|
«Hun trodde det var hagevokteren, og sa til
Ham: Herre, dersom du har båret Ham bort, da si meg hvor du har lagt
Ham, så vil jeg ta Ham!» (v.15).
Hun var glad i Jesus, Maria,
kan vi trygt si. Hun ville være der Han var, selv om Han nå var død,
og alle de forhåpninger hun og de andre hadde til Ham nå var gått
i knas. Men Han lot henne ikke bli lenge i den villfarelsen: «Jesus
sier til henne: Maria!» (v.16a). Da så hun hvem hun hadde for seg!
Slik er Jesus overfor alle
sine små, der de befinner seg i den anfektelse at Jesus er blitt borte
for dem. Han er aldri så nær som da – det vil si, så nær til å åpenbare
seg for dem, for Han er i virkeligheten alltid like nær sine, aldri
mer og mindre! Men vi ser det ikke alltid like klart!
Det følger de sanne troende
dette – om Jesus kjennes fjern, da blir de engstelige og sørgende
som Maria her. Det er en åndelig tilstand de for all del vil ut av,
og så søker de dit hvor Jesus kan møte dem, i bønn, i Ordet, på møte
som her nå osv. Og så har vi motsetning dem som lever sitt såkalte
kristenliv sorgløst – selvfølgelig er jeg en kristen!
Men hvorfor lå nå Jesus i en grav her på jord?
– hvorfor var Han virkelig død? – døden var jo en Guds dom over syndere,
men Han var jo ren og hellig – ja, selve livets fyrste!
Har du virkelig stanset for
det noen gang, at det var et fiendeforhold mellom Gud og mennesket,
mellom Han og deg, du imot Ham og Han imot deg, som Jesus måtte bilegge?
Derfor måtte Jesus lide og dø som en synder, for at den arme Maria
her – hun som Han hadde drevet sju onde ånder ut av, og antakelig
var en prostituert – ikke skulle møte en fortærende ild i møte med
Gud, men i stedet møte en som var villig å dø i hennes sted, for hennes
synder, og kalte henne ved navn: Maria!
Han har også kalt meg ved
navn! Da jeg var i både timelig og åndelig nød, kalte jeg på Hans
navn i håp om å bli hørt, klynget meg til gode ord i Skriften i håp
om at de også gjaldt meg, men alt var like vondt – inntil det øyeblikk
da Han kalte meg ved navn, for å bli i det bildet, det øyeblikk det
gikk opp for meg, at Han var min frelser, at Gud i sin nåde
mot syndere hadde gitt meg en uendelig gave i sin Sønn!
Den var gitt vel to tusen
år før jeg kom til verden, den gang Han møtte Maria, som vi leser
om i teksten her!
Denne frelse ble altså fullbrakt vel to tusen år før du kom
til denne verden, men var du i Ham allerede den gang? Kjente Han deg
da? Kunne Han kalt deg ved navn da? Hør hva Herren åpenbarer gjennom
profeten Jeremia i Jer 1:4-5, og la det også være et budskap til deg
med tanke på det som kalles abortdebatten i vår tid: «Herrens ord
kom til meg, og det lød så: Før jeg dannet deg i mors liv, kjente
jeg deg, og før du kom ut av mors skjød, helliget jeg deg.»
«Før
jeg dannet deg i mors liv,» - det vil si, da du ennå ikke var
blitt til - ikke engang i mors liv, men før det - «kjente
jeg deg!»
E.K.
|
Nå er det deg det er tale om! En kunne
jo spørre: Gjaldt det bare Jeremia? Nei, det gjaldt alt som
heter menneske! I Ef 1:4, står det: «For i Ham (Jesus) har Han utvalgt
oss (deg) før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi (du) skulle være
hellige og ulastelige for Hans åsyn.»
Å
være hellig og ulastelig for Hans åsyn, det er noe du
er utvalgt til å være i Jesus Kristus!
«-
før verdens grunnvoll ble lagt!» - men det er jo i evigheten, før
noen skapelse er til! Ja, nettopp! – da utvalgte Han deg til
å frelses i Jesus Kristus! Ja, men da var jo ikke du til? Nei, ikke
i verden, det er jo sant, men i Guds tanke og vilje, der var du allerede
til! Er ikke det et underlig budskap?
Men hvordan skal du kunne
bestå for den tre ganger Hellige – du som jo må erkjenne at du er
en synder imot Hans bud? – er det fordi du tross alt har gått inn
for å være et godt menneske, enn si, en god kristen? Leter du etter
noe hos deg selv, når det blir tale om dette? Da må du høre Ef 1:4,
igjen: «- for at vi» - altså ved denne utvelgelsen – «skulle være
hellige og ulastelige for Hans åsyn.» Med andre ord – en evighet før
du hadde gjort verken godt eller ondt var du hellig og ulastelig for
Hans åsyn i Ham i hvem Gud har utvalgt deg!
Nå
taler vi troens ord, ikke sant? - i hvilket Den Hellige Ånd
kommer til deg!
Fint om du har levd ditt kristenliv her i verden
så godt du har sett det for deg – det skal ingen dømme deg for – men
la nå det ligge nå, når du skal inn for Ham som har øyne som ildsluer,
Han for hvem alt – ALT – ligger nakent og bart som vi kan lese i Hebr
4:13. Der må det mer til enn ditt kristenliv her på jord, for at du
ikke skal brenne opp med alt ditt!
Vi fatter jo ikke dette med
Guds hellighet, men det var grunnen til det du ser utspille seg på
korsets tre og i den grav i haven – det måtte gjøres regnskap for
din synd! – og det er det som har skjedd, nå når Jesus sier til henne:
Maria! Nå var det en helt ny situasjon mellom Gud og menneske!En åpnet
vei! En hellig vei ryddet for stein! Da så hun hvem Han var: «Rabbuni!
Det betyr Mester.» (v.16b). Mester med stor M, det vil si, Herren,
den Messias som var lovet, nå åpenbart i Ham som sto foran henne!
Har du sett hvem Han er?
Vi kan jo svare med Guds ord nå: Han i hvem Gud har utvalgt
deg til frelse!
Eller
mer utfyllende har du sett hvem Han er for Faderen, og hvem Han er
for deg? Det er dobbeltsidig! Han er den Faderen har sendt deg til
frelse, helt uten hensyn til hvem eller hvordan du er, og hvorvidt
det ene eller det annet har lykkes for deg! – det har lykkes for Ham
i ditt sted! Da må ikke du dra ditt eget inn i dette, som om det gjaldt
i tillegg! Evangeliet tåler ikke noe tillegg – det er bare en som
åpenbarer seg idet, nemlig Jesus Kristus, Guds Sønn, ellers er det
slett ikke evangeliet du har med å gjøre! Men et lappverk sydd i sammen
av fariseerne iblant oss, og dem er det mange av – ja, nok de fleste,
dessverre!
De var Hans fiender fordi Han kom for de fattige - og de anså
seg som rike!
|
2
søndag i påsketiden
