Han refset disse byene - det er Guds vrede vi da står overfor, en forsmak
på dommens dag. Og da er det jo viktig å skjønne rett det som blir åpenbart
her. Hva var det som forårsaket denne refs, denne dom over disse byene?
Skulle vi umiddelbart svare, slik det naturlige menneske alltid tenker
seg det, så ville vi si: For all den synd som i årenes løp var begått
i disse byene, og fremdeles ble begått.
Det er naturlig for oss å tenke slik. Har noe ondt rammet
oss, så er det så snart å tenke at det skyldes den eller den synd du har
begått, eller ditt slurvete liv og lignende. Men Guds tanker og veier
er så himmelvidt forskjellige fra våre tanker og veier. Jesus kom jo ikke
for å dømme verden - Faderen sendte Ham ikke hit med det målet for øye,
men tvert imot for å frelse den, ifølge blant annet Joh 3:17.
Hva var det da, som forårsaket denne dom? Da Han jo ikke
var sendt hit for å holde dom. Jo, det som fridde dem fra dommen var blitt
avvist. Det som var gitt dem til frelse var blitt forkastet. Hva kunne
da berge dem? Ingenting - verken i himmel eller på jord kan berge deg
da! Og hva er det som er gitt deg til frelse og utfrielse av den dom dine
synder har forårsaket? Det er Jesus selv!
Det er som Han sier her: De omvendte seg ikke! (v.20). Og
det til tross for at Jesus hadde gjort Guds gjerninger og vitnet for dem
- det vil si, talt Ordet til dem - mer enn noe annet sted. Vi kan si det
kort: De trodde Ham ikke!
Ser du - det er ikke dine synder som blir deg til dom, om
de så er svarte som selve natta, men at du ikke tror Jesus. Han som Faderen
har sendt nettopp til å bære din synd og skyld bort fra sitt åsyn. Men
uten Ham - uten Jesus - blir du jo da stående for Ham nettopp med din
synd og skyld. Og hvordan skal det gå for et naturlig menneske, å stå
for den Hellige uten noen mellommann? Da kan du jo prøve å synge at du
er verdifull. Nei, du er ikke verdifull, du er fortapt, men dog elsket
av Gud!
Da begynner det å bli forunderlig stort for synderen, når
han ser at Gud sendte ikke sin frelsende Sønn hit ned fordi du var verdifull,
men fordi du var fortapt! Da blir det nåde blott!
Det var jo dette som var stengselet for disse jødene hele
veien - de tenkte de var verdifulle ved hva de var i seg selv. De var
jo jøder! De var jo Abrahams barn! De var de utvalgte! - Det måtte da
være noe mer med dem, enn med andre folk! Dette var hva de møtte sannheten
med! Og Jesus må igjen og igjen forsøke å kle dette av dem. Abraham trodde
på meg! Og de troende av jøder og hedninger, de er Abrahams barn! Ikke
den som er født etter kjødet, men den som har Abrahams tro! Du skjønner
- de ville ikke være syndere! Derfor forsto de heller aldri dette
med Guds Lam! Blodet - den kostbare pris som bare Gud selv var i stand
til å legge på alteret!
Peter falt en gang i hykleri, av frykt for de jødekristne. Da tok Paulus
ham fatt, og hør hva han sier: «Når du som er jøde, lever etter hedensk
skikk og ikke som jøde» - Peter var altså ved evangeliet, Jesu gjerning,
fri fra alle disse jødiske skikkene, og praktiserte det også - «hvordan
kan du da tvinge hedningene til å leve som jøder?» Ser du hvordan Paulus
tar det på kornet!
E.K.
|
«Vi
er av fødsel jøder, og ikke syndere av hedensk ætt. Men da vi innså at
et menneske» - et menneske, rett og slett, altså enten man er jøde eller
hedning - «ikke blir rettferdiggjort av lovgjerninger, men ved tro på
Kristus Jesus, da trodde også vi» - det vil her si: også vi jøder
- «på Kristus Jesus, for å bli rettferdiggjort ved tro på Kristus og ikke
av lovgjerninger. For ikke noe menneske» - ikke noe - verken jøde eller
hedning - «blir rettferdiggjort av lovgjerninger.» (Gal 2:14-16).
Det som er særdeles viktig å se her, er at han gjør et poeng
av at det ikke hjelper å være født som jøde! Vi er ikke syndere av hedensk
ætt, likevel kan vi bare bli frelst ved tro på det Guds lam som bar våre
synder bort fra Guds åsyn.Det vil si, at her blir vi funnet å være syndere,
vi likesom hedningene.
Det skal tale også til oss, som Paulus åpenbart ville klargjøre
det for de hedningekristne den gang: Du behøver ikke å bli noe annet enn
hva du er - som han også gjør så klart i Gal 6:15: «For det som betyr
noe, er verken å være omskåret eller uomskåret, men å være en ny skapning.»
En ny skapning! Hvordan går det til? Ved noen ytre handling?
Nei, Han sier det jo i sin lovprisning av Faderen her: «Jeg priser deg,
Far, himmelens og jordens herre, fordi du har skjult dette for de vise
og forstandige, men åpenbart det for de umyndige.» (v.25). Ved åpenbaring!
Men det er jo noe Gud gjør! Ikke du! Det er som Paulus vitner
om målet med den tjeneste han hadde fått av Gud i Kol 1:28: «Og Ham (Jesus)
forkynner vi, idet vi formaner hvert menneske og lærer hvert menneske
med all visdom, for å fremstille hvert menneske fullkomment i Kristus.»
I Kristus! Derfor skriver han også i 2 Kor 5:17: «Derfor, om noen
er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er
blitt nytt.» I Kristus!
Er det blitt deg åpenbart? Det er de som anvender
dette ordet på seg selv - altså at de er blitt nye skapninger i seg selv,
men det som kalles helliggjørelse eller livets rettferdighet eller den
kristne vekst - det er jo høyst uferdig og skrøpelig. Du må legge merke
til hva du leser her: Det gamle er forbi! Altså, det er ikke mer! Og videre:
Alt - alt - er blitt nytt! Hvem kan se på seg selv, og vitne det?
Jesus gikk foran meg til himmelen - det er den trøst jeg
har i min elendighet. Og vet du, det er en trøst av Gud! Som vi kan lese
av salmisten i Sal 119:50: «Det er min trøst i min elendighet at ditt
ord har holdt meg i live.» Det er denne tilflukt til Jesus Han vil ha.
Men hvem andre enn de umyndige - det vil si de som har mistet alt, mistet
troen på alt annet, kan Han få åpenbare det for. Han kan ikke få åpenbart
det for noen andre! De står seg selv i veien!
«Så begynte Han å refse de byene hvor de fleste av Hans kraftige
gjerninger var gjort, fordi de ikke hadde omvendt seg. Ve deg, Korasin!
Ve deg, Betsaida! Dersom de mektige gjerninger som er gjort i dere, var
blitt gjort i Tyrus og Sidon, da hadde de for lenge siden omvendt seg
og kledd seg i sekk og aske.» (v.20-21).
Du, hvor ofte har du
hørt påskens budskap nå, om Ham som bar sitt kors ut til Golgata for å
gjøre Guds soning for nettopp dine synder - og du går ennå og speider
etter en annen frelsesgrunn? Nei, du gjør vel ikke det! - du ser hen til
Ham som Gud i sin rike nåde har gitt i ditt sted, ikke sant?
|