Dette har alltid vært - og er fremdeles - et vanskelig ord for mange troende: «Skal vi ikke få påtale det som er galt ifølge Guds ord?»
   Og det har på den annen side, alltid vært et elsket ord av verden og falske kristne til å kunne fortsette et liv i strid med Guds vilje: «Dere har ingen rett til å dømme!»

   Med Paulus' ord i 1 Kor 5:12-13, for oss, ser vi kan hende bedre hva det er tale om: «Hva har vel jeg med å dømme dem som er utenfor? Er det ikke dem som er innenfor dere dømmer? Men dem som er utenfor skal Gud dømme. Støt da den onde ut fra dere!»

   Paulus taler her om at vi nettopp skal dømme, og det så konsekvent at vi støter den onde ut. Den onde - det vil si, den som lever og lærer i åpenbar strid med Guds ord, uten å ville omvende seg fra det.
   Men det dreier seg da om dem som er innenfor. Det vil si, menigheten. Og som vi ser av teksten vår så taler jo også Jesus der om brødre. (v.5b).

   Dette er også et ord til oss om vårt forhold til dem som er utenfor, og deres liv: «Hva har vel jeg med å dømme dem?» sier Paulus.
   Det er vel noe vi skulle ta til oss dette, med mindre vi svever i den villfarelse, at det norske folk er et kristent folk!

   På Noahs' tid besto menigheten av 8 personer. En liten menighet i en ugudelig verden, men vi får ikke noe inntrykk av at Noah talte til dem og refset (dømte) dem for deres synder. Det står rett og slett om Noah: «Ved tro bygde Noah, i hellig frykt, en ark til frelse for sin husstand (menigheten), etter at han var blitt varslet av Gud om det som ennå ikke var sett. Ved den (arken) fordømte han verden, og ble arving til rettferdigheten av tro.» (Hebr 11:7).
   Verden føler og opplever det som en dom (hvilket det jo også er), at du går en annen vei enn den, og forkynner frelsen (rettferdigheten) i Jesus Kristus.
   Han fordømte ikke verden ovenfra og ned, ved harde ord om dens synder, men ved selv å innrette seg etter Guds ord i tro. Noah var opptatt med sin egen bjelke (i hellig frykt, leser vi), innfor Gud, derfor lot han verden være verden, men kunne dømme (veilede) dem som var innenfor, fordi han selv levde sannheten tro i kjærlighet.

   Vi må ikke tenke at Jesus mener at vi må være rene i oss selv før vi kan veilede en bror og kanskje minne ham på en feil (flis). Hvem kan da veilede? Men det er en forutsetning for all veiledning og formaning, at en selv kjenner og har erkjent sin egen «bjelke.» Da blir det dom i den rette ånd. Da er det nåden i Jesus Kristus som blir grunnlaget i all domfellelse.
   Den som måtte ha opplevd å bli dømt av mennesker, som selv har lukket øynene for sine egne synder, forstår viktigheten av dette.

   Vi begynte med å peke på at dette var et vanskelig ord for mange troende, og det bør det også på ett vis være - det bør ikke være lett å dømme andre.

   Du må komme til din bror som den som ikke har noe annet grunnlag for ditt kristenliv enn Guds uforskyldte nåde i Jesus Kristus. Komme som den som ser, at uten Guds lys er jeg stokk blind. Som den som selv lever i forundring over Guds ufattelige tilgivelse av ens mangfoldighet av synder.
   «Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt!» (v.1).

   Her er jo ikke tale om den endelige dom, for der er det kun tale om et menneskes forhold til evangeliet, men hvem har ikke opplevd å «møte seg selv i døra,» i forbindelse med baktalelse og dom over et annet menneske? Men jeg gjør jo faktisk det samme selv! Jeg er ikke bedre enn noen annen!
   «Vi har syndet,» som han sier, den rettferdige Daniel, når han ber til Gud for seg selv og folket.
   Hva er det da som skjer med deg, når du begynner å se ting slik? Jo, du er i ferd med - i Guds lys - å dra bjelken ut av ditt eget øye. (v.5a).
   Hører du hvordan dommen rammer deg selv? «Du hykler!» (v.5a).

   Hans nåde møter oss ofte som et ris. Her har du muligheten til å se deg selv, og ty inn til Hans nåde og tilgivelse, før dette tar helt overhånd og du går til grunne i egenrettferdighet!
   Jesus sier, at du rett og slett ikke kan se å dra flisen ut av din brors øye, uten denne selverkjennelse. (v.5b).

   Det tyder på at den bjelken Jesus taler om her, ikke nødvendigvis har med synder etter loven å gjøre, men at noe hindrer deg i å se nåden som nåde for din egen del, og derfor kan du heller ikke veilede din bror.
   Det tyder på at det er egenrettferdighet det er tale om. Hva ånd og holdning dette nemlig fører med seg, leser vi om i Luk 18:9: «- noen som stolte på seg selv at de var rettferdige, og foraktet de andre.»
   Det er dette Jesus vil bevare sine fra.

   «For med den dom som dere dømmer, skal dere selv dømmes, og med det mål dere måler, skal dere selv bli tilmålt.» (v.2).
   Du må ikke bare se dette fra den negative siden. Den som feller dommer i «den rette ånd,» skal selv bli møtt med det. Han skal selv gi deg igjen for det. Du blir velsignet og til velsignelse. Det blir Augustins ord igjen: «Gud lønner selv sine egne gjerninger i de troende.»

   Alle Guds gjerninger er miskunnhet, heter det i ordet. Også når den onde støtes ut, er det for at han må gå i seg selv og bli frelst. Gud vil at alle mennesker skal bli frelst.
   Hadde vi virkelig forstått hva vi kan avstedkomme ved harde og egenrettferdige dommer, da hadde vi nok vært mer forsiktige. Vi forstår alle alvoret i situasjonen hvor en dommer, som ikke ser bjelken i sitt eget øye, skal dømme etter sitt eget skjønn.
   Derfor synes også ubarmhjertighet å ha vært et særlig fremtredende trekk ved fariseerne, de var snare til å gripe til stein, for å steine andre, mens Gud er barmhjertighetens far!

   Meg til frelse jeg intet vet
Uten deg Guds Lam
Ene i din rettferdighet
Skjules all min skam.

E.K.