Vi leser i 2 Mosebok om da Israel fikk loven ute ved fjellet Sinai. De fikk den av Gud, formidlet til dem av Moses.
   Så loven er altså et budskap fra det hinsidige og inn i vår verden. Det er Gud som taler gjennom den, og loven er følgelig hellig som Gud er det!
   Det var denne loven fariseerne og de skriftlærde studerte og ville skape seg et rettferdig liv ved. Og dette fordi de i utgangspunktet hadde et positivt syn på mennesket. Det var med andre ord godt materiale i mennesket. Noe lignende av våre dagers «godt på bunnen» tanke. Dermed manglet det altså bare dette, at mennesket fikk kunnskap om hva det skulle gjøre, og ikke gjøre, være og ikke være.
   Vi møter det også ved den rike unge mann som kommer til Jesus i Mark 10, med sitt spørsmål – hvordan arve evig liv. Da hører vi ham si nettopp – hva skal jeg gjøre? Det var alltid deres spørsmål: Hva skal vi gjøre?
   De kjente bare loven som sa: Gjør dette, så skal du leve! Og slik er det mange som har det også i dag. Hvert eneste menneske som ikke har sett inn i evangeliet, har det nettopp slik, om man prøver å hylle seg inn i aldri så mange evangeliske fraser.
   Det å bli en kristen det er noe som er lagt på en som et krav. Det er ingen som ser at det er en fri gave, før en har opplevd frelsen.
   Men så er det nok av dem som reiser omkring og forkynner kristendom som en byrde Gud legger på nakken til folk fordi de ikke selv har opplevd frigjørelse i Kristus.
   Så forsøker de å bli hellige ved en ytre renselse, ved bestemte gjerninger som loven krever. Og dermed blir en det som gjerne kalles, en alvorlig kristen. Sannheten er at en går omkring som en saltstøtte.

   Hør fra 2 Mos 19:14-15, hva folket skulle gjøre, da de skulle ut og møte Herren ved Sinai: «Så gikk Moses ned fra fjellet til folket. Han helliget folket, og de vasket sine klær. Og han sa til folket: Hold dere rede den tredje dagen, kom ikke nær noen kvinne.» - men hvordan går det? Det kan vi lese i 2 Mos 20:19: «Og de sa til Moses: Tal du til oss, så vil vi høre. Men la ikke Gud tale til oss, for at vi ikke skal dø!»
   Ikke mye hjelp i den ytre renselsen de selv hadde fått i stand, som du ser. Selv om det var etter Guds ord.
   Hva har så du tenkt å møte Gud med? Han er jo ikke mindre hellig i dag! Det var nettopp det som ble åpenbart på Sinai – Guds hellighet! Og derfor er også loven iblant oss den dag i dag, for at vi skal lære å kjenne Guds hellighet og derved rett se vår egen synd.

   Paulus hadde levd etter lovens bokstav i alle de år han vandret omkring på denne jord som fariseeren Saulus fra Tarsus, og det gikk bra – men da budet kom ble synden levende, sier han – da døde jeg! Ikke til liv, men til død! – eller vi kan si, at den død som allerede var i Paulus’ kjød ble nå åpenbar også for ham selv.
   Når Jesus taler om mennesket, sier Han: Det er selve den kilde vårt liv flyter av det er noe galt med. «Men det som går ut av munnen, det kommer fra hjertet, og dette er det som gjør mennesket urent. For fra hjertet kommer onde tanker, mord, hor, utukt, tyveri, falskt vitnesbyrd, spott. Disse ting er det som gjør mennesket urent.» (Matt 15:18-20a).
   Det er altså selve kilden for vårt liv som må bli en annen! Disse menneskets gjerninger etter loven ville ikke være gjort av kjærlighet til Gud og medmennesker, men for å rettferdiggjøre meg selv. Alt – selv om jeg aldri så mye strevde for det motsatte, ville det til syvende og sist vise seg at det hele i virkeligheten bare var en tjeneste for meg selv. For å oppnå til egen fordel!

   «Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere, som gir tiende av mynte og anis og karve, men lar ugjort det som veier tyngre i loven: Rettferd, barmhjertighet og troskap. Dette skulle gjøres, og det andre ikke forsømmes.» (v.23).
   Vi er fanget i oss selv! Syndens treller! Om jeg levde det perfekte liv, så langt det var mulig for et menneske, ble jeg jo ikke noen ny skapning ved det! Som vi hører av apostelen i 2 Kor 5:17: «Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt.»
   - se, alt er blitt nytt! Har du noen gang stanset ved det lille, men omfattende ordet – ALT! Der er altså ikke noe – ikke en smule – av det gamle tilbake! Det var ikke noe der Gud kunne utvikle eller bygge videre på, for materialet var rett og slett råttent!
   Det har du opplevd du som har strevd etter forbedring etter Guds ords lys. Det er likesom som å arbeide med et materiale som oppløser seg mellom fingrene på en. En kan synes en har fått bygd noe, men så bryter det sammen – igjen! En får ikke fjellgrunn under det heller, men det blir en myr som en stadig synker i. Så kommer fortvilelsen – skal det da aldri bli bedre med meg? Så får en gå der å vasse og streve i denne sølen inntil en må svare sant på det spørsmålet: Nei, det blir aldri bedre! Det er nemlig en bunnløs myr!
   Da bryter gjerne det samme rop frem hos deg, som det gjorde hos Paulus en dag – du kan lese det i Rom 7:24: «Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme!»
   Å, det var det Herren så gjerne ville nå folket med – dere strever forgjeves med å frelse dere selv: «Jerusalem, Jerusalem! Du som slår i hjel profetene og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte jeg ville samle dine barn, som en høne samler kyllingene sine under vingene. Men dere ville ikke.» (v.37).

E.K.

   Folket befant seg altså i dette åndelige mørket og ville ikke være syndere! Dere ville ikke! - klager Han.
   En aktiv motstand mot budskapet. Så hard og forbitret at de slo i hjel profetene som var sendt dem av Gud, og til sist Herren selv.
   Hva gjør du, når du hører budskapet? Gir du det rett i ditt hjerte, eller forfølger du det? Aktiv forfølgelse, at du åpent vender deg mot det, eller passivt at du unndrar deg?
   Jeg har ikke bruk for deres gjerninger, sier Herren, men det er dere som har bruk for mine.
   «Ve dere, blinde veiledere, som sier: Om noen sverger ved templet, så betyr det ingen ting, men sverger han ved gullet i templet, da er han bundet av eden. Dårer og blinde! Hva er størst: Gullet, eller templet som helliger gullet? Og: Det å sverge ved alteret er ingen ting, men den som sverger ved offergaven som ligger på alteret, han er bundet. Dere blinde! Hva er størst: Gaven, eller alteret som helliger gaven? Derfor, den som sverger ved alteret, han sverger ved det og ved alt det som ligger på det. Og den som sverger ved templet, sverger både ved det og ved Ham som bor i det. Og den som sverger ved himmelen, han sverger ved Guds trone og ved Ham som sitter på den.» (v.16-22).
   En klippefast tro på verdien av våre egne gjerninger, egne gaver – det vi gjør for Gud, mens vi enser mindre det Gud har gjort for oss. Men hva er det frelse i? Jo, det som er gitt oss av Gud, helt rent for alt som har med oss og vårt å gjøre.
   Paulus svarer selv på sitt utrop – Hvem skal fri meg osv. – og det er Herrens eget budskap: «Gud være takk, ved Jesus Kristus, vår Herre!» (Rom 7:25).
   Hva er det å være en kristen? Hva er det å være frelst? Det er ikke noe annet enn å ha fått nåde til å motta Guds ord.
   Jesus sier om dette ord: «Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal slett ikke forgå.» (Mark 13:31).
   Den som har fått motta Herrens ord i sitt hjerte, blir på dommens dag stående igjen med det som ikke forgår. Frelsen fra den kommende vredesdom er en gave, og ingen lønn for lang og tro tjeneste! Det ser du klart illustrert ved røveren på korset. Ikke mye tjeneste og forbedring der.
   «Jesus, Han som frir oss fra vreden som kommer.» (1 Tess 1:10b).
   Den som har Jesus har alt, selv om han skulle mangle alt annet, mens den som ikke har Jesus, har ingenting, selv om han har alt annet. Han blir stående igjen med det som forgår.

   Hva er så dette ord? Jo, det er Guds ord som lever og blir, skriver Peter i 1 Pet 1:23. «Det er det ord som er forkynt dere ved evangeliet.» (1 Pet 1:25).

   Det er mange som springer omkring som noen slike juletrær. Du vet, du hugger det ned og plasserer det i et hjørne i stua, og henger så på det en masse fint. Det ser fint ut der det står med lys og alt. Men det er ikke lenger forbindelse med roten. Det vokser ikke mer, og etter en tid vil det visne alt sammen. Da er det ikke lenger noe vakkert syn, men et brunt og visnet tre med all den fine pynten på.
   Slik er det mange som går omkring og skal være kristne. Men det vil likesom ikke vokse noe på dem, så de må henge på noe selv. Ytre livsførsel. Må likesom ha en ytre stadfestelse av ett eller annet slag, som sier meg at alt er vel! Å bare ha Ordet å forholde seg til, nei, det holder ikke.
   Det kan virkelig se fint ut, men livet mangler! Livsforbindelsen med roten!
   Så får du se litt bak alt glitteret, og da får du se - innvendig fulle av dødningeben og all slags urenhet. (v.27b). Og det hele blir bare så mye mer heslig nettopp på grunn av alt det fine som er hengt på.
   Men, sier du, det vil likesom ikke gro noe på meg heller – det er så smått stell, og det jeg ser det er synd og nederlag.
   Du har lest Jesu fortelling om de to menn som gikk opp til templet for å be – en fariseer og en toller. Tolleren hadde bare ett å si: Vær meg synder nådig! Han gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus.
   Det vil likesom ikke gro noe på deg, sier du – begynn bare ikke å henge noe på. La det dårlige få være dårlig, og kom til Jesus med det som det faktisk er! Kom til Herren med dine synder og dine nederlag, så skal Han vise deg den grunn som hele frelsen hviler på – det blod som rant på korsets tre. Det dryppet ut over alteret i helligdommen, den som ikke er gjort med menneskehender. Og Gud krever ikke mer!
   At Han har fått betaling for alle våre synder, det er frelsesgrunnen. Som vi leser i Hebr 9:15: «En død har funnet sted til forløsning!»

   Men du som skjeler både til nåden og egne gjerninger, vil aldri nå frem. Enten rettferdig ved egne gjerninger, eller ved tro. Det kan ikke blandes! «Er det av nåde, da er det ikke mer av gjerninger,» vitner apostelen.
   Ser du disse to veiene? – og enn mer: Kan du skjelne mellom dem? Herren innbyr når Han sier: «Jeg er Veien!» (Joh 14:6). «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!» (Matt 11:28).
   Hør nå det!