Bekymring, det er noe som har fulgt mennesket til alle tider. Og med god grunn. Denne verden er et farlig sted – det er så mangt som kan skje, både deg selv og dine nærmeste. Det er bare mennesker av et særdeles grunt og overfladisk vesen, som går gjennom livet nærmest fri for bekymring. Et tenkende og reflekterende menneske kan ikke fri seg fra det.
   Mennesket kan søke bot på dette ved så mange ting – noen ved den enkle livsfilosofi, at en kan ikke gå rundt og tenke slik. Andre drukner seg i underholdning, jobb, hobbyer, alkohol, narkotika eller det å skaffe seg det mer og mer behagelig i denne verden. Så skal man likesom få ro, når bare dette er på plass. Mens bildene av barn som dør av sult flimrer over TV-skjermen, sitter de og tenker på den nye kjøkkeninnredningen de skal ha inn. Det er mammontjenerne!
   Denne tjenesten, vitner Jesus her, kan du umulig få til å gå hånd i hånd med livet i Gud. For å tjene Gud, det er ikke en slik trelletjeneste vi mennesker gjerne tenker oss, men det er rett og slett å ha liv i Gud. Da vil Han ta deg i bruk, og sette deg inn i en sammenheng.
   Det er ikke noe galt i seg selv å fikse opp kjøkkenet, men er det denslags som fyller hjertet?
   Jesus taler til sine disipler om dette i Joh 15, og hør hva Han da sier: «Dere er alt rene på grunn av det ord som jeg har talt til dere. Bli i meg, så blir jeg i dere. Likesom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt uten at dere blir i meg. Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre ... ...Likesom Faderen har elsket meg, så har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet.» (Joh 15:3-5 og 9).
   Dette å bli i Hans kjærlighet – det taler Han videre om som å holde Hans bud. Det er altså hva Han vil med deg og for deg – bevare deg i sin kjærlighet!
   «Dere er alt rene på grunn av det ord som jeg har talt til dere.» Det er utgangspunktet. Det gjelder deg også det, du som sant kan si som Peter: «Simon Peter svarte ham: Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord.» (Joh 6:68).
   Ja da, du må si: Dette mitt kristenliv det er visst ikke et ord verd, alt skulle vært så mye bedre – ja, helt annerledes i grunn, men én ting står likevel fast – jeg kan ikke være foruten Jesus! Du er alt ren, sier Jesus deg nå! På grunn av det ord Han har talt til deg. Det ord om Jesus du har hørt, og som du nå klynger deg til. Og så sier Han: Bli i det! Bli i meg! - jeg som har renset deg ved mitt ord.
   Det er jo det vi forsøker på – naturlig - å rense oss selv på ett eller annet vis. Og når vi må innse at det ligger langt over vår evne, så fatter vi likesom lit til Gud – at Han skal få rett skikk på oss ved å gi kraft og styrke og hjelp osv. Men så lykkes det også så dårlig, og vi tenker: Hva er da galt? Det må vel være at jeg har for lite tro. Og så er det til å få styrket sin tro. Herre, gi meg mer tro! Da skal det nok ordne seg dette som er så dårlig her inne. Mine svakheter og brist! Men midt i dette at du strever med å tro så veldig på denne Gud, tror du ikke Hans enkle ord, Hans enkle evangelium til deg: Se, alt er ferdig! Alt ER ferdig!

   Men når dette er blitt sant for et menneske, da er det blitt om å gjøre for det mennesket å få ha sitt blikk festet på Jesus. Og da kommer mammontjenesten inn som en forstyrrende faktor. Da erfarer en sannheten i Jesu ord her, at det ene skyver det andre ut. Du kan ikke dyrke begge! Hengir du deg til mammondyrkelse, vil det stadig bli et stikk i samvittigheten: Hva driver du med nå? Hva med Jesus? Skulle du holde på slik, legge så mye energi i å berike deg selv, du som er en kristen? osv. Til og med ditt eget hjerte begynner å fordømme deg! Det skjer dersom det ennå er noe åndelig liv i deg. Da må det komme til ett av to – enten en omvendelse bort fra mammontjenesten til Gud, eller en forkastelse av Gud!
   Og jeg sier med hensikt en omvendelse bort fra mammontjenesten – ikke mammon. For ved mammon brukt på rette måte kan vi endatil vinne sjeler for himmelen, sier Jesus: «Og jeg sier dere: Gjør dere venner ved den urettferdige mammon, for at de, når den svikter, kan ta imot dere i de evige boliger!» (Luk 16:9).
   Det er mammontjenesten og dyrkelsen som representerer en fare for oss. Ikke bare er det lysten til den makelighet rikdom kan skaffe oss, som ligger til grunn alltid, men dette å ville være sitt eget forsyn. Altså det å ville sikre sin tilværelse ved hjelp av rikdom. Få en plattform å stå på! - noe som føles trygt!

E.K.

   Herren sier til en slik en: «Du dåre! I denne natt kreves din sjel av deg. Hvem skal så ha det du har samlet?» (Luk 12:20).
   Med dette sier Herren klart til oss, at vår sjel er i Hans hånd! Det er Han som avgjør! Når Han trekker sin hånd tilbake, kan ingenting annet redde oss! Det er jo dette Han peker så klart på her i teksten.

   Hva tenker vi? Hvordan tenker vi oss dette? La oss stanse noe for det, når vi engang står innfor denne teksten. Jo, den naturlige tanke er alltid den – der hvor den ikke blir korrigert av Ordet – at dersom vi bare arbeider og står på, vil nok Herren komme med sin velsignelse. Og dermed tråkker vi like ut av nåden! Vi tenker nemlig alltid – om vår naturlige fornuft får råde – at det beror også på en innsats fra vår side. Men nå skal du få høre noe mye bedre: Herren har gitt deg velsignelsen – ja, all velsignelse, uten at du løftet en finger for den. Den gav Han deg, da Han gav sin Sønn hit ned! Med Ham fulgte velsignelsen! For Hans innsats skyld står du i velsignelse med hele ditt liv!
   Hør gjerne nøye etter, når jeg leser nå – kanskje hører du noe du ikke har merket deg før: «Se på fuglene under himmelen! Ikke sår de, ikke høster de, ikke samler de i hus, men deres** Far i himmelen gir dem føde. Legg merke til liljene på marken, hvordan de vokser! De strever ikke og spinner ikke! Men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem. Men kler Gud slik gresset på marken osv.» Og så avslutter Han dette med det for disiplene så lite flatterende: «- dere lite troende?» ** eders.
   Hørte du noe nytt, da jeg leste dette? To ord skal vi legge merke til – ikke og men. Først fuglene, hva peker Jesus særlig på ved dem? Og mister du det poenget, så mister du alt hva Han ville si deg ved denne beretningen: «Ikke sår de, ikke høster de, ikke samler de i hus.» Og så kommer det: «- men deres** Far i himmelen gir dem føde.» Hva sa Han om liljene – dette er jo sagt til opplysning for oss!: «De strever ikke og spinner ikke!» Og så hører vi igjen: «Men jeg sier dere: ... ... Men kler Gud slik gresset på marken osv.»
   Det er selve poenget her det, at de får uten fortjeneste – uforskyldt av nåde! Gud har skapt dem - Han vil også sørge for dem!
   Tenk om du virkelig kunne trodd det fullt ut for din egen del! At du får alt av nåde!
   Men et ord til trøst for oss, som er så svake i troen i grunn, er dette som vi registrerer flere ganger i Jesu omgang med sine disipler – Han må si: Dere lite troende og lignende, men hjelper dem og tar seg av dem like fullt! Det beror ikke på deg, forstår du, men på Gud som viser miskunn! Han som har bestemt seg i sitt hjerte, for å vise deg miskunn! Det er ingen annen grunn til at du får del i velsignelsen! Men du må søke velsignelsen der den er å finne! Det er ikke i ditt strev og i din møye. Det er ikke i din kristendomsutøvelse i det ytre, og heller ikke i ditt indre, og det er så visst ikke i mammons gleder, men i Kristus, Guds rettferdighet! «Søk da først Guds rike og Hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg!» (v.33).
   Her ser vi en veldig vrangforestilling ute og går i såkalte kristelige kretser i dag – man søker Guds rike og Hans rettferdighet for å få tillegget! Det er tillegget øyet er festet på, alt det du skal få dersom du søker Gud! Er det å søke Guds rike og Hans rettferdighet først? Nei, Gud bevare oss fra dette! «Så inn» som det gjerne kalles, for å få dobbelt igjen! Ja, det er visst fromt!

   Noen kan jo spørre da: Vil ikke Gud at vi skal arbeide? Jo, Gud vil det – men du må ikke blande det inn i nåden, ellers blir det ikke lenger nåde, men fortjeneste. Nåde det er å få uten noen grunn i deg selv! Nemlig for en annens fortjenestes skyld. For Jesu skyld! Alt og alltid for Jesu skyld!
   «Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde?» (v.27). Det er noe av et spørsmål, ikke sant?
   Verden har virkelig god grunn til bekymring, for den har ikke noen grunn å stå på – ingen grunn som holder. Men du som har tatt din tilflukt til Jesus, du står på den evige klippe, det som aldri i evighet forgår – og denne planting av begge dine føtter på denne klippen, skyldes Guds nåde alene!