Kristi forklarelsesdag

For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
korsfestet.

1 Kor.2,2

Tilbake

Kristi forklarelsesdag

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom 5:6

Israels trøst!

Luk 2:22 - 32

22 Og da deres renselsesdager etter Moseloven var til ende, tok de Ham med opp til Jerusalem for å fremstille Ham for Herren, 23 slik det står skrevet i Herrens lov: Alt av mannkjønn som åpner mors liv, skal kalles hellig for Herren. 24 Og de skulle gi det offer som Herrens lov foreskriver, et par turtelduer eller to dueunger. 25 Og se, det var en mann i Jerusalem som hette Simeon, en rettferdig og gudfryktig mann. Han ventet på Israels trøst, og Den Hellige Ånd var over ham. 26 Det var åpenbart for ham av Den Hellige Ånd at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens Messias. 27 Han kom til templet, drevet av Ånden. Da foreldrene kom inn med barnet Jesus for å gjøre med Ham som skikken var etter loven, 28 tok Simeon Ham i armene sine og lovet Gud, og sa: 29 Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord, 30 for mine øyne har sett din frelse, 31 som du har beredt for alle folks åsyn, 32 et lys til åpenbaring for hedningene, og en herlighet for ditt folk Israel.

   Jesus var kommet! Riktignok bare et spedbarn ennå, som måtte bæres av sine foreldre, men like fullt - Simeon så ved Åndens opplysning sin frelse i dette spedbarnet - Han var kommet Han som Gud hadde lovt, ikke bare Israel, men også hedningene som vi leser det her: «- et lys til åpenbaring for hedningene, og en herlighet for ditt folk Israel.» (v.32).
   Nå skulle skilleveggen rives ned - ikke bare mellom jøde og hedning, men mellom Gud og alt som heter menneske! Nå ble det åpnet for det profeten Joel talte om: «Og deretter skal det skje at jeg vil utgyte min Ånd over alt kjød ... Ja, også over treller og trellkvinner vil jeg utgyte min Ånd i de dager.» (Joel 3:1a-2).

   Det er underlig å registrere, at i de sammenhenger hvor man gjerne roper høyest om å ha Ånden, der hører du stort sett tale om Ånden, Åndens gaver, alt det Ånden skal utrette ved oss, dersom vi bare osv. Men her i teksten får vi en førsteklasses anskuelsesundervisning, i hvordan Ånden virker - se på Simeon som var drevet av Den Hellige Ånd. Hvor drev Ånden ham? Jo, til templet! Men var det fordi templet i seg selv var et slikt hellig sted? Nei, det var fordi Jesus var der! Ånden driver alltid til Jesus! Det er jo også hva Jesus selv vitnet om Ham: «Han skal herliggjøre meg, for Han skal ta av mitt og forkynne det for dere.» (Joh 16:14). «Men talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, Han skal lære dere alle ting, og minne dere om alt det som jeg har sagt dere.» (Joh 14:26).

Minne dere! Han fører deg til Ordet! Minner deg om hva Jesus har sagt! Hva har Han sagt deg? «Det er fullbrakt!» (Joh 19:30). Trengte du å høre det igjen? Noen ville si advarende: Du er vel ikke kommet på den tanke, at dette er noe du kan, og derfor har lagt bak deg? Jeg vil si det mye sterkere: Det er ikke bare en tanke du er kommet på, i tilfelle, det er en åndelig tilstand du er ført inn i! Og det er en åndelig tilstand det lukter søvn og død av.

   Hør hva apostelen Peter skriver til menigheten: «Derfor vil jeg alltid minne dere om dette, enda dere alt vet det og er grunnfestet i sannheten, som er hos dere. Men jeg mener det er riktig, så lenge jeg er i denne hytten, å vekke dere ved påminnelse.» (2 Pet 1:12-13).
   Vekke dere ved påminnelse, sier han, selv om han understreker at de jo alt vet dette! - ja, ikke bare vet, men er grunnfestet i sannheten! Det er nemlig slik, at du og jeg er ute av stand til å ta vare på åndelige sannheter. Om ikke Den Hellige Ånd minner og opplyser oss, glir vi ganske snart over i kjødelighet og tolker åndelige ting ut fra vårt eget hode, vår egen fornuft og forstand. Og dette går fort, som Paulus skriver til Galatermenigheten: «Jeg undrer meg over at dere så snart vender dere bort fra Ham som kalte dere ved Kristi nåde, til et annet evangelium.» (Gal 1:6). Han undret seg apostelen, over hvor snart det gikk! De som i den grad hadde vært opplyst ved Den Hellige Ånd, at de gjerne hadde revet ut sine egne øyne og gitt ham dem, om de hadde kunnet. (Gal 4:15).
   Så skriver han også til sin unge venn og medarbeider Timoteus: «Ta vare på den fagre skatt som er betrodd deg, ved Den Hellige Ånd som bor i oss!» (2 Tim 1:14). Ved Den Hellige Ånd!
   Å, hvor avhengig vi er av dette! Det er ingen av oss som forstår det fullt ut! Men Han har altså lovt å ta vare på oss helt frem! Vi må bare være villige til å høre!

   Nå, i den teksten vi leser her, er vi midt i overgangen mellom den gamle og den nye pakt, lovens pakt og evangeliets pakt. Nå innevarsles det en helt ny tid! «Se, jeg gjør noe nytt! Nå skal det spire frem,» sier Herren ved profeten Jesaja. (Jes 43:19). Merk deg uttrykket - spire frem! Vi skal lese noen vers fra profetene Jeremia og Sakarias: «Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil la det stå frem for David en rettferdig spire.» (Jer 23:5). «I de dager og på den tid vil jeg la spire frem for David en rettferdig spire.» (Jer 33:15). «Hør nå, Josva, du yppersteprest! Du og dine venner, som sitter her foran deg, dere er varselsmenn. For se, jeg lar min tjener Spire komme.» (Sak 3:8). «Så sier Herren, hærskarenes Gud: Se, det skal komme en mann som heter Spire. Han skal spire frem av sin rot, og han skal bygge Herrens tempel.» (Sak 6:12).

   Hva er det vi først og fremst tenker på med spire? Når du om våren ser en spire av en plante for eksempel? Jo, noe som gror! Noe som vokser frem! Det spirer og gror, som vi sier. Og det er dette vi er vitne til nå - Han er kommet, og Simeon drives av Den Hellige Ånd til Ham! Og hør hvilket vitnesbyrd: «Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord» - med andre ord: Nå kan jeg dø fredfullt - «for mine øyne har sett din frelse.» (v.29-30). Det er det eneste - eneste - som kan gi ham visshet om frelse for sin egen del, og han går videre og forkynner, at det er det eneste som kan bringe frelse til et hvilket som helst menneske: «- som du har beredt for alle folks åsyn!» (v.31).
   Ingen annen mulighet for frelse - men da en sikker frelse, like sikker som Gud selv!

E.K.

   Jødene hadde frem til da holdt seg til lovpakten - som du også ser med Jesu foreldre her: «Og da deres renselsesdager etter Moseloven var til ende, tok de Ham med opp til Jerusalem for å fremstille Ham for Herren, slik det står skrevet i Herrens lov ...» (v.22-23a). Og: «- de skulle gi det offer som Herrens lov foreskriver.» (v.24a).
   Denne lov hadde og kjente Simeon, og denne lov innrettet han sitt liv etter - men som vi ser, det var ikke i eller ved denne lov han hadde sitt frelseshåp, men «- han ventet på Israels trøst!» Og nettopp denne hans kjennskap til loven og dens hellige krav til mennesket, gjorde denne ventingen enn mer inderlig!
   La du merke til det vitnesbyrd Skriften bringer om denne mannen?: «- en rettferdig og gudfryktig mann.!» (v.25). Rettferdig i denne sammenheng vil si, rettskaffen i sitt liv her på jord.
   Rettferdig og gudfryktig - det måtte da vel hjelpe en hel del? Da hadde han vel noe han kunne rose seg av innfor Gud! Slik som fariseeren i templet som ber: «Gud, jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarer - eller som denne tolleren.» (Luk 18:11).
   Det var jo sikkert sant det, at han ikke levde slik som disse andre han nevnte, i det ytre. Han var likesom Simeon en rettferdig og gudfryktig mann! Men i motsetning til Simeon hadde han sin trøst av det. Simeon, tross sin rettskaffenhet og gudfryktighet, ventet han på trøst! Han skulle fare herfra for å møte den tre ganger hellige Gud! Da var det intet gagn i et menneskes rettskaffenhet og gudfryktighet etter loven - det måtte noe mer til, et offer for synd! Og nå var Han altså kommet - offerlammet! Guds frelse! Du forstår, når Guds ord bruker ordet rettferdig om et menneskes liv her på jord, så betyr ikke det rettferdig for Gud, det vil si, den fullkomne rettferdighet som kreves for å bestå for Guds dom. Da ville nemlig disse menneskene kunne gå til himmel og salighet utenom det offer som Gud brakte for synd på Golgata kors. Nei, det er tale om den rettferdighet, eller riktigere rettskaffenhet, apostelen Paulus taler om i Fil 3:6, hvor han vitner om de fortreffeligheter han innehadde som fariseer og skriftlærd: «- i nidkjærhet en forfølger av menigheten, i rettferdighet etter loven uten lyte.» Dette skriver han videre om i Fil 3:8-9: «Ja, jeg akter i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mer verd. For Hans skyld har jeg tapt alt, jeg akter det for skrap, for at jeg kan vinne Kristus og bli funnet i Ham, ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den jeg får ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen,» Skrap, eller skarn som det tidligere var oversatt. Fortreffelig her i livet, men innfor Den Hellige blir det stående som skrap!
   Peter vitner om jødenes håp til loven, og det nye håp som er brakt inn i Apg 15:10-11: «Hvorfor frister dere da Gud og legger et åk på disiplenes nakke som verken våre fedre eller vi var i stand til å bære?» Det var hans vitnesbyrd om det håp som er knyttet til lovgjerninger! Og så føyer han til - og takk Gud for det!: «Men vi tror at vi blir frelst ved Herren Jesu nåde, på samme måte som de.» Som de - det vil si hedningene! For dette er sagt i en strid som oppsto, på grunn av at mange av de jøder som hadde tatt ved troen, likevel ikke kunne forstå at Gud lot Den Hellige Ånd ta bolig i disse for dem urene hedninger, som ikke engang kjente loven, langt mindre innrettet seg etter den!
   Men Herren hadde sagt til Peter, som en forberedelse til å sende ham til hedningen Kornelius' hus: «Og en røst kom igjen til ham, for annen gang: Det som Gud har renset, skal ikke du kalle urent.» (Apg 10:15og19).

   Jeg vil spørre deg alvorlig: Er ditt håp om frelse knyttet til noe annet, eller noe i tillegg til dette? Er din frimodighet innfor Gud knyttet til noe annet? Da lyder det: Våkn i tide!
   Har du særlige åndelige opplevelser? Manifestasjoner som det kalles? Har du opplevd bønnesvar kan hende - og det mer enn en gang? Helbredelse? Åndelige gaver? Eller at du gjør det som er rett, så langt du forstår og formår? Alt dette er vel og bra, men var det noe av dette Simeon hadde i armene, der han sto så glad og frimodig for Herrens åsyn - rede til å dø i samme stund? Nei, det var jo ikke det! Det var Jesus alene!
   Merk deg en ting særlig nøye her i beretningen om Simeons møte med Jesus - han hadde ikke engang trøst i dette, at han var i berøring og opplevde ting med Den Hellige Ånd! Det er viktig å merke seg i vår tid! For Den Hellige Ånd selv, gav ham ingen trøst i dette, men Han drev ham til templet der Jesus var - Han drev Ham til Israels trøst! Merk deg det!