Hvor meget mer!

Matt 7:7-19

   7 Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det bli lukket opp for dere. 8 For hver den som ber, han får, den som leter, han finner, og den som banker på, skal det bli lukket opp for. 9 Eller er det vel et menneske iblant dere som vil gi sin sønn en stein når han ber om brød, 10 eller gi ham en orm når han ber om en fisk? 11 Når da dere, som er onde, vet å gi deres barn gode gaver, hvor meget mer skal da deres* Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber Ham! 12 Derfor, alt dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, gjør det også mot dem! For dette er loven og profetene. 13 Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port, og bred er den vei som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. 14 For trang er den port, og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den. 15 Vokt dere for de falske profeter! De kommer til dere i fåreham, men innvendig er de glupende ulver. 16 På fruktene skal dere kjenne dem. Sanker en vel druer av tornebusker, eller fiken av tistler? 17 Slik bærer hvert godt tre god frukt, men et dårlig tre bærer dårlig frukt. 18 Et godt tre kan ikke bære dårlig frukt, heller ikke kan et dårlig tre bære god frukt. 19 Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hogd ned og kastet på ilden.

   Ja, dette lærer Jesus oss om Gud. Når dere som er onde vet – hvor meget mer – Hvordan er det ikke med våre barn, bare det beste er godt nok for dem. Hvor meget mer da deres Far i himmelen!
   Dersom denne Guds kjærlighet til deg ikke er blitt levende for ditt hjerte, vil det alltid finnes en frykt, en redsel, for Gud i deg. Hvordan er det når du skal inn for Gud? Hvordan kjennes det?
   Den fullkomne kjærlighet driver frykten ut kan vi lese i 1 Joh 4:18. Og da er det tale om Guds kjærlighet til oss, slik den er åpenbart på Golgata kors fremfor alt. Er det åpenbaringen av denne kjærlighet som har gitt deg liv, som har gjort deg til en kristen?
   Høyt over alt hva vi føler eller tenker, forkynner Guds ord – 1 Joh 4:9: «Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved Ham.»
   Hvorfor vil Gud at vi syndere skal få leve? Hvem er vi egentlig? – og hvordan tar vi oss ut i Guds omdømme? Jo, det sier Herren oss klart og greit i teksten her: Dere som er onde -
   Men like klart forkynnes det, at Han vil vi skal leve, tross det faktum! Han lot ikke sin enbårne Sønn gå inn i denne forferdelige lidelse det var å gjøre soning for verdens synd, for de gode, men for de onde. Se hva som er gjort nettopp for deg! Ved dette er Guds kjærlighet åpenbart!
   For vi tenker så snart, at når vi har gjort ett eller annet som for så vidt er godt – ja, da er vi også gode! Her sier Jesus, at dere vet å gi deres barn gode gaver, men hvordan karakteriserer Han dem? «Dere som er onde -
   At de visste å gi sine barn gode gaver, gjorde dem ikke til noe annet enn hva de faktisk var – onde!
   Angående dette imøtegikk Jesus fariseerne igjen og igjen. At dere hilser på dem som hilser på dere – at dere er gode mot dem som er gode mot dere – synderne gjør jo også det. Nei, elsk dem som forfølger dere, gjør vel imot dem, og velsign dem som forbanner dere! Gjør det!
   Og selv om dere i det ytre maktet å gjøre dette, fordi loven krever det, ville ikke det forandre deres hjerte!
   Paulus var i sitt selvforbedringsstrev under loven, kommet så langt at han kunne si, som vi møter det i Fil 3:6: «- i rettferdighet etter loven uten lyte.» Men det var fremdeles den samme Paulus – eller Saulus som han het på det tidspunktet.  Noe nytt liv i hjertet var ikke å spore. Han kjente ikke Herren! Han bare balte med å få skikk på på dette onde hjertet, og forsøkte å skjule sin ondskap bak mange fromme gjerninger.
   Men det forandret altså ikke hans natur! Du kan henge pærer på et epletre, men du kan ikke få det til å bære pærer, ut fra seg selv. Det er hva det er, og bærer følgelig frukt deretter. Som Jesus sier her – og da traler Han om mennesket, om oss!: «Et godt tre kan ikke bære dårlig frukt, heller ikke kan et dårlig tre bære god frukt.» (v.18). Og så føyer Han til dette fryktelige: «Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hogd ned og kastet på ilden.» (v.19).
   Og like før har Han altså sagt: Dere som er onde! Hva da, når vi ifølge Guds eget ord ikke kan forandre oss? – ikke kan bære god frukt? Da gjelder det jo meg! – hogd ned og kastet på ilden! Kan ikke gå annerledes!
   Mennesket er altså fortapt på grunn av dette onde hjertet, som ikke kan forandres. Hvordan skal vi da unnfly?
   I Matt 12:33, sier Jesus: «La enten treet være godt og dets frukt god, eller la treet være dårlig og dets frukt dårlig. For på frukten skal treet kjennes.»
   Prøv ikke å forandre det onde, det lar seg nemlig ikke gjøre, som det lyder hos profeten Jeremia 17:9: «Svikefullt er hjertet, mer enn noe annet, det kan ikke leges. Hvem kjenner det?» Kan ikke leges! – hørte du det? Det som er ondt er ondt, og kan ikke bli annet!
   Det er ikke dermed sagt, at vi ikke skal søke å gjøre godt, men det i seg selv forandrer ikke vår natur og vår stilling, nemlig at vi er fortapte i møte med Den Hellige!

   Jesus taler om det gode tre som bærer god frukt, i fortellingen om den rike unge mann i Mark 10:1:8: «Men Jesus sa til ham: Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én, det er Gud.»
   Han er det gode tre som bærer god frukt. Der dette guddommelige liv får flyte, der blir det god frukt. Og dette guddommelige liv har Han gitt oss i Jesus.
   Spørsmålet er jo da: Har du fått motta Ham som ble gitt for dine synder? Han som kom hit til jord for å gjenopprette ditt ødelagte forhold til Gud, ved sin lidelse og død. Enda du ikke ba Han om det! Selv om Han kjente til ditt onde hjerte! At du ville leve til ditt eget behag på alle måter. Gjøre som du selv ville! Og til og med de ganger du henvendte deg til Gud, var det for selv å ha fordel av det. Nå må du hjelpe meg Gud! Nå må du gi meg dette og hint, Gud!

E.K.

   Å du, hvor ødelagte vi er av synden. Men nettopp til slike som ikke kan gjenopprette dette fallet på grunn av sitt onde hjerte, er det Han roper til fra korset: Det er fullbrakt! Til deg som baler med å få skikk på dette onde hjerte: Det er fullbrakt! La det dårlige være dårlig og det gode godt!

   «Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port, og bred er den vei som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. For trang er den port, og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den.
   Ja, denne porten er trang – at vi blir frelst ved tro alene. Tro på hva en annen er i stedet for oss. Tro på en annens død for meg, en annens liv for meg, en annens lydighet, rettferdighet, hellighet osv.

   Det er mye vi kan gjøre til tross for dette onde hjerte, mye vi kan få det med på. Gi våre barn gode gaver, sier Jesus. Hjelpe naboen eller medmennesker i det store og det hele, be for maten, takke for maten, be sine bønner, ofre til Guds rikes arbeid osv., men det er noe det ikke vil være med på, at det ikke skal bli regnet med, men må bli erstattet av Jesu rene hjerte – å måtte bli renset ved troen på Ham alene.
   Jesu rene hjerte. Der steg det aldri opp, det som stiger opp i våre hjerter – urene tanker, egenrådighet, selvlivets mange utslag, opprør mot Gud osv. Han var helt uten noe av dette, derfor kunne ikke døden holde på Ham. Da Han var fullkomment rettferdig, hadde Han rett til å leve etter Guds hellige lov. Og denne retten til å leve er det Gud har rakt oss i Ham uforskyldt av nåde!

   Når da dere som er onde – Jesus taler like ut til disse som satte alt inn på å være gode og bli funnet rettferdige for Gud, som en følge av dette. Dere som er onde – Han var kommet til verden for å tale sannhet, og det var da også det Han gjorde i enhver sammenheng. Og Han gjorde det for at vi skulle få fly fra dette håpløse strev og arbeid under lovens vilkår, å skulle rense oss selv, til å ta vår tilflukt til Ham som har fullbrakt alt for oss, så onde som vi nå engang er.
   Han vil at vi skal lære vårt hjertes ondskap å kjenne, for at vi skal få ta vår tilflukt til Ham. «For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham.» (Joh 3:17).
   Han lar oss altså ikke dø i vår synd. Det er bare ett vis å dø i sin synd på, og det er det apostelen skriver i Hebr 2:3: «- hvordan skal vi da unnfly om vi ikke akter så stor en frelse? Denne frelse, som først ble forkynt av Herren, ble stadfestet for oss av dem som hadde hørt Ham.»

   Til sist vers 15-16 i teksten vår: «Vokt dere for de falske profeter! De kommer til dere i fåreham, men innvendig er de glupende ulver. På fruktene skal dere kjenne dem. Sanker en vel druer av tornebusker, eller fiken av tistler?»
   Disse menneskene befinner seg i den fryktelige tilstand apostelen Judas beskriver i sitt brev: «Sjelelige mennesker som ikke har Ånden.» Derfor skaper de en splittelse og vanskeligheter, som ikke er en følge av Guds sanne ord, men fordi de kjemper sin egen sak, for egen vinnings skyld.
   Og det menneske som har noe eget å kjempe for, eller noe eget å miste, vil alltid støte an mot evangeliet – hvor det heter alt i Jesus.
   Evangeliet har dette ved seg, at det smelter til ett alle dem som har del i det. Det sjelelige menneske derimot er bare opptatt med spesielle meninger, syn og lignende, og skaper derfor strid og vanskeligheter omkring seg.
   Og Herren sier i sitt Ord til oss, ved apostelen Paulus i Rom 12:18: «Om det er mulig, da hold fred med alle mennesker, så langt det står til dere!»
   Og det skal vi legge oss på hjertet. Kan mine medmennesker merke det, at jeg har hatt med denne himmelske fredsfyrste, denne Far, å gjøre, som Jesus taler om her i teksten vår? «Når da dere, som er onde, vet å gi deres barn gode gaver, hvor meget mer skal da deres* Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber Ham!» (v.11).