Hvordan kunne Han si dette, Jesus? Heller ikke jeg fordømmer deg! Til andre syndere sier Han: Din tro har frelst deg – og: dine synder er deg forlatt! Hvem er Han som kan si slikt noe?
   Slik spurte fariseerne og de skriftlærde – og det har vel du spurt om også? For her er jo ikke bare tale om å være snill og god, så en setter en strek over den synd som faktisk er begått – det kan nemlig Den Hellige ikke gjøre uten dermed å forkaste sin hellighet. Men gjennom disse uttalelsene sier Han hvem Han er. For Han sier dermed slikt som bare Gud selv har autoritet til å si. Med andre ord: Han sier med dette: Jeg er Gud! Og det forsto jødene, som vi hører de sier til Ham i Joh 10:33: «- du som er et menneske, gjør deg selv til Gud.»
   Men Jesus gjorde ikke seg selv til Gud – Han er Gud! Dette mennesket fra Nasaret er Gud åpenbart i historien. Som vi møter det i vers 23 i samme kapittel: «Han sa til dem: Dere er nedenfra, jeg er ovenfra. Dere er av denne verden, jeg er ikke av denne verden.»
   Og Han er det som sier til denne kvinnen som faktisk hadde syndet mot Guds lov: «Heller ikke jeg fordømmer deg!»
   Dette er jo selve frelsen, at Herren ikke tilregner deg synd. Disse fariseerne, de satte sin lit til loven. Det var jo Guds vilje åpenbart. Slik ville Han at de skulle være og gjøre, og da var det selvfølgelig mulig også. Slik tenkte de! Ved Guds nåde og kraft skulle de bli slik som Gud ville ha dem – og hvordan det var, det var nettopp hva som var åpenbart i loven.

   Du hører ofte de samme tonene også i dag – i Guds kraft skal du kjempe mot synden. Det høres så fint – ja, rent evangelisk ut, når det sies at det ikke er i egen kraft, men i Guds. Det eneste du da trenger nåde for, det er den synd du ennå ikke har fått helt bukt med.
   Vi må da spørre: Er frelsen noe vi får gradvis del i? Er det noe vi vokser inn i, etter hvert som vi gjør fremgang?
   Dersom det er den rette vei, da kan du si, at når det ved Guds nåde og kraft endelig har lykkes for deg, da trenger du ikke lenger noen frelse – for da har du frelst deg selv!

   Kan hende jeg sier noe nå som er vanskelig å forstå rent umiddelbart, men det er ikke tilgivelse for alt det gale vi har gjort, vi først og fremst trenger, men forsoning. Og det var nettopp hva Jesus brakte ved sitt offer – forsoning!
   Problemet er – rett forstått – ikke hva vi gjør, men hva vi er! Vi er syndere! Det vi gjør er kun et utslag av hva vi er. Kilden vårt liv flyter av er ikke god. Og det forferdelige er – den kan heller ikke bli det! Ikke engang Gud kan gjøre den god! Han sier tvert imot: Ve det menneske, som kaller det onde godt! La det dårlige være dårlig, og det gode godt!
   Og bare Gud er god, som Jesus sier i Mark 1:18. Han prøver ikke å gjøre oss gode. Vi trenger en ny kilde, et nytt liv. «En annen kilde fant jeg, til den jeg ofte ser,» som vi synger i en av de kjente sangene.
   Du kan streve hele ditt liv med å forandre og forbedre deg, og ytre sett kan det se svært så bra ut, men det er bare den hake ved det, at kilden er den samme.
   De så ikke det disse lovens menn vi leser om her. De trodde faktisk at de var gode, i åndelig forstand. Ikke fordi det alltid lyktes for dem, men de ville iallfall gjerne. De strebet etter hellighet. De hadde den gode vilje, som det heter, og dette så Gud til og lønnet dem for. Ja, det trodde de!
   Men Jesus setter dette på plass i i vers 12 i teksten vår, og viser at de ingen god vilje hadde: «Igjen talte Jesus til dem og sa: Jeg er verdens lys! Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.»
   Nå møtte de lyset, og hva får de se? De hadde selv lyst til dette, som de ville steine henne for. Om de aldri hadde gjort dette i handling, så hadde de gjort så ofte i sitt hjerte. Og så gikk de bort, som vi ser – og de eldste først. Det viste seg for dem å ikke være noen god vilje i deres hjerte, men et ondt og urent begjær. Og enda verre var det, at de ville steine dette menneske, for noe de selv var skyld i. Men det måtte et guddommelig lys til for at de skulle se det.

   Denne veien, å strebe etter rettferdighet, det blinder et menneske fullstendig for sannheten.. Det fører bare til at du ser andres synd, men ikke din egen. Om da ikke budet blir levende for deg, som Paulus vitner i Rom 7.
   Men Gud sier alle er syndere og står uten ære for Ham. Om du aldri så mye prøver å være god, så er du det du er. Du kan kanskje peke ut den og den personen og si, at så ille er jeg iallfall ikke. Nei vel, men det er iallfall så galt at Gud har felt dødsdom over deg. Det kan følgelig ikke være småtteri du står skyldig i. Og se også hva Guds ord åpenbarer om disse fromme Herrens tjenere, som de mente seg å være: «Dette sa de for å sette Ham på prøve, så de kunne ha noe å anklage Ham for.»

E.K.

   Dette falske hjerte – men det så de ikke! Dette hjerte er vi alle født med! Har det lyktes for deg å få skikk på det? Det er dette som er problemet – «Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud,» hører vi Jesus si i Matt 5:8. Hvordan kommer du ut da? Et rent hjerte!
   «Den av dere som er uten synd, han skal kaste den første stein på henne!» Og så gikk det, som det ofte går også i dag dessverre, når mennesker møter lyset: «Men da de hørte dette, gikk de bort en etter en, de eldste først.» (v.9a). Gikk bort! Og der sto altså Han som skulle forsone Gud og ta bort verdens synd, etter Guds vilje. Og de gikk altså bort, og tok sin synd med seg – som det står så alvorlig og tragisk om Judas, at han gikk ut i natten i Joh 13:30.

   Du skal få kraft til å seire over din synd og lignende forkynnelse – hva tror du Jesus stred med i sitt liv, i Getsemane og på Golgata? Tror du det var sin egen synd? Nei, Han var jo uten synd! Hvems synd var det da? Det var din! Tror du Han seiret? Han sier det selv, at det er fullbrakt! Hele Skriften vitner om det! David vitner for eksempel i Sal 118:5: «Ut av trengselen kalte jeg på Herren. Herren svarte meg og førte meg ut i fritt rom.» Og i Sal 119:45a, ber salmisten: «La meg vandre i fritt rom!».
   Å, dette salige frie rom, evangeliet fører oss ut i. Det var noe som allerede var for hånden og Herren førte ham dit! David sier ikke at han følte seg fri – merk deg det - men at han var det! Det er altså en som erklærer deg fri!
   Og hva sier Han til denne kvinnen? «Heller ikke jeg fordømmer deg!» Han førte henne ut i fritt rom! Og så satte Han et gjerde omkring henne, for å bevare henne på klippen: «Synd ikke mer!»
   Tror du det lyktes for henne? Du må være aldeles i mørke om du tror det! Men dette lovens ord hun fikk med seg, det ville stadig på ny bringe henne til å søke nåden! Tlbake til nåden! Tilbake til Ham!
   Hun falt vel kan hende ikke i akkurat denne synd mer, men det er for så vidt uinteressant – men iallfall er det en forferdelig opplevelse for en kristen å stadig falle i den samme synd. Da mister du ganske så raskt og effektivt håpet om at det skal bli noe bedre med deg!

   Som allerede nevnt – hvordan kunne Jesus si til denne kvinnen: «Heller ikke jeg fordømmer deg!» Var det bare dette at Han satte en strek over synden og likesom ikke tenkte noe mer på det? Nei, men Han visste selv hvorfor Han var kommet til denne verden, nemlig for å sone verdens synd. Derfor kunne Han si det! Han skulle selv sone for denne hennes synd! Har du sett det?
   Syndenes forlatelse viser seg i en konkret handling. Han går til korset med din synd. Det du nå måtte streve med, det var det Han tok!

   Hva er denne rettferdighet jeg skal stå for Gud med? Det er Jesus!
   Du vet, det er mange slike foreninger og lag av forskjellige slag – det er på kristen grunn, sies det. Hva mener de med det? Jo, vi vet hva de mener, men det er ikke tilfelle – det er på religiøs grunn, så ofte.
   Kristen grunn er Jesu blod – verken mer eller mindre. Og det tales det ikke nødvendigvis så mye om i disse lagene.
   Men vi som kalles ved Jesu navn, må ikke ligge under for den villfarelse at kristen grunn har noe med å være noe bestemt, eller gjøre noe bestemt. En rekke livsregler eller livssyn.
   Nei, kristen grunn er Jesu blod og denne grunn er det Gud som har lagt. Og det er den vi har fått å peke på. Den ligger ferdig!
   At det å komme inn på denne grunn vil prege ditt syn på andre ting, på verden osv., det er en annen sak. Men det er først og fremst grunnen du trenger å se, og ikke eventuelle virkninger av den.
   Men det er så mye som vil ha oss til å vandre på en selvvalgt og selvlagd vei til himmelen. Men det uttrykkes så fint i en sang om veien som fører frem: «Du gikk for meg en blodig sti, og jeg som skyldig var slapp fri.»

   Disse fariseerne vi møter i teksten vår, de strebet etter sann åndelighet og endte opp som hyklere. Denne falne kvinnen derimot fikk det midt i sin synd og uverdighet.
   Med oss som med disse fariseerne, vi er nå blitt litt mer åndelige i egne øyne enn hva vi i virkeligheten er, og ender opp i det samme hykleri – å fremstille oss selv som noe vi ikke er, av hjertet. Men det er noe vi er av hjertet – syndere!
   Og slik har Han kjøpt oss!