For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                               6 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom 5:6

 

På Ordets grunn!

Luk 3:1-6

   1 I det femtende år av keiser Tiberius' regjering, mens Pontius Pilatus var landshøvding i Judea, Herodes* fjerdingsfyrste i Galilea, hans bror Filip fjerdingsfyrste i landene Iturea og Trakonitis, og Lysanias fjerdingsfyrste i Abilene, 2 og mens Annas og Kaifas var yppersteprester, - da kom Guds ord til Johannes, Sakarias' sønn, i ørkenen. 3 Og han drog omkring i hele landet ved Jordan og forkynte omvendelses dåp til syndenes forlatelse, 4 som det står skrevet i boken med profeten Jesajas ord: Det er en røst av en som roper i ørkenen: Rydd Herrens vei, gjør Hans stier rette! 5 Hver dal skal fylles opp, hvert fjell og hver haug skal senkes. Det krokete skal rettes ut, og de ujevne veier skal bli jevne. 6 Og alt kjød skal se Guds frelse.

   Noe nytt var på vei! Til nå? – en lov om hvilken apostelen Peter vitner, i Apg 15:10, med tanke på de som ville legge loven på de frelste hedningene: «Hvorfor frister dere da Gud og legger et åk på disiplenes nakke som verken våre fedre eller vi var i stand til å bære?» Vi finner det samme vitnesbyrd om denne lov i Hebr 7:19a: «Loven førte jo ikke noe til fullkommenhet.» Men så fortsetter han apostelen – 19b: «Men et bedre håp blir ført inn, og ved det kan vi nærme oss Gud.»
   Et bedre håp blir ført inn. Med andre ord – det kommer nå noe nytt og ikke minst bedre! Hvorfor bedre? Var det noe galt ved denne loven? Var den ikke av Gud og derfor fullkommen? Jo! – men det var noe galt med oss, som vi leser i Rom 8:3: «For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, osv.» Med andre ord maktesløs på grunn av det som bor i oss, eller enda klarere på grunn av hva vi er i oss selv. Så dårlig er altså dette materialet at det bryter sammen i møte med Guds lov – det vil si, at det bryter sammen i møte med det høyeste gode! Og vi liker å tenke på oss selv, om ikke akkurat hellige, så iallfall gode, rettferdige og verdifulle! Hvordan kan det da kollidere så ettertrykkelig med det høyeste gode? Du kan jo prøve å svare på det!

   Hva er det som vender hele situasjonen for et naturlig menneske, enten det er verdslig eller religiøst? Jo, det er at Guds sanne ord når inn til det!
   Legg merke til hva vi leser om denne store profeten her - døperen Johannes – den største profet som er født av kvinner, som Jesus sier i Luk 7:28. Men han føyer til: «Men den minste i Guds rike er større enn han.»
   Hvordan kan det ha seg? Jo, den som er i Guds rike, er ikke bare født av en kvinne, men født av Gud! Det finnes ikke en sjel i Guds rike uten å være født av Gud!
   Men nå skal du merke deg en sak ved denne store profeten – her nevnes en rekke fyrster og andre høye personer for å angi en bestemt tid – det er altså tale om tidsangivelse for noe bestemt som skulle skje. Og hva var det? Jo, da Guds ord kom til Johannes, står det. Johannes var utvalgt fra mors liv av – ja, før det, til å være forløper og herold for Ham som skulle komme etter ham, men han kunne ikke ta ut på egenhånd, etter egen bestemmelse, men måtte være i ro til Guds ord kom til ham! Da drog han omkring i hele landet ved Jordan og forkynte omvendelses dåp til syndenes forlatelse, som vi leser i teksten her. Da! – først da!
   Hva forhold har vi til det i dag? Du som tar ut – har Guds ord kommet til deg? Ser du korset som står der på høyden? Ser du mannen som henger derpå? Ser du?
   Jeg har gått på bibelskole må vite! Jeg kan sitere alle de gode ord som disse lærde førte meg inn i! Ja, jeg har endatil studert ved høyskole og universitet! Ja, men så fint da! Men ser du? Paulus hadde studert ved føttene til den fremste skriftlærde i Israel, Gamaliel – noe av en bibelskole kan vi tilføye, men endte altså opp som en forfølger av korset, inntil Herren slo ham med blindhet der ute på Damaskusveien, så all hans lærdom rant ut som vann i sanden der ute. Andre måtte nå lede ham både legemlig og åndelig, for han var blind. Det gamle var borte, og det nye hadde ennå ikke festet rot. Han var altså i et ingenmannsland. Dit også du og jeg må inn, men stritter helst imot! Miste alt mitt eget – å, nei!

E.K.

   Hør hva apostelen siden vitner om det som rant ut i sanden der ute ved Damaskus i Fil 3:8: «For Hans skyld har jeg tapt alt, jeg akter det for skrap, for at jeg kan vinne Kristus.»
   For Hans skyld! Det var nemlig Jesus selv han måte der ute på Damaskusveien, og Han sendte ham ikke tomhendt bort etter å ha tatt fra ham alt hans eget, alt det fine han trodde han innehadde, men gav ham noe som var himmelhøyt mer verdifullt og herlig!
   Men hør nå! – Han tok virkelig fra ham alt hans eget! Han tok ikke imot en smule av det! – og Han er ikke annerledes overfor deg! I Jes 43:19, taler Herren og sier: «Se, jeg gjør noe nytt! Nå skal det spire frem.» Og da vil jeg spørre deg: Vil du helle beholde det gamle? De fleste gjør det, dessverre!
   Hos Jesaja var det et løfte om noe som skulle komme, men hør nå et vitnesbyrd fra en som har fått del i dette nye som Herren gav løfte om i 2 Kor 5:17: «Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt.» Alt er blitt nytt! Han utdyper også hva dette er i 1 Kor 1:30: «For det er Hans verk at dere er i Kristus Jesus, Han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning.»
   Du har altså fått alt i Ham! Det var denne som møtte Paulus, så mektig at forfølgeren falt på sitt ansikt – det vil forresten enhver forfølger av Kristi kors oppleve en dag – nå var det nye kommet din villfarne fariseer, nå kalles du ut av den gamle stive form til frihet i Kristus – en kjøpt og betalt frihet. Som Paulus siden skriver i 2 Kor 3:17: «Men Herren er Ånden, og der Herrens Ånd er, der er frihet.» Helt i samsvar med Jesu løfte og vitnesbyrd i Joh 8:36: «Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.»
   Virkelig fri! – sier Han. I fengslene er det gjerne slik, at hvis du oppfører deg ordentlig, får du en stadig større frihet – du får for eksempel oppgaver som gjør at du tilbringer mye av tiden utenfor cella og lignende, men du er fortsatt i fengslet. Virkelig fri er du først den dagen den ytterste porten åpnes for deg og du kan gå ut. Da heter det at gjelden nå er betalt. Hør du! – det er en som allerede for vel to tusen år siden betalte din gjeld, på den høyestes befaling! Den ytterste porten står nå vid åpen for deg! Ser du det ikke! Da må du høre det igjen! Hør Hebr 9:12, til slutt: «Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk Han inn i helligdommen én gang for alle, og fant en evig forløsning.»
   Din evige forløsning!

   Det er en røst av en som roper i ørkenen: Rydd Herrens vei, gjør Hans stier rette! Hver dal skal fylles opp, hvert fjell og hver haug skal senkes. Det krokete skal rettes ut, og de ujevne veier skal bli jevne. Og alt kjød skal se Guds frelse.