«For hun sa: Kan jeg få røre, om så bare ved Hans klær, så blir jeg frisk.» (v.28). Det høres jo ut som en meget sterk og frimodig tro dette – men det var nødvendigvis ikke det. Vi kan vel kalle det en nærmest desperat handling, ut fra den situasjon hun befant seg i, men det var nå en tro til Jesus.
   Har du tenkt på at hun gjorde det på denne underlige måten? Stikke hånden ut fra folkemengden og røre ved klærne Hans, uten at verken Han selv eller andre ble klar over det. Og når Han siden kaller på den som kraften fra Ham gikk ut til, så står det: «Men kvinnen, som visste hva som var skjedd med henne, kom redd og skjelvende frem.» (v. 33a).
   Redd og skjelvende! Du ser det ligger en slik sfære av skam, uverdighet og frykt over det hele. Vi kunne spørre: Hvorfor gikk hun ikke direkte til Jesus, og spurte om Han ville helbrede henne? Det er som med de ti spedalske vi leser om i Luk 17:12-13: «De ble stående på avstand og ropte med høy røst: Jesus, Mester! Miskunn deg over oss!» På avstand! Og likeens om tolleren i templet i Luk 18:13: «Men tolleren stod langt borte.»
   Ser du disse tre? I hemmelighet! På avstand! Langt borte! Hvorfor det? Jo, fordi de var urene! Og det var de seg også bevisst! De var i egne øyne under Guds forbannelse, og her skulle de altså henvende seg til Guds Sønn, Han som sto for denne forbannelsen!
   Men var det sant? Var de mer urene for Gud enn et hvilket som helst annet menneske som stor utenfor frelsen i Jesus Kristus – utenfor renselsen i Lammets blod? Nei, de var ikke det. Men det var en frukt av forkynnelsen i Israel.

   Vi møter et eksempel på det – hvilket syn som rådet i Israel på det tidspunkt da Jesus sammen med disiplene støter på den blindfødte i Joh 9 – da spør disiplene: «Rabbi, hvem har syndet, han eller hans foreldre, siden han ble født blind?» Ser du? Det var nylig en forkynner invitert til Visjon Norge som forkynte nettopp dette, at om du fikk et barn det manglet noe ved, så var det på grunn av din synd, som forelder. En forferdelig forkynnelse som legger tunge byrder på folk som allerede bærer tungt. Men hva svarer Jesus på dette spørsmålet? «Verken han eller hans foreldre har syndet.» Takk Gud for det svaret!
   Nå kan vi jo si: Jo visst, hadde både han selv og hans foreldre syndet – men det er ikke hva Jesus sier i sitt svar, Han sier at det er ikke det som er årsaken til at han er blind!
   Vi møter mye av den forkynnelsen i dag: Du har ikke tro nok! Du har syndet! Du har en hemmelig last! - og videre i samme gate. Forkynnelse som binder mennesker borte fra evangeliet. Guds Sønns budskap som nettopp skal trekke slike folk til Ham. Som du også leser om Ham da Han vandret her på jord: «Alle tollere og syndere holdt seg nær til Ham for å høre Ham.» Er ikke du også nettopp en slik toller og synder, som er så glad for å høre Ham – høre Hans budskap. Falle til ro igjen ved å høre nettopp det fariseerne og de skriftlærde knurret så over – det står like på: «Og både fariseerne og de skriftlærde knurret og sa: Denne mann tar imot syndere og eter sammen med dem!» (Luk 15:1-2).
   Hør det du som er så avhengig av evangeliets trøst, fordi du ser så mye urent i ditt eget bryst og nå og da overrumples av det også – ja, hør!: «Han tar imot syndere og eter sammen med dem!» Skjønner du ikke hva du hører? Han tar imot deg og eter sammen med deg! Så får fariseerne og de skriftlærde også i dag knurre i vei.

   Har du det som denne kvinnen vi leste om i teksten vår – redd og skjelvende i møte med Jesus? På avstand! Langt borte fra! Han kalte henne med det samme ut av den store hopen, for Han hadde noe å meddele henne, som kunne drive frykten ut: «Datter, din tro har frelst deg. Gå bort i fred!»

   Å, du vet, når vi leser slike ord og utsagn i Skriften, så fokuseres vi gjerne på troen i seg selv, og frukten av det er denne loviske forståelsen av hva troen er. Ja, sier vi da – du ser her at det var troen som frelste henne – å, jeg må ha mer tro! - jeg må ha rett tro osv.! Men det blir helt feil! Hvordan viser hennes tro seg her? - jo, den viser seg i at hun kom til Jesus! Han som var sendt til jord for å være nettopp hennes frelser! Nei, det er ikke troen i seg selv som frelser, det er Jesus – derfor kom til Ham! Og den som ser det – det er Jesus som er min frelser, han kommer til Ham, og det er nettopp den frelsende tro!

   Da kommer du ikke lenger redd og skjelvende frem for Ham. Ofte så skamfull over deg selv kan hende, med med gledestårer over den frelse og åpne adgang, du har fått i Ham.

   Det er en annen ting som også er mye fremme i forkynnelsen i dag: Gi meg kraft! Her må du merke deg det mellomste ordet – meg! Her er det den utrivelige hr. JEG, som er ute og går. Han som ved kraft vil ordne med hele kristenlivet sitt uten noen hjelp verken av Gud eller mennesker – nei, han må bare får kraft fra Gud, så takler han det selv.
   Men hør fra teksten her – hvor var kraften som helbredet henne? Jo, «straks merket Jesus på seg selv at en kraft gikk ut fra Ham!» (v.30a). En kraft gikk ut fra Ham! Der er kraften! Der er den kraft som til alle tider og i alle situasjoner kan berge meg, og til sist føre meg til evig liv og salighet i Guds himmel! Der! - i Ham!
   Den kraft er der nå i denne stund, og den er rettet på deg! Den vil holde deg oppe gjennom alle ting! Den vil også fri deg ut, når Han ser det er det mest tjenlige for deg osv. Han har selv tatt bolig i ditt hjerte ved Den Hellige Ånd, vitner Ordet, om den som er kommet til Jesus.

   Jesus merket straks at det var en der i den store folkemengden som virkelig hadde bruk for Ham. Regn du også med det! Ikke det at du kommer så sterk og frimodig til Ham, men som en som virkelig har bruk for Ham. Det er den frimodighet – les gjerne: tro – som frelser, eller blir deg til frelse, at du kommer til Ham, selv om du lik tolleren må slå deg for ditt bryst og kun har synd å bekjenne!
   Hvis ikke det budskapet kan gi deg frimodighet for Gud, hva kan da? Hvis ikke dette budskapet kan gjøre deg villig til å underlegge deg Gud, hva kan da? Ikke noe! Kjærlighetens makt. Denne kvinnen i teksten her, hun var blitt smertelig klar over sin tilstand, rent fysisk, derfor søkte hun hen til Ham på denne måten. Var villig til, kan vi si.
   Dersom en lege av noe slag fikk overbevist deg om at du bar på en dødelig sykdom, først da ville du også nærmest betingelsesløst underlagt deg vedkommendes behandling. Ikke bare det at du ble fortalt det, men selv var blitt overbevist om det. Du hadde fått klare indikasjoner på at det stemte. Vedkommende lege hadde heller ikke noe personlig utbytte av å hjelpe deg - det var kun av omsorg, kun for å berge ditt liv. Hva slags forhold ville du hatt til denne legen etterpå, som både hadde oppdaget sykdommen, gjort deg oppmerksom på den, og legt deg - alt for intet?
   Kjærlighetens makt! Det er ikke noe søtt og sentimentalt det - det er virkelig! Det er en som elsker deg med en evig kjærlighet, samme hvem eller hvordan du er!
   Jeg så en dokumentar om en såkalt seriemorder fra USA. I rettsaken mot ham fikk flere av de dreptes pårørende lov til å si noe til ham, og det lød mange eder og forbannelser over hans hode der, og han satt temmelig uberørt av det hele - men så kommer en eldre kvinne frem - han hadde myrdet datteren hennes - og sier: Jeg tilgir deg! Da brøt han sammen og skjulte ansiktet i hendene. Hvilken makt var det som var virksom?

   Til slutt nå: For en del år siden leste jeg flere av bøkene til den russiske forfatteren Dostojevskij - i en av dem skriver han om fanger, både politiske og kriminelle, som skal sendes til Sibir. Om jeg ikke kan gjengi den helt ordrett i alle detaljer, så er historien klar nok iallfall: Da de står på jernbanestasjonen i St.Petersburg var det vel, så dukket det alltid opp en figur fra byen der - jeg mener han bar en militær tittel - la oss si obersten - han hadde med seg tepper tepper, klær og andre ting som han ga til dem, uten forbehold. Så beskriver Dostojevskij en av disse som sto der, en som hadde myrdet flere mennesker, blant dem også barn - flere år senere ligger denne karen på køya i fangeleiren, og plutselig sier han likesom ut i lufta: Lurer på hvordan det er med obersten?
   Det er kjærlighetens makt forfatteren beskriver - det eneste som virkelig kan bøye et menneske, gjøre det villig til å bøye seg! Det gjelder også deg - villighet til å bøye deg for Guds sanne beskrivelse av deg, og underlegge deg Ham. Det skjer virkelig bare i det øyeblikk du ser at det er av uforbeholden kjærlighet til deg - for å berge din sjel!
   Ingen kommer virkelig til Jesus uten å ha sett sin sykdom - da blir det kun religiøst svermeri av det, fortsatt med deg selv i sentrum.
   Men se nå på denne kvinnen i teksten! - der gikk det ut en kraft fra Ham! Det er ikke de friske som trenger til lege, men de som har ondt, sier Han. (Matt 9:12: Mark 2:17; Luk 5:31).

E.K.