Tenk på Israels utvandring fra Egypt – Gud kløyvde det røde hav, slik at de gikk tørrskodd over. Ser du evangeliet? Gud gjorde det!
   Slik tenker gjerne vi også naturlig på dette – hvordan komme over det uendelige hav det er å nå himmelen?
   Så har altså Gud lagt veien, det er Kristus! – som når like fra synderen – fra deg - og inn i helligdommen. Det er dette vi er innbudt til!
   Evangeliet er for dem som er utenfor. Budskapet går ut fra kongens slott, og ut i hele verden! Ut til de åndelig utestengte! Så leser vi om dette kongesønnens bryllup, og da kan vi spørre på en «Isaksk» måte: Her er brudgommen og her er gjestene, men hvor er bruden?
   Bruden? Jo, gjestene er bruden – de innbudte som har mottatt innbydelsen og dermed kommet, de er Jesu brud. Det er dette du er kalt til, min venn – å være Jesu brud! «Jeg har jo trolovet dere med én mann, for å fremstille en ren jomfru for Kristus,» skriver Paulus i 2 Kor 11:2.
   Ser du hvordan Paulus fremstår som en av kongens utsendte innbydere? På samme vis som Abraham sendte ut sin tjener Elieser, for å finne en kone til Isak. Det ble Rebekka – bruden. Forbildet på Kristus og menigheten – Jesus og deg! Og som han skriver: «- trolovet med én mann – Jesus alene!» Er det av nåde, da er det ikke mer av gjerninger! Hagar avler ikke Guds barn, det gjør bare Sara!
   Gud ville ekte bort sin Sønn: Da ville du og jeg sett etter det beste som fantes, ikke sant? Men hva gjorde Herren? Han valgte fortapte syndere – Han valgte deg! Og så måtte brudgommen, fordi hun, bruden, var sort, syndig og ugudelig (Høys 1:5-6), gi sitt eget blod til renselse av sin brud. Dere er dyrt kjøpt, som Paulus uttrykker det.
   Dette er altså Veien – den eneste løsning for det syndige menneske – Jesu blod! Det er det som knytter oss til Gud i et inderlig, fortrolig samfunn. For hvor dette Jesu blod er, der er ikke noe skille mellom Gud og synderen, men fri og fortrolig omgang, som far og barn.
   På den annen side, uten dette blod finnes ikke noe grunnlag for samfunn med Gud, for en synder. Alt er tilsmusset og urent for Hans hellige åsyn. Det må bli dom! Det ser vi klart her, når det gjelder den ene uten bryllupsklær. Det vil si, møtte Gud på et annet grunnlag. For det er nemlig hva det er tale om her. Han møtte Gud i sin egen rettferdighet, og egenrettferdighet er i bunn og grunn forsvar av sin synd, midt imot Guds åpenbarte sannhet. Og det kan et menneske selvsagt ikke møte Gud på! – Det er jo fiendskap mot Gud!
   Bare tenk på en enkelt ting som gjerne sies til eget forsvar: Jeg kom jo! Jeg lød jo kallet, og kom! Det må da være nok! Men legg merke til, at kongen, han spør ikke etter det, men hvordan kom du gjennom porten? Hvordan er du kommet inn hit? Tok du imot det som var gitt deg til adgang? Ved porten står jo mine tjenere og deler ut bryllupsklær, men du er kommet inn hit uten! Hvor har du da steget inn?
   Her kjente mannen dommen i sitt hjerte – han tidde! Han hadde gått utenom Ham som sier: «Ingen kommer til Faderen uten ved meg» (Joh 14:6) – og han visste det, så han tidde!
   Dette hadde denne mannen forkastet i sitt hjerte – det er nemlig der synden sitter, og det er det som renses ved troen.
   Å høre kallet og komme, og endatil en grundig omvendelse kanskje, på toppen av det hele – det må da være drakt god nok?
   Men leste vi ikke at alt er ferdig? Å jo, og nettopp det er snublesteinen for mennesker i denne åndelige tilstand.
   Det var kongen som hadde gjort i stand til bryllup. Han hadde gjort alt som skulle til, for at disse uverdige i seg selv skulle kunne komme. Og så vil altså du komme på et annet grunnlag? Forhåpentligvis ikke! Men det er jo ofte det som blir forkynt i dag: Ta imot kallet, så er du frelst! Men hva vil det da si å ta imot kallet? Det er å få skjule seg i Jesu vunder og sår. Vårt ja til Jesus er en god ting, men for all del ikke noe frelsesgrunnlag. Her er en hemmelighet mange ikke har sett inn i, og blir derfor gående som kristelige treller under bud og regler i stedet for som frigjorte kristne i lov og pris av Guds uendelige nåde! Nemlig det vi møter i Jes 61:10: «Jeg vil glede meg i Herren, min sjel skal fryde seg i min Gud. For Han har kledd meg i frelsens drakt, i rettferdighetens kappe har Han svøpt meg osv.»
   Han har! Du bare lar det skje! Takker Ham for den frelsens drakt og rettferdighets kappe som har ligget ferdig for deg hele tiden.
   Hva er vel vårt ja verd, når det kommer til stykket? Om du ikke ser det engang, da er din syndserkjennelse meget grunn. Du ser det blant annet på skilsmissestatistikken i dag. Og du kjenner vel til tildragelser i ditt eget liv også i denne sammenheng. Jeg mente det så vel da jeg lovte det, men hvordan ble det?
   Folket som ropte Hosianna den ene dag, og korsfest, korsfest den neste. Peters løfter og Peters fornektelse, for å nevne noe.
   Hva hjelper det om bedehus og forsamlingslokaler oversvømmes av slike noen? Vi leser jo her i teksten vår, hvordan det ender? De arver ikke sammen med Jesus, for de er ikke Hans brud, og Faderen kjenner dem ikke som sine.
   Men hør nå endelig: Det lød et ja i himmelen! Dette blir ofte fremstilt som at Faderen spurte Sønnen: Er du villig til å gå? Og så svarer Sønnen ja. Ikke vet jeg hvor det står, men om det gjorde det, så var det i tilfelle for å kaste lys over Sønnens villighet. Å nei, her har naturligvis vært en evig samklang mellom Faderen og Sønnen. Frelsen er noe som oppkom i den treenige Guds hjerte. Det har lydt et trefoldig ja i himmelen fra evighet av, når det gjelder din frelse. Din forløsning lå ferdig i Guds hjerte fra før verdens grunnvoll ble lagt. Og så kom Han til fastsatt tid. «Rop med fryd, Sions datter! Rop høyt, Jerusalems datter! Se, din konge kommer til deg.» (Sak 9:9a). Til deg -!

E.K.

   Og hvorfor kom Han? Jo, for å betale hva bruden kostet! Prisen var Hans eget blod! Det er betalt for oss på forhånd. Det blod som rant på Golgata, kan aldri i evighet miste sin verdi for Gud – Han kjenner dets verd til enhver tid, så hver den som møter Ham på denne grunn dømmes å være fullkommen i Guds omdømme.

   Her i teksten leser vi om en som ikke var det, og tenk da, her var nok Judas til stede og hørte denne lignelsen. Han om hvem Jesus sier i Joh 15:3: «Dere er alt rene på grunn av det ord som jeg har talt til dere.» Og i Joh 6:70: «Har jeg ikke utvalgt dere tolv? Og én av dere er en djevel.»
   Og da forstår vi – det hadde med Jesu ord å gjøre. Det fant ikke rom i Judas. Han lot seg ikke rense!
   Jesus sier i Luk 19:10: «For Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt.»
   Han kom til oss som var utenfor, i fortapelsen. Å være fortapt er jo det samme som å være utenfor – utestengt. Han kom til oss! Evangeliet er for dem som er utenfor, som nevnt. Evangeliet har ingen annen adresse, ingen annen klangbunn, enn fortapte hjerter. Som Jesus sier i Luk 5:32: «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.»
   Han talte med fariseerne og de skriftlærde, de religiøse i Israel, og Han talte til synderne, de syke og de nedtyngede. De sistnevnte helbredet Han, talte vennlig til dem, åt med dem og viste dem vennskap med andre ord. Han lokket dem til seg, for å lukke dem inn. Han hadde løsepengen som skulle til.
   Slik var Han mot dem som var utenfor. Men de andre, hva med dem? Jo, Han forsøkte å drive dem utenfor – ut av den rollen de hadde tiltatt seg. De var i virkeligheten utenfor, men visste det ikke! Se, hvordan Han møtte Nikodemus i Joh 3 – satte ham utenfor. Og hvorfor gjorde Han det? Jo, fordi evangeliet er for dem som er utenfor. «- Han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse.» (1 Tim 2:4).
   Men for dem som selv har tatt seg inn er det ikke noe evangelium! Evangeliet er ikke for dem som er innenfor, om det skulle finnes noen slike! – derfor må Herren drive slike villfarne folk ut igjen, av den rollen de har inntatt, for at Han om mulig ved evangeliet kunne få føre dem inn. Da er de virkelig innenfor. Det er jo som kjent evangeliet som er en Guds kraft til frelse, men hva skal den allerede rettferdige med det? For dem finnes altså ikke noen kraft til frelse!
   Det er altså det verste som kan skje et menneske: «Han sier til ham: Venn, hvordan er du kommet inn her uten bryllupsklær? Men han tidde. Da sa kongen til tjenerne: Bind hender og føtter på ham og kast ham ut i mørket utenfor! Der skal de gråte og skjære tenner.» (v.12-13).
   Du kjenner deg ofte så dømt for hva du er av naturen, og du er i ferd med å bli motløs av den grunn kan hende? Nei du, takk Gud for at det er slik – evangeliet har nemlig bare med syndere å gjøre.

   Hvordan er du kommet inn her? Jo, jeg kom til meg selv, der ute i elendigheten – og så fikk jeg høre et helt bestemt budskap: Alt er ferdig! Det finnes en i denne tilværelsen som har vunnet meg så rein ei drakt.
   Det er så mang en som stirrer på Jesu kors med stær blinde øyne – ser ikke hva som blir talt ved det: Se, nå er alt ferdig! Nå kan du få komme, hvem du så er! Skulle Jesus si kom, og når du kommer, skulle Han si: Gå bort! Skulle det være et narrespill det som skjer på Golgata? Går ut fra at du rygger tilbake for en slik tanke! Skulle Jesus kalle deg, uten å ha et grunnlag du kunne møte Gud på?
   Grunnlaget er Jesu kors! Der på korset skjer noe som har evighetsbetydning for oss – noe som ikke kan gjøres om, det vil si, gjøres ugyldig! Og det er ditt frelsesgrunnlag! Gud er forsonet ved det offer som der ble brakt!

   Se nå for deg en krig. Soldatene ligger i skyttergravene på hver sin side, da det kommer et bud, en utsending, fra den andre siden og forkynner: Vår konge vil ha fred med dere! Med andre ord, fra vår side er det allerede sluttet fred. Det er nemlig kongens beslutning. Nå er det bare spørsmål om dere vil ha fred, eller om dere vil fortsette å kjempe?
   Det er med andre ord, ikke dere som skal skape freden, men motta den. Det er et frelsesgrunnlag, en grunn som Gud har gjort - Gud evig forsont med deg. Jesu kors! Ikke gjerninger fra din side, men Jesu kors. Ikke gjerninger fra din side, men syndenes forlatelse.
   Tenk på den åndelig blinde verden, og de religiøse mennesker. I syndens rus! For det er den faktiske tilstand verden befinner seg i, i og med syndefallet – de er rett og slett ikke åndelig edrue! Raver mellom graver, som det heter i en sang – og ser ikke hvor det vil ende. «Da sa kongen til tjenerne: Bind hender og føtter på ham og kast ham ut i mørket utenfor! Der skal de gråte og skjære tenner.» (v.13). Der vil det ende!
   Dette er ikke etter Guds hjerte, i den forstand, at det er ikke dette Han fremfor alt ønsker for deg, men det er tvingende nødvendig. Her møtes nemlig synd og hellighet – det er hva du er vitne til.
   Å, måtte vi få høre om bryllupsdrakten, det eneste som berger oss, i Åndens kraft og overbevisning, så det kunne rydde seg rom - ja, et stort rom i vår hjerte!

   Nåden er fri og eg kviler meg der, slik som eg er!