|
Jesu ord er
jo ikke til å misforstå her – umulig kan jo ikke bety noe annet enn
umulig! Men Peter følger straks opp med dette: «Da tok Peter til orde
og sa til ham: Se, vi har forlatt alt og fulgt deg. Hva
skal da vi få?» (Matt 19:27).
Det heter om Peter ved et
annet tilfelle – Jesu forklarelse på Tabor,
at «Han visste ikke hva han sa.» (Luk 9:33). Da tilbød han Jesus sine
tjenester ved det tilfelle. Og så også her særlig to ting som er svært
så avslørende på at han talte over seg – først: Vi har forlatt alt!
Alt! – ja, tenk det mente han fullt ut! Men allerede i samme
åndedrag åpenbarer han, at det har han slett ikke gjort idet han spør:
«Hva skal da vi få?»
Slik tenker en jo om en inngår
en avtale om en tjeneste, en jobb. Hva er lønnen? Hva utbytte har
jeg av dette? Der er Peter nå i virkeligheten, men i hans egen tanke
og omdømme tror han seg å ha forlatt alt – ikke for egen del, men
for Jesu skyld.
Siden må Jesus tillate Satan
å sikte ham som hvete som det heter i Luk 22:33. Da viser Peter klart
og tydelig for alle og enhver, at han elsker sitt liv høyere enn Jesus!
Forlatt alt? Å nei! Men Peter viser ikke dette bare for alle og enhver
i sitt dype fall, men også for seg selv – og det var hva Jesus ønsket
å oppnå ved det. At Peter måtte få se inn i hva som virkelig bodde
i ham som et fallent menneske, så blikket skulle bli vendt mot nåden!
Når jeg nå engang er slik
at jeg kan gå inn i et slikt dypt og fordømmelsesverdig fall, hva
kan da frelse meg? Jeg hentet jo ut alt som bodde i meg, men det holdt
altså ikke! – Hva står da tilbake?
Jeg håper du som hører nå,
har svaret på dette! Da er det noe i dette Jesus sier her i teksten
som får stadig mer betydning, og blir stadig mer verdifullt for deg
– nemlig: «Men for Gud er alt mulig.» For Gud! – la nå det
få synke inn!
Jesus kom ikke til denne
verden som de mange andre religionsstiftere, for å lære oss hva vi
skulle gjøre for å bli frelst – nei, til det hadde vi allerede loven,
den som ifølge blant annet Rom 8:3, var maktesløs på grunn av kjødet.
Nå fikk Peter se og erfare
det så mange ikke så i hans samtid – og for så vidt heller ikke i
hans fortid og ettertid – heller ikke i dag – nemlig lovens maktesløshet!
Når du har gjort alt det du kan, står det ennå et høyfjell og et hav
tilbake som ugjort, og dessuten har du ikke gjort noe av det, av noe
som kan kalles hjertets renhet! Kun for egen vinnings skyld! Du ville
fremstå som rettferdig og hellig! Du ville eie himmel og salighet!
Du ville unngå fortapelsen! Du ville unngå å bli stående som en skammelig
synder! Og slik kunne vi fortsette! Det er nok som Luther sa også
når det gjelder oss: Ingen elsker Gud fordi Han er Gud! Nei,
det er den fordel vi kan ha av det! Samme som du ser hos Peter
her i teksten – denne mannen som mente seg å ha forlatt alt for Jesu
skyld: «Hva skal da vi få?»
Men Jesus, mild som Han er,
fyrer ikke løs på Peters uforstand her, men Han tvert imot roser dette
å ha forlatt forskjellig i denne verden for Hans navns skyld – du
skal lønnes for det sier Han – men merk deg!: Her i verden! Adgang
til himmel og salighet gir det deg ikke! Det er bare mulig for Gud!
– hør du! – bare mulig ved Guds gjerning for deg, og aldri i evighet
ved din gjerning for Ham! Det – hør nå! – det er hvileplassen
ved Guds hjerte! Guds gjerning for deg, idet Han gav sitt fullkomne
offer i ditt sted, sin enbårne Sønn, Jesus Kristus! – Han som fra
evighet av hørte himmelens herlighet til, men villig steg hit ned
i denne forkomne og elendige verden for å berge en slik en som deg!
E.K.
|
Du sier kan
hende: Jeg synes ikke denne verden er så forkommen og elendig egentlig
– jeg har det godt her, alt jeg trenger og mer til, og jeg utvider
stadig, sydenturer og gjerne en hytte på fjellet osv., så forskjellig
for hver enkelt – men løft nå blikket litt og se utover denne verden,
hvordan de fleste her har det – synes du det samme da?
Nei, vi venter på det Jesus
i sin nåde har tilveiebrakt – det vi kun kan motta av nåde, da alt
vårt eget faller igjennom og vi blir stående igjen med profeten Jesajas
vitnesbyrd - Jes 64:5: «Vi ble som den urene alle sammen. All
vår rettferdighet ble som et urent klesplagg. Som løvet visnet
vi alle sammen, og som vinden førte våre misgjerninger oss bort.»
Merk deg hvor sterkt han
begynner: «Vi ble som den urene alle sammen.» Den urene! – hvem er
nå det? Jo, det er nå den urene ånd, djevelen! De første mennesker
falt for hans forførelse og hans begjær, og vi lever i den! Og så
videre: «All vår rettferdighet ble som et urent klesplagg.» Her skal
du merke deg det lille, men altavgjørende ordet: All! All
vår rettferdighet ble osv. Og det vil du altså møte Gud ved?
Og vi kan gå videre i profetens
vitnesbyrd: «Som løvet visnet vi alle sammen, og som vinden førte
våre misgjerninger oss bort.» Det var jo nettopp hva den selvopphøyende
Peter fikk erfare, idet han ville satse på sitt eget!
Men vi skal ikke være så
snare til å dømme Peter – det må ha sin årsak i at vi ikke har sett
bjelken i vårt eget øye, i tilfelle. Peter mente det vel, men sto
altså på sandgrunn fremdeles! Og så kan vi legge oss på hjertet, at
da Jesus sa umulig for mennesker, da mente Han ikke bare Peter – nei,
da mente Han også deg! Har det virkelig gått opp for deg i sin fulle
bredde, at det er umulig for deg å bli frelst ved noe eget? – ja,
selv det som er av Gud! – det vil si, at Han kunne ikke bare sette
deg i stand på noe vis – nei, Han måtte sette deg til sides, går helt
og holdent utenom deg, og så gi deg det i Jesus i stedet. Han måtte
bringe et fullgodt offer – et menneske som kunne leve et rettferdig
og hellig liv uten synd, det vil si, et menneske som i seg selv var
syndfri, og som så gav dette sitt liv i synderes sted. Det, og aldri
noe annet, er gitt deg til frelse – og det er et fullkomment offer
du kan lene deg på med full tyngde, synden kan aldri bli større enn
dette offers fortreffelighet – det er gull fra himmelen, og heter,
Jesu Kristi, Guds Sønns blod! Det som ifølge Hans eget ord renser
fra all – ALL – synd, og derfor veier fullt opp for all vår rettferdighet
som var som et urent klesplagg! I Kristus er du ren! Ta det med deg
nå inn i denne førjulstid, da vi på en særlig måte minnes på Guds
nåde og barmhjertighet imot oss, idet Han selv kom og gjorde opp vår
sak!
La nå ikke det gå deg forbi! Det var virkelig en som var villig å dø
i ditt sted, for at du skulle leve ved Ham! - og Han er her ennå
for å minne deg på det!
|
6
søndag i åpenbaringstiden
