Jakobskampen!

Mark 14:66-72

   66. Mens Peter var nede på gårdsplassen, kom en av yppersteprestens tjenestepiker. 67. Og da hun fikk øye på Peter, som satt og varmet seg, så hun på ham og sa: Også du var sammen med denne nasareeren Jesus. 68. Men han nektet og sa: Jeg verken vet eller forstår hva du snakker om! Og han gikk ut i portrommet. Og hanen gol. 69. Da piken fikk øye på ham, begynte hun igjen å si til dem som stod der: Han der er en av dem! 70. Men han nektet igjen. Kort etter sa igjen de som stod der: Visst er du en av dem, du er jo galileer. 71. Men han gav seg til å forbanne seg og sverge: Jeg kjenner ikke dette menneske dere taler om. 72. Og straks gol hanen for annen gang. Da mintes Peter det ord som Jesus hadde sagt til ham: Før hanen galer to ganger skal du fornekte meg tre ganger. Og han tok det til hjerte og gråt.

   I paralleltekstene i Matteus og Lukas, står det at han gråt bittert. Dette var en syndenød og sorg så dyp det bare går an! Hva har jeg gjort? – og det som gjorde det ytterligere ille var at han falt fra en så stor høyde, med tanke på det frimodige løftet han hadde gitt Jesus, om å skulle bestå prøven.

  Peter hadde vandret med Jesus en tre års tid nå, og var på dette tidspunkt i virkeligheten et bundet og ufritt menneske, åndelig sett. Han var oppsatt på en eneste tanke i sitt forhold til Herren, og det var å stå til tjeneste. Hvilket ofte i dag presenteres nettopp som kristendom! Han var den som skulle arbeide for Jesus, tjene Ham, beskytte og forsvare Ham. Hans hjertes tanker i så måte legges ganske så åpne i det han sier på forklarelsens berg – Mark 9:15: «Rabbi det er godt at vi er her.»
   Men det skulle komme en tid i Peters liv, da han skulle se, og si det ganske annerledes: «Herre, det er godt at du er her!» «Herre, om ikke du var steget ned i min elendighet, hvor skulle jeg da hen med min synd og med min død?»

   Peter mente det oppriktig han, men hva hjelper det når en ikke har sans for det som hører Guds rike til, men bare for det som hører mennesker til? - som Jesus peker på i hans tilfelle i Matt 16:23.

   Her måtte Jesus komme ham til hjelp, og det gjør Han på den for oss så forunderlige måte, at Han lar ham bli siktet av Satan, for ved det å bringe ham til den nødvendige erkjennelse. Men Jesus lar ikke Peter gå inn dit uten forbønn - Luk 22:32. «Jeg ba for deg Peter, at din tro ikke måtte svikte.» 

   Så Herren var i virkeligheten med ham gjennom det hele, likesom du leser om de tre i Daniels bok som kastes i Nebukadnesars ildovn - men da kongen ser inn dit, så ser han fire menn gå løse omkring midt inne i ilden, og den fjerde ser ut som en gudesønn. Dan 3.

   At din tro ikke må svikte. Sagt med andre ord - at det håp og den tillit du har fått til meg ikke må svikte. Det er fint med din oppriktige vilje Peter, men det er en ting du trenger til å forstå, og det er dette, at jeg er kommet for å søke og frelse det som er fortapt, og der er du Peter, inkludert blant det fortapte. Men det ser du bare ikke nå.

   Peter hadde hørt mye forkynnelse og hadde selvfølgelig fått mange inntrykk av Jesus. Han hadde jo levd Herren så nær. Men allikevel så hadde han ikke forstått det mest vesentlige, på dette stadiet. Det satt en «propp» og tettet kanalen, så det sanne og rette inntrykk av Jesus ikke fikk flyte inn. Og denne «proppen,» det var i første rekke Peters tillit til seg selv.

   Midt under en tilsynelatende oppriktig syndsbekjennelse kan det fremdeles ligge en inngrodd tro på at det nok skal lykkes til slutt, å bli en slik kristen jeg alltid har ønsket å bli, og alltid ment at en sann kristen bør være. Bare Gud ville gi kraft og jeg kunne bli oppriktig nok. En må bare stålsette viljen, som det heter. I mellomtiden må Gud være meg nådig!

   Du som har ropt på Guds kraft så mang en gang - er Herren tunghørt? Det skulle vel ikke være du som venter på noe annet enn hva Herren vil gi deg? Jesus er Guds Kraft! Evangeliet er Guds Kraft! Og det taler ikke om hva du skal bli, men om hva Jesus allerede er blitt for deg innfor Faderens åsyn. Skal ikke det få være nok for deg?

   Og før du begynner å synes synd på Peter, som en som befinner seg noen hakk under deg, på dette stadiet, så skal du vite at han ikke var noen hvemsomhelst åndelig sett. Han hadde vitnet om Jesus, at Han var Messias, den levende Guds Sønn, og Jesus gir ham da det vitnesbyrd at denne åpenbaring har han fra Faderen. Matt 16:17.

   Allikevel er ikke Peter løst ifra seg selv. Han har ennå ikke det rette kjennskap. Jeg vet ikke om det er helt rett å si det om Peter her, men for mange er det slik at forstanden er opplyst i evangeliet, men det får ikke varme hjertet! Slik går også mange og venter på lys i forstanden, at de skal forstå evangeliet, i stedet for å ta sin tilflukt til det som står skrevet, akkurat så bortkomne i seg selv som de nå engang er. Og dette skyldes at du ennå ikke har sett Jesus som den gode hyrde, Han som setter sitt liv til for fårene, og dette igjen fordi du aldri har innsett ditt behov for en slik hyrde. Du klarer det meste så bra selv, og synden er aldri blitt et sviende sår i hjerte og samvittighet, «en gnagende orm som ikke vil dø». Og det igjen fordi du ennå har en falsk ånd, et falskt sinn i forholdet til Herren, slik at du aldri har latt det få gå til bunns i deg, og virkelig gjort etter det Han har krevd av deg, men har i stedet søkt å unnskylde, bortforklare, selv bekjempe og gi synden andre navn, for å kunne beholde den, og/eller din egen rettferdighet.

   Dette sitter så dypt i menneskenaturen at en ofte ikke er klar over at en befinner seg på disse krokveiene selv. Men hør du: Rettferdighet er ikke å vinne ved de gjerninger loven krever, men kun ved tro på Jesus. Heller ikke lar synden seg utslette på noe annet vis enn ved Jesu blod!

   Peter hadde gitt Herren et løfte, og det gikk han også inn for å holde «- om jeg så må dø med deg, så skal jeg ikke svikte,» kan vi høre ham vitne i Matt 26:35.

   Den første prøve sto i Getsemanehagen, hvor han gjentatte ganger sovnet av, mens Jesus kjempet i angst og bønn.

E.K.

   Der fikk nok Peter sitt første alvorlige «skudd for baugen». Og legg merke til, da Jesus vekker dem første gang, taler Han direkte til Peter og sier – Matt 26:40: «Så var dere ikke i stand til å våke én time med meg!» 
   Han var nok ikke så lite urolig i sitt hjerte, der de gikk tilbake til de andre. Den første virkelige tvil på seg selv var vakt!
   Videre så kommer livvakten for å arrestere Jesus, og Peter griper til sverdet, og det sikkert ikke minst for å forsøke å rette opp igjen den første svikten. I stedet for å innrømme og beklage våre misgrep, vil vi helst «gjøre det godt igjen», som det gjerne kalles, for da beholder vi i det minste noe ære.
   Men Jesus tar ikke imot denne tjeneste av Peter. Tvert imot, så får Peter beskjed om å stikke sverdet i sliren igjen, og Jesus leger den skaden Peter har forvoldt. Leger fienden, og går ikke løs på dem med sverd, det er Jesu vis.

   Den gjorde nok ikke Peter noe modigere, denne feilvurdering og påfølgende irettesettelse. Muligvis minnet det ham på en tidligere irettesettelse fra Herrens munn - «- du har bare sans for det som hører mennesker til.» Og når det står at de sprang fra Ham alle, så var også Peter blant dem som sprang, for sitt liv, nettopp det han i sitt overmot hadde lovet å gi for Jesus.

   Men Peter stanser på veien, innser også dette fallet, og snur. Og så forsøker han en gang til. Han følger etter på avstand. Og når han kommer inn i gården, leser vi at han satte seg blant vaktene. Han forsøkte å skjule seg med andre ord. En Jesu disippel forsøker å skjule seg blant Jesu fiender! Det går ikke lenge! Målet hans røpet ham! Han talte samme «dialekt» som Jesus. Det er nettopp hva de tar oss på også, i åndelig forstand - «Dialekten!» Vi taler annerledes og om andre ting. Kanaanspråket! Det hjertet er fylt av det taler munnen. Og dermed var altså Peter avslørt! Men bekjennelsen av Jesu navn, som han hele tiden har i sitt hjerte, det får han ikke ut gjennom munnen. Kjødet blir for skrøpelig. Han var redd, for han var i en farlig situasjon. Han hadde ikke bare vært sammen med Jesus, men hadde også grepet til sverd og hogd øret av tjeneren Malkus.

   Sannsynligvis ville han fått dele skjebne med Jesus, om han ble gjenkjent. Og så gir han seg til å banne og sverge på, at han ikke kjenner det menneske! Her fornekter han i virkeligheten Jesus som gudesønn! Her forkaster han den åpenbaring som Jesus vitnet om, var gitt Ham av Faderen! «Du er Messias, den levende Guds Sønn!» Og så gol hanen! Og da står det noe om Peter som vi skal legge oss på hjertet. «Han tok det til hjertet og gråt.» (v.72c). Til hjertet!

   Det vi har gått gjennom her, det var Peters «Jakobskamp». Og på samme vis som Jakob, måtte Peter bekjenne sitt rette navn. Jeg er Jakob, det vil si, bedrageren. Så også med Peter - jeg er Simon, det vil si, den vankelmodige.

   En slik Jakobskamp er kjent av enhver troende. For noen en natt, for andre uker eller måneder, og for atter andre, år. Men resultatet blir alltid det samme, der det føres frem til seier. Jeg bekjente min synd for deg og skjulte ikke min synd. Jeg sa: «Jeg vil bekjenne mine misgjerninger for Herren! - Og du tok bort min syndeskyld.» (Sal 32:5).

   Peters synd her var alvorlig nok, men Herren er midt inne i slik elendighet hos sine barn, og vender det til det gode. Peter mistet bare noe som allikevel var uten verdi, sin selvtillit.  Som erstatning fikk han se Jesus med nye øyne. Nemlig som den gode hyrde! Gud selv åpenbart i kjød! Han som selv steg ned og ble løsepengen for alle våre synder! Hit måtte Peter for at det salige plassbytte skulle skje!

   Det var dette Peter trengte til, men på det tidspunkt hadde han ikke innsett det selv. Ikke før nå, da hans synd var åpenbart. Merk deg det, min venn! Da kunne Jesus begynne sin egentlige gjerning, nemlig å varme og trøste det arme synderhjertet. Og han venter da heller ikke lenge, men sender en spesiell hilsen til Peter påskemorgen!

   Det er slike hjerter Herren elsker å ta seg av, så syke av synden! Det skal du aldri tvile på, du som ønsker å nå frem!
   Spør deg selv - er det bare mer kunnskap jeg er ute etter, eller er det evangeliets trøst?

   Tenk på Peter, hvor inderlig han nå lengtet etter et ord fra Jesus? Selv har du kanskje stilt opp med et kaldt og selvsikkert hjerte. «Du kjenner da vel meg, Jesus? Jeg som er så begeistret for deg!» Selvfølgelig regnes jeg med! Se bare på alt hva jeg gjør for deg! Men du har aldri verken grått eller gremmet deg over egen synd og vantro, eller gledet og frydet deg i Hans frelse. Det hele dreier seg kun om kunnskap og egen gjerning og «åndelighet, derfor uteblir hjertets vitnesbyrd - Hans sår er nå min største rikdom, legedom for alle mine brist. Ja, utløsning fra hele fordervelsens avgrunn i meg – Hans sår!

   Da forstår du salmistens ord - Sal 119:32: «Dine budords vei vil jeg løpe, for du frir mitt hjerte fra angst.» Eller som den danske bibeloversettelsen uttrykker det: «- du gir mitt hjerte å ånde fritt.»