Vi er i nød i dag, i en langt større nød enn noen av oss aner og tenker, - tenk bare på den nød det er, at vi er så lite oppmerksomme på nøden! - vi går dag etter dag ubekymret, så ofte, opptatt med denne verdens ting, om vi ved noen ekstra grep kan sørge for, at vi får det enda en smule mer makelig her i verden; - og så går f.eks. våre nærmeste der i en uendelig nød, uten livet ovenfra i seg, på vei mot den evige fortapelse, og det er kan hende bare en kort tid igjen før døren lukkes for alltid! Føler du trang til å rope til Herren? - at de må høre, og at de må komme, før denne verden har fått forherdet dem aldeles.
   Hva er det vi gjør, når vi først ser nøden? - hva gjør vi i det øyeblikk det går opp for oss, at den skuta vi befinner oss på er i ferd med å synke? - jo, vi griper til noe! - vi må da gjøre noe for å redde oss, og skuta.
   Og det er dette vi ser så mye av i kristen sammenheng i dag, alle de grep som gjøres for å avverge undergangen. Og så får vi et fargerikt marked av påfunn og ideer, om hvordan vi bør gå frem for å vinne mennesker i dag; - det vil jo egentlig si: - hvordan vi skal gå frem for at Guds rike skal utbre seg! Noe kan jo ha noe for seg, det er ikke galt alt, men det meste er bare mennesketanker, - og i og med at den tanke har fått feste seg, at dette mye dreier seg om menneskelige evner og dyktighet, så trekker man inn også verdslige byråer, som er eksperter på markedsføring o.l., - som en sa: Det er ikke lenge før vi får se, at de trekker inn slike firmaer til å evangelisere for oss, for de vet jo hvordan en skal fenge og fange mennesker. Det er ikke utenkelig, at du snart ser noe slikt.

   Men først nå: Hva med din frelse? Jeg ble minnet på det igjen her for en tid siden, - hva var det som ble til frelse og berging for sjøfolka ombord på det skipet, hvor den flyktende profeten Jona befant seg? Jo, at den skyldige, nemlig Jona ble kastet overbord! Og da tenker du, - å ja, da må vi kaste over bord det ene og det andre! - nei, ikke det, men se Guds frelse, - Han samlet skylden, synden, i én person, Jesus Kristus, og så ble Han kastet overbord, så ble Han kastet i dypet, så ble Han ført utenfor Jerusalems murer og korsfestet. Det er evangeliet, det er det som holder deg, og hele Guds rike forøvrig oppe, - og Guds rike kan ikke utbre seg ved noe annet, enn at dette budskapet finner rom i menneskers hjerte, - at de kommer til tro på denne fullkomne og fullbrakte frelse!
   Det nytter ikke å forsøke å gjøre Guds rike attraktivt for det kjødelige og ugjenfødte menneske, - det er bare syndere for Gud som er mottakelige for dette. Derfor er det og så viktig at mennesker får høre dette rent og uforfalsket, for om de ikke er syndere for Gud i dag, når de hører dette, så kan det komme en dag da de blir det!
   Hør nå en bønn og et vitnesbyrd til oss fra Salomo: «La dine øyne være åpne over dette hus natt og dag - det sted som du har talt om og sagt: Mitt navn skal bo der. Hør den bønn som din tjener ber, vendt mot dette sted. Du vil høre på din tjeners og ditt folk Israels ydmyke begjæring, som de bærer frem vendt mot dette sted. Ja, du vil høre den på det sted hvor du bor, i himmelen. Du vil høre og tilgi. - Når himmelen lukkes så det ikke kommer regn, fordi de har syndet mot deg, og de så ber, vendt mot dette sted, og bekjenner ditt navn og vender om fra sin synd fordi du har ydmyket dem.» (1 Kong 8:29-30 og 35).
Salomo talte her om templet, der hvor Gud selv hadde sagt at Han ville la seg finne.

   Så skal vi få be til Ham på evangeliets grunn! - vendt mot det! - du vil aldri finne Ham noe annet sted!

   Igjen taler Jesus om dette forunderlige riket, det som er og som kommer og som forblir når alle andre riker forgår, Guds rike, eller himlenes rike som Han kaller det her. Riket som er så helt annerledes, og fungerer etter helt andre lover enn det som er naturlig for oss.

   Dette riket har en veldig kraft i seg - Guds skapende og virkende kraft - som Jesus jo også, og nettopp, peker på og fremhever her i teksten. Dette er det viktig for oss at vi virkelig får med oss og forstår rett. Dette riket trenger ikke vår hjelp, og vi kan heller ikke utbre det, som vi etter vår naturlige tankegang har så snart for å tenke og tro. Ja, for mang en er det en soleklar overbevisning, at det er vi kristne som ved kløkt og list og taktikk utbrer Guds rike.
   Det er da heller ikke så underlig dette, da det jo til en forveksling ligner på sannheten.

   Men Guds rike det spirer frem og utbrer seg i kraft av sin egen spirekraft, sier Jesus oss her.
   La oss si det på denne måten: Herren tenner selv de lys som skal lyse - Herren driver selv ut de arbeidere som skal vitne osv.
   Skal vi forstå noe av det Jesus taler om her - dette rikets spirekraft og fremvekst - så må vi stanse for dette i det enkelte menneskets liv. Guds rike er ikke et rike som man ser med sine øyne, d.e. det er altså ikke en synlig institusjon i verden, men det er der hvor Jesus har fått rom i den enkeltes hjerte.
   For at du altså skal ha noen forutsetning for å forstå Guds rikes utbredelse i verden, må du først ha erfaring av og forståelse for Guds rikes utbredelse/vekst i ditt eget liv. Hvordan, og ved hva, ble det opprettet i ditt eget hjerte? Her må vi tenke på ham som var kommet inn i bryllupssalen uten bryllupskledning (Matt 22:11). Da han fikk dette spørsmålet: «Venn, hvordan er du kommet inn her uten bryllupsklær?» så tidde han, står det.

E.K.

   Nå rettes altså spørsmålet til deg, min leser: Hvordan, og ved hva, kom du inn?
   En sann troende har ikke noe annet å svare enn: Ved at ordet om Jesus gikk opp for mitt hjerte.
   I ett nu, eller over tid, det er uten betydning, men hva som ikke er uten betydning, det er altså hvordan, og ved hva! Mannen i bryllupssalen ble bundet på hender og føtter og kastet ut i mørket utenfor, hvor det er gråt og tenners gnissel.

   Så lyder spørsmålet videre: Hvordan har du så blitt bevart i dette riket? Hvordan kan det ha seg at Jesus fremdeles har bolig hos deg?
   Da må den som er av sannheten og vandrer i lyset svare: Det kan bare ha én eneste grunn - Jesu nåde. For ser jeg på meg selv og mitt eget så må jeg erkjenne, at Han har blitt hos meg til tross for mitt eget, og ikke på grunn av. Altså må det ha sin grunn i noe helt annet enn meg og mitt! Det må ha sin grunn i Ham alene!
   Ser du nå et glimt av hva spirekraften i Guds rike er? Ved hva det stiger inn, blir og vokser?

   Hva har så jeg gjort da? Og hva årsak kan jeg finne i mitt eget elendige liv, til at Guds rike fremdeles er i meg? Jeg har bare klynget meg til det ordet jeg ble frelst ved. Ordet om korset - ordet om Jesus- ordet om Guds nåde for Jesu Kristi skyld - evangeliet. Det er også hemmeligheten, troens hemmelighet. (1 Tim 3:9).

   Det har aldri gått noen andre vitner ut i verden, og det finnes heller ikke i dag noen andre sanne Guds vitner i verden, enn de som selv klynger seg til lyset, frelsens ord, og ved det selv blir lys i verden. Slik utbrer Guds rike seg - ved lyset! Og da kan vi jo spørre: Hvor er så vår ros på den siste dag? Den er selvfølgelig helt utelukket - vi har jo selv ikke gjort annet enn å ta imot og ta imot Guds usigelige gave så lenge vi har vært her på jord, og har ikke kunnet gjøre annet for våre medmennesker i denne sak enn å peke på en annens gave. Vi kan si det noe mer kryptisk, men likevel fullt forståelig: Ved at en annens gave har skint frem i oss. Hvor er så vår ros?

   Men likevel blir vi altså ikke uten ros, nei, vi skal skinne som himmelhvelvingen og stjernene, for vår tjenestes skyld (Dan 12:3), og være kledd så hvite som lyset for våre rettferdige gjerningers skyld (Åp 19:8).
   Ja, slik er altså Guds rike. Men vi har jo ikke gjort annet, enn i vår nød å klynge oss til det som frelser oss! Her må vi tenke på Augustins ord: «Herren lønner sine egne gjerninger i den troende.»

   Guds rike er uanselig i verdens øyne, ja det spottes for sin uanselighets skyld – «det er mindre enn noe annet frø.» - Det er altså ikke bare lite, men minst! Og uanselig er det også i våre øyne om vi ser på det på naturlig vis. Men når det åpner seg for ditt hjerte hva det virkelig er, da vokser det til det største av alt, - hva det jo også er.
   Når du ser det minste av alle frø, så er det lite og intet i dine øyne, men det er bare så lenge du ikke ser noe lenger frem, og dermed sluttresultatet - altså hva som i virkeligheten befinner seg i dette frøet. Et tre som fuglene under himmelen skal bygge rede i. Dette frøet som du knapt kan se, er altså i virkeligheten et tre! Det står da jo også noe om å ikke forakte den lille eller ringe begynnelse (Sak 4:10).

   Salig er den som ikke tar anstøt av meg, sier Jesus et sted. Det er sant som Jesaja har profetert om meg - jeg har ingen skikkelse som det naturlige menneske kan ha sin lyst i (Jes 53:2), fattig og uanselig som jeg fremstår, men den som ikke tar anstøt skal få se.

   I den siste tid vil djevelen og hans åndehær rase som aldri før, - ikke minst gjennom åndelige forførelser, - men bli du i det ordet som du ble frelst ved - ordet om korset. Ta imot Guds ord når det dømmer, så skal du også kunne ta imot det i sannhet, når det frikjenner. Ikke tro på alt det som opphøyer mennesket selv, og dets muligheter i dag, men hold deg til ordet som opphøyer Jesus alene! Han er «såmannen» og «kvinnen» i denne lignelsen, og såkornet og surdeigen er Hans ord. (Mark 4:14 og Luk 8:11).
   Den som blir i Hans ord og dermed i Ham selv - i Hans kjærlighet (Joh 15:4 og 15:9). - han blir berget, mens den som vil berge seg selv, om det så er ved hjelp av «Guds midler,» han har trådt utenfor veien og går fortapt med alt sitt strev for å nå frem til himmel og salighet.
   Gudsfrykt er en god ting så lenge man ikke setter noen lit til den. I det øyeblikk du fester blikket/håpet på den, så er den blitt en snare for deg.
   Å du, hvor vi trenger å høre det i dag.
   Skriften holder frem for deg ved hvilken gudsfrykt du blir frelst: «Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret frem bønner til Ham som kunne frelse Ham fra døden. Og Han ble bønnhørt for sin gudsfrykt.» (Hebr 5:7).

Han søkte meg i nåde
Som gikk på syndens vei,
Han fant meg trett og såret
Og bar meg hjem til seg.