Da Gud skapte mennesket og satte det i hagen, da skapte Han dem til mann og kvinne, står det. Det skal vi merke oss i dag. (1 Mos 1:27). Ingen tilbøyelighet eller legning i mitt kjød eller sjelsliv som strider mot Guds åpenbarte vilje, kan jeg skyte inn under at jeg er jo skapt slik. Det hører du stadig sagt i dag: Gud har jo skapt meg slik! Nei, om Guds skapelse står det: «Og Gud så alt det Han hadde gjort, og se, det var overmåte godt.» (1 Mos 1:31). Men så skjedde det et fall. Siden har ikke noe i skapelsen kunnet kalles «overmåte godt» i den betydning vi leser om det her, utenfor den nye fødsel ved Guds ord og Ånd. Men der det har skjedd en ny fødsel ved Ordet og Ånden, der kan den tre ganger hellige Gud igjen feste blikket på et menneske og si: Det er overmåte godt!
   Den gjenfødte selv derimot kan aldri feste blikket på seg selv og si: Det er overmåte godt – uten i troen på Guds ords vitnesbyrd. Aldri ved det han selv ser og registrerer.

    Hva er et gjenfødt menneske? Det kunne vel holdes mange og lange bibeltimer om det – men her skal vi si det slik: Det er en trell – en Onesimus – som har rømt fra sin herre, og har tatt sin tilflukt til Herren.
   Apostelen Paulus – som her skriver til denne troende rikmannen Filemon – han skriver i Rom 7:14-15: «For vi vet at loven er åndelig, jeg derimot er kjødelig, solgt til trell under synden.»  Trell under synden! Hvem er herre her? Jo, synden. Og så utbreder han i det neste verset hvordan denne trelldommen arter seg i praksis – så får du se om du kjenner deg noe igjen i det: «Jeg skjønner ikke det jeg gjør. For det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg.»
   Ser du! Denne herre har et fullkomment nakketak på sin trell. En ubrytelig lenke!
   Det er her – inn i denne situasjonen Jesus roper – og det finnes ingen annen mulighet: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!» (Matt 11:28). Altså: Røm fra din herre, ved å fly til meg! Og det er jo også dette vi kontinuerlig gjør som kristne – vi rømmer fra denne forferdelige herre som stadig på nytt vil trellbinde oss, til Herren.
   Du skjønner, denne herre som vi nå har rømt fra, han har ikke gitt opp håpet om å få eie oss igjen. Det merker du vel daglig, du som vandrer i lyset, i sannheten! Men det som bevarer oss i friheten, er denne visshet vi eier, grunnet i Guds eget ord, at vi er kommet fra den sterke til den sterkeste. Det Han har gjort til vår frihet fra trelldommen, det kan ikke gjøres ugjort. Hør! Det har Han gjort for deg, én gang for alle! (Hebr 7:27).

   Og da skal vi se på noen fine ting ut fra dette brevet til Filemon. Onesimus var åpenbart ikke en slave som bare hadde rømt slik hals over hode, på et øyeblikks innskytelse - nei, han hadde visstnok sørget for seg selv. Det vil si, at han hadde tatt eiendeler fra Filemons hjem som ikke tilhørte ham. Han stjal altså. Det er noe av bakgrunnen for at Paulus skriver det han skriver til Filemon: «Før var han unyttig for deg, men nå er han nyttig* (Onesimus betyr nyttig) både for deg og meg. Nå sender jeg ham tilbake til deg. - og da ikke lenger som trell, men som mer enn en trell: som en elsket bror.» (v.11og16).
   Denne trellen var nemlig en som ble kristen etter at han hadde rømt fra Filemon. Hvordan det gikk til går ikke klart frem, men han ble iallfall nært knyttet til Paulus under hans fangenskap i Rom. Denne er det Paulus her går i forbønn for.
   Paulus ville sende ham tilbake til Filemon, men da åpenbart kun i den forvissning om at Filemon ikke lenger ville anse ham som trell, men nettopp som en elsket bror, som han skriver.

E.K.

   Kan vi være så sikre på det, ut over det Paulus skriver her? Ja, nå skal du høre hva Herren har påbudt i Mose lov, når det gjelder dette – og la det få gå til hjertet: «Du skal ikke sende en trell tilbake til hans herre når han har rømt fra sin herre og har flyktet til deg. Han skal bli hos deg i ditt land på det sted han velger, i en av dine byer, hvor han helst vil være. Du skal ikke være hård mot ham.» (5 Mos 23:15-16).
   Å, det å få se Herrens omsorg for de elendige slik som her! «Han skal bli hos deg i ditt land på det sted han velger, i en av dine byer, hvor han helst vil være.» Og så dette: «Du skal ikke være hård mot ham.»

   Nå har denne trellen rømt og kommet til Paulus – og jeg ber deg, du som lytter til Guds ord nå – se Herren Jesus selv i dette vi nå skal lese, og se deg selv i det! Vi leser her i vers 18 og 19: «Har han gjort deg noen urett, eller er han deg noe skyldig, så skriv det på min regning! Jeg, Paulus, skriver med min egen hånd: Jeg skal betale det!» Dette er selve evangeliets kjerne og ånd! Dette er Jesu Kristi Ånd og sinn!
   Hør nå, du som kjenner deg så anklaget – hva han sier til den som måtte ha noe å kreve av deg: «Har han gjort deg noen urett, eller er han deg noe skyldig, så skriv det på min regning!» Skriv det på min regning! sier Jesus. Hva sa den barmhjertige samaritan til ham som drev herberget, der den syke og forslåtte ble lagt inn? Det står i Luk 10:35: «Neste dag tok han frem to denarer, gav dem til verten og sa: Plei ham! Og hva mer du måtte legge ut, det skal jeg betale deg igjen når jeg kommer tilbake.» Det skal jeg betale! Å, måtte du få se det!
   Og så skrev Paulus: «Jeg, Paulus, skriver med min egen hånd:» (med andre ord: Jeg står inne for dette! Jeg garanterer dette!) «Jeg skal betale det!»
   Jesus har som kjent skrevet med mer enn sin egen hånd – Han har skrevet med sitt eget blod! Jeg har betalt! Den gamle herre har ingen rett på deg lenger! Han følger etter deg, og av og til kaster han seg over deg også – men han må la deg gå igjen, for det er en annen som har retten på deg nå.

   Hør nå, hva Herren uttaler om den trell som har flyktet fra sin herre til Ham – vi kan omskrive noe det vi leste fra 5 Mos 23, uten å forgå oss mot Ordet – for Herren vil aldri pålegge mennesket noe Han ikke står inne for selv – så hør: «Han skal bli hos meg i mitt land på det sted han velger, i en av mine byer, hvor han helst vil være. Jeg skal ikke være hård mot ham.» Hørte du? Hørte du virkelig? Det er en stor grad av frihet her, ikke sant? Det er ingen ny slavedriver vi er kommet til, men Han som løser bånd og setter fanger fri.
   Det skal vi alltid ha for øye, når vi ber Herren om noe – vi får det, om det er gagnlig for oss! Han er ingen hård herre! Det var her denne stakkaren med den en talenten tok så feil – han som gravde den ned – hør hva han sier: «Herre, jeg visste at du er en hård mann.» (Matt 25:24). Det gikk ham ille!
   Nei, Herren er så visst ingen hård mann – tvert imot, Han gikk inn i en voldsom smerte og død nettopp for din skyld! Derfor: Fortsett å rømme til Ham, hvor galt det enn føles og ser ut – eller som de sa før: Kom til Jesus med din synd!
   Det var slutt på trelldommen for Onesimus, både timelig og åndelig, etter å ha møtt budskapet fra Paulus' munn.