Ja, det er virkelig sant, at det bildet Skriften gir av mennesket, det er ikke lyst.
   Johannes taler om Jesus i Joh 1:9, som et lys som opplyser mennesket, og som nå var i ferd med å komme til verden. Det kom til verden utenfra! Med andre ord, var verden og er verden uten dette opplysende lys – uten sant lys. Som vi leser i Joh 1:5a: «Og lyset skinner i mørket.»
   Jesus sier, der Han står for Pilatus i Joh 18:37: «Til dette er jeg født, og til dette er jeg kommet til verden, at jeg skal vitne for sannheten.» Det var altså noe verden måtte få forkynt, fordi det altså ikke fantes her! Er det da mørkt? Og er det sant – finnes det ikke sannhet i verden utenfor Kristus? Nei, sier Ordet – uten Jesus vet vi ikke noe virkelig sant om oss selv, om Gud, om tilværelsen eller utgangen av dette livet, det vil si, det som kommer etter.
   Har du stanset noe for det salige budskapet – det er mulig å vite hvor jeg går, når jeg går herfra? Det er mulig å vite det på forhånd! Det evige liv er nemlig noe vi får del i her og nå, når vi blir flyttet over fra vår naturlige tilstand til liv i Guds Sønn.
   Og hva er så vår naturlige tilstand? Ef 2:1b, sier: «- dere som var døde ved deres overtredelser og synder.» Var døde! Mennesket er altså åndelig sett et lik! Allerede død! Selv om alt fungerer som det skal både i kropp og følelsesliv, er det utenfor Gud, og uten sans for det som er av Gud. Det er dødt for Gud med andre ord.
   Blir ikke mennesket – det vil si, du - berget ut av denne situasjon, er det fortapt, her og nå! Det står i Joh 3:36, at Guds vrede blir værende over et menneske, så lenge det lever i denne bortvendte tilstand.
   Men i sin store kjærlighet til denne bortvendte og forkomne skapning, på vei til død og evig undergang, har Han villet berge det ut av denne tilstand. Og la oss minne hverandre på med det samme – det er Gud som må berge deg ut av denne tilstand. Du kan ikke åpne dine øyne selv her! Religiøsitet er menneskets egne forsøk på selv å skulle berge seg ut, men fører bare til at vi blir enda mer grunnfestet i vår bortvendthet fra Gud.
   «Tollere og skjøger går før dere inn i Guds rike,» sier Jesus i Matt 21:31. Men hva med landets religiøse elite? De som altså skal være så skolerte i dette, at de kan undervise andre? Du kjenner svaret, du som har lest din Bibel. De var så åndelig blinde at de overgav Guds egen Sønn til kors og død!

   «Ja, med evig kjærlighet har jeg elsket deg. Derfor har jeg latt min miskunn mot deg vare ved,» kan vi lese i Jer 31:3. Derfor! Altså uten grunn i deg! Den som finner noen annen grunn til Guds miskunn – til å kalle seg en kristen – lever fremdeles i sin bortvendte tilstand. Det kan du prøve deg selv på!
   Og nå taler vi ikke om hodets tilslutning, men hjertets fortrøstning. Hva fortrøster du deg til? Sagt på en annen måte: Hva trøster deg? Kan hende har du ikke funnet noen trøst ennå? Kan hende håper du ennå på, at ditt kristenliv skal holde mål og berge deg? At Gud en dag skal se i nåde til deg på grunn av noe ved deg. Du vil jo så gjrne! Det må da vel bety noe?
   Nei, da har du nok ikke funnet noen varig trøst, men uroes stadig i ditt åndelige liv! Det fordi du fremdeles lever i en uomvendt tilstand! Uroen har sin grunn i anelse av det som står i Joh 3:36: «Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.»

E.K.

   Når en troende vender blikket inn i seg selv, kommer denne samme uroen. For da vender du ryggen til Gud og Hans ord til deg. Dette må du da berges ut av, for utenfor Kristus er Gud kun en fortærende ild – for deg. Og det på grunn av den synd som bor i oss. Derfor denne eventuelle uro og ufred, for en slik Gud er det umulig for et menneske å forholde seg til!
   Hadde vi vært som vi skulle være, slik Han engang skapte oss, da var det ikke slik. Da ville Han ikke vært denne fortærende ild for deg. Og det er nettopp dette Ordet forkynner: I Jesus Kristus er du og jeg slik vi skal være for Gud! I Jesus Kristus!
   Sagt det før: Å få del i Jesus, i evangeliet, innebærer et klart brudd med synd og verdslighet. Klart brudd! Ikke syndfri, men et sinn som gjerne ville være det!
   I Ef 2, hvor det står om de døde i synder og overtredelser – står det videre - Ef 2:2: «I disse vandret dere før på denne verdens vis.» Før! – da dere var døde!
   I 1930 oversettelsen, står det: Denne verdens løp! Altså fulgte strømmen, tidsånden. Men da var dere døde!
   Så står det videre at de fulgte den ånd som er virksom i vantroens barn, høvdingen over luftens makter – det er djevelen. Derfor skriver apostelen Johannes i 1 Joh 3:8: «Den som gjør synd, er av djevelen. For djevelen synder fra begynnelsen.» Av djevelen, ikke av Gud! Den som altså har synden som sitt livselement, som forsvarer den og sin bortvendthet. Han har ikke forstått at Gud er ren og hellig!
   Men på samme måte som det å få del i, betyr et klart brudd med syndens og verdslighetens vesen, betyr det også et klart brudd med religiøsiteten, egenrettferdigheten. Jeg kan ikke bare fortsette i min religiøsitet. Evangeliet utelukker religiøsitet! Er det av nåde, da er det ikke lenger av gjerninger. Da har det altså ikke noen grunn i deg! Er det ved hva Jesus er, da er det ikke lenger ved hva jeg er.

   Så lite de forsto av dette, også disiplene på det tidspunkt. Sorg hadde fylt deres hjerte. Hadde de forstått dette rett hadde de jublet av glede! Nettopp det dere sørger over nå, skal bli deres største glede!
   Kunne du seire over djevelen? Kunne du seire over synden? Kunne du bryte syndens makt? Kunne du utslette skyldbrevet som anklager deg, med rette? Kunne du overvinne døden? Nei, men alt dette skjedde for deg på Golgata kors!
   Mennesket er som nevnt, i en fortapt stilling – har ingenting å komme frem for Gud med, alt, absolutt alt, brenner opp der, og du med! Derfor sier Jesus om Den Hellige Ånd i vers14 her: «Han skal herliggjøre meg, for Han skal ta av mitt og forkynne det for dere.»
   Vi skal altså få det som hører Jesus til – og det består for Gud! For det er av Gud, som vi leser i vers 15 i teksten vår: «Alt det som Faderen har, er mitt. Derfor sa jeg at Han tar av mitt og forkynner for dere.»
   Gud er altså den som selv sørger for at vi består for Ham – Han tar av sitt og gir oss. Som sagt tidligere: La oss minne hverandre på med det samme – det er Gud som må berge deg ut av denne tilstand.
   Og det gjør Han der hvor Ordet om Jesus, Guds Sønn, vår frelser og forsoner blir mottatt til tro!