Dette er jo meget sterke ord å ta imot – for det er jo meningen at de skal tas imot av deg som hører! Du hører ikke noe talt til noen andre – nei, det tales til deg! Og det er så sterke ord at det ikke er mulig for oss å fatte dem fullt ut – bare hør: «- oppgir alt han eier!» Alt du eier! Absolutt ALT! Det gjelder både det du råder over materielt, all eventuell støtte fra omgivelsene familie og andre mennesker, og alt ditt intellekt og mentale utrustning, det vil si, alt som hører denne skapning, denne verden til!
   Er du fortsatt med? – fatter du hva Jesus taler om her?

   Nei, det stopper vel opp for tanken, allerede i utgangspunktet, og enda mer, når du skal gå i gang med å gjøre det ordet taler om her.
   Du kan møte kristne som har den tanke og det syn, at om verden bare riktig kunne høre Jesu lære, så ville de åpnet seg og tatt imot den med glede! Tror du verden blir glade ved å høre at de må oppgi alt sitt eget? Da har du ennå en overraskelse til gode!
   Vi sa at det var sterke ord av Jesus, men leser du Hans tale like foran, så blir det enda sterkere – du må endatil oppgi dine nærmeste. Alt må du som nevnt,
være villig til å gi avkall på for Hans skyld!
   Grunnen til at så mange kristne har det synet, er fordi så mye av Jesu lære er underslått i den gjengse forkynnelse. Derfor skjer dette alvorlige som vi leser i teksten vår – saltet mister sin kraft! Derfor går folk videre uten å ha blitt noe videre berørt av forkynnelsen i det hele tatt!
   Det er tale om en villighet til å oppgi alt sitt eget! Om jeg rådet over millioner av kroner, så var jeg dypt overbevist om, at jeg ikke kunne kjøpe meg en rettferdighet og hellighet som besto for Gud – det vil kort sagt si: Jeg kunne ikke kjøpe meg himmel og salighet med all min jordiske rikdom! Jeg måtte altså oppgi den – ethvert håp til den – fullstendig i min erkjennelse og kan hende også i praksis, for frelsen er viktigere enn alt som kan oppnås og eies her på jord!
   Heller ikke en lynende klar og ekstremt høy intelligens kunne hjelpe meg her, fordi alt som hører denne skapningen, det vil si, det naturlige menneske til, er smittet av det som står Gud imot, og er dermed forkastet av Ham til en evig dom. Alt det dette høyt intelligente menneske kunne oppnå, ville det sette inn på sin egen konto, og regne med i det store oppgjøret innfor Gud.
   Det ville bare føre til at det kjørte seg enda mer fast! Alt må du altså oppgi i denne sammenheng, så du står aldeles naken tilbake, uten det minste å legge frem for Ham! Og det klarer du jo heller ikke! Kan hende merker du det der du sitter nå, og hører disse mine ord! – for her nærmer vi oss hva det vil si å være fortapt, og det kan ikke noe menneske leve med i lengden – nei, det vil tvert imot straks gripe etter noe å skjule seg i – men hør du! – det er ikke noe du kan skjule deg i!

   Det fantes flere forskjellige grupper av mennesker i Israel, som det gjør det også i vårt samfunn i dag. Vi møter to av dem i teksten vår – tollere og syndere, det vil si, mennesker som levde på den gale siden av streken for hva som var akseptabelt i samfunnet, og fariseerne og de skriftlærde, det vil si, de som mente at de levde på den riktige siden av streken, hva angikk både hva samfunnet krevde og deres religiøse liv. De hadde sitt på det tørre, som vi sier. Om de ikke mente at alt var perfekt hos dem så strebet de i det minste etter det, i motsetning til de første, som hadde gitt opp og dermed fløt av sted med sine lyster og tendenser. Gjerne skamfulle til tider riktignok, men noe hellig og rettferdig liv hadde de iallfall ikke noe håp om å oppnå.

E.K.

   Dette er de som gikk under betegnelsen de fortapte i Israel. Det var ikke bare i fariseernes og alle såkalte bra israeleres omdømme de var det, men også i deres eget, de så ikke noen løsning for sin egen del, der de hørte de fromme religiøse lederes tale. Men som du ser av teksten her – de – nettopp de - holdt seg nær til Ham (Jesus) for å høre Ham! Her hørte de et budskap, kanskje bare som noe en kan kalle en tone i forkynnelsen, som gav dem håp. Her møter vi rett og slett dem Jesus taler om nettopp til de fromme religiøse i Matt 21:31b: «Sannelig sier jeg dere: Tollere og skjøger går før dere inn i Guds rike.»
   Fordi de hadde allerede mistet så mye, hadde allerede tapt så mye, og det de ennå satt igjen med – ja, det så de: Dette kan ikke betale min skyld og gjeld for Gud! Der finner Jesus en åpen dør for evangeliet! – selv om porten blir trang også for dem!

   I tillegg er det en tredje gruppe som ikke er nevnt spesielt her – det vi kaller alminnelige mennesker, eller alminnelig bra mennesker som de nok helst vil si selv!
   Det er de som nå som den gang trekkes mellom Jesu lære og fariseernes lære, uten egentlig å ha landet helt og fullt i noen av dem. De svever likesom mellom begge, og det vil si, at de svever i stor fare! For to veier ligger foran deg – og det kun to! – på en må du gå! Enten nådens vei, hvor alt er i Jesus alene, og alt ditt eget ligger forkastet i støvet, som et skittent klesplagg, eller så er det den vei hvor dette gamle, falne menneske går oppreist i tro på, at det endatil kan stå for Gud i sitt eget!
   Har du landet, du som er her i kveld? Er du som en av disse tollere og syndere, som nok aner et håp ved denne Jesus Kristus, men ennå ikke tør tro seg frelst for egen del, eller er du som en av disse fariseere og skriftlærde, som ser det som en  selvsagt sak, at du hører himmel og salighet til, ved din livsførsel, dine gjerninger, din tro eller hva det nå måtte være, eller er du som en av disse alminnelig bra, som ikke riktig vet hva du skal tenke og tro om dette?
   Best stilt av disse tre er de første – de trenger å høre for sin egen del, Jesu ord - Luk 19,10: «For Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt.»

   Og så kommer en fjerde gruppe inn, nemlig Jesu disipler, de som er ført så dypt inn i samfunnet med Jesus, at det ikke er noen vei tilbake! De sier med Peter i Joh 6:68-69: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige!»
   Herre, hvem skal vi gå til? Det er jo ingen andre! Dette ble sagt like på at mange av Jesu disipler – det vil si etterfølgere som ennå ikke hadde nådd så dypt, at veien tilbake ble umulig – hadde forlatt Jesus og gikk ikke lenger omkring med Ham, står det!
   Disse Jesu nærmeste disipler, som vi kan kalle dem, de hadde i virkeligheten gitt opp alt for Guds rikes skyld, men ennå hang det mye kjødelig ved, som det gjør også med oss, dessverre – men de, som oss, skulle så gjerne være fri det!
   Men her er noe å få se inn i, til bevarelse fra motløshet for deg som er av sannheten – dette vil drive deg til Jesus og bevare deg hos Ham! Så blir også det deg til velsignelse altså!
   Vi blir aldri syndfrie, så lenge vi er her, men vi står uten synd for Gud, i Jesus!

   «Og både fariseerne og de skriftlærde knurret og sa: Denne mann tar imot syndere og eter sammen med dem!» Jeg går ut fra at du ikke knurrer over det, men takker Gud spesielt av den grunn!