus som av Faderen blir sendt fra himmelen – ført inn, kan vi si!
   Vi er ikke kalt til å sette noen lit til det som ikke kunne føre noe til fullkommenhet, men ha blikket festet på det blødende Guds lam, i vissheten om at det var til din utfrielse det skjedde. Da skrives loven inn i ditt hjerte – da vil du så gjerne gjøre det som er rett både for Gud og mennesker, og lider av det at du aldri er i stand til å fullføre, en erkjennelse som bringer frem og holder deg åpen for den Guds frelse som er forkynt deg ved evangeliet.
   Du får del i frelsen ved dette budskap, og du blir bevart i frelsen ved det samme. Derfor kan du lese slikt som i 1 Joh 2:24: «La det som dere har hørt fra begynnelsen, bli i dere. Dersom det dere hørte fra begynnelsen, blir i dere, da skal også dere bli i Sønnen og i Faderen,» og Peters ord i 2 Pet 1:10-13: «Vær derfor desto mer ivrige, brødre, etter å gjøre deres kall og utvelgelse fast! For når dere gjør dette, skal dere aldri noen gang snuble, for på denne måten skal det rikelig bli gitt dere inngang i vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike. Derfor vil jeg alltid minne dere om dette, enda dere alt vet det og er grunnfestet i sannheten, som er hos dere. Men jeg mener det er riktig, så lenge jeg er i denne hytten, å vekke dere ved påminnelse.»

E.K.

   Påminnelse! Det vil jo si, å minne dem på noe som ligger der bak, hvem var det som kalte dem og hvordan ble de frelst – at de så at de var utvalgt til dette i Kristus, med andre ord.
   Vi får minne hverandre på hva som forkynnes oss i
Rom 10:4, at «Jesus Kristus er blitt «lovens endemål, til rettferdighet for hver den som tror.» Vi er som troende ikke lenger under loven, men under nåden, fordi Jesus Kristus har oppfylt loven i vårt sted og ved det gjort en ende på lovens herredømme over oss.
   Av Hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde – kan også oversettes nåde på nåde, altså en nåde som varer ved, kontinuerlig nåde! Fordi loven som ble gitt ved Moses, ikke har herredømme over oss mer, vi som ved Jesus Kristus har fått del i nåden og sannheten.

   Det finnes ikke et ord i språket som har en lifligere klang for den, som kjenner det minste til syndens makt, enn ordet nåde.
   Men det er også en annen side ved det, det ordet har en nokså matt klang hos den som ikke har blitt forskrekket over det som faktisk bor i deres eget hjerte – noe som altså er så ille at Gud må kaste det i fortapelsens avgrunn!
   Men hør nå hva vi leser i Luk 15:1 «Alle tollere og syndere holdt seg nær til Ham for å høre Ham.» Ja, de hadde bruk for nådeordet! Vi leste det som nevnt fra Luk 15, hvor Han videre taler om den bortkomne sauen, den tapte sølvpengen og den fortapte sønn. Alle tre i behov av å bli funnet! Det er en som speider etter deg og, om du ikke allerede er funnet, og all himmelens velsignelse er over deg. For det er nemlig tilfelle – all Guds velsignelse er nemlig i Jesus Kristus.
   Vel det er så mye som kommer på i livet som synes tvert imot, minner ikke mye om velsignelse! Jeg skal si deg: Det vitner om særlig velsignelse! Både vil Han bevare deg i Kristus, det vil si, nåden, ved det, og også gjøre deg brukelig til det Han har utsett for deg.
   Dine naturlige tanker om hvordan Guds velsignelse arter seg, om du fikk beholde den, hva ville du da si til den stakkaren som har opplevd så mye menneskelig vondt? – ville du vært en god sjelesørger! Tror ikke det, nei!

   «For av Hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde.» (v.16).
   Gjelder dette bare de troende? Nei, alle betyr virkelig alle! Hør bare hva den samme apostel skriver i sitt brev - 1 Joh 2:2; «Og Han (Jesus) er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens
   Verden, det vil si, hver levende sjel på denne jord, har fått en skatt av uendelig verdi, men ser det ikke før du eventuelt får nåde til å forkynne det!
   Som en gammel forkynner skriver det i en prekensamling, så sant: «
Bare den som har vært under syndens åk og har følt dets tyngde, kan vite, hva det er å være fri fra loven og være kommet inn under nåden. Bare den som har arbeidet seg trett under loven, kan ha kunnskap om, hva Guds nåde har å bringe av hvile for sjelen.»
   Vær frimodig, dine synder er deg forlatt! Du behøver ikke å ta med deg din syndebyrde videre, du behøver absolutt ikke å være bekymret for hva du har gjort som er ondt, eller unnlatt å gjøre som er godt; du har full avlat for alle dine synder for Jesu Kristi skyld.
   Ja, Jesus kommer til oss også i denne stund og sier til alle som strever og har tungt å bære, til alle som sukker under syndebyrden og ser veien videre i møte med engstelse: «Kom hit til meg, jeg vil gi dere hvile!» Det er Jesu hilsen nå og helt frem til målet. En bedre hilsen kan du vel ikke få?