Dette er et av de steder i Skriften som viser oss klarest, både hva frelse er, og hva den har sin grunn i – for både vår frelsesgrunn og frelsens årsak er noe helt bestemt og fast.
   En synder som står anklaget for Gud for sin synds og ugudelighets skyld, finner umulig noen hvile uten å komme til klarhet i dette. Da er det i tilfelle falsk grunn!
   Du som er her, er vel klar over deg selv og kjenner deg selv? – Og dersom du ikke er aldeles i mørke, må du si: Skal jeg møte Gud slik som jeg er, da er jeg fortapt. Den som er av sannheten ser nemlig at han ikke bare gjør synd, men er!
   En annen ser at han gjør en del ting som ikke er så bra og kommer noe til kort her og der, men ingen er jo fullkomne og Gud er jo nådig mot syndere. En får bare prøve å ikke gli for langt ut og unngå de verste utslag av syndens vesen.
   Slik tenker det menneske som er i åndelig mørke, og ser ikke at alt som ikke er av tro er synd, som vi leser i Rom 14:23.

   Å leve for seg selv er synd, og å forsøke å gjøre noe med det er også synd. For du gjør det ikke fordi du elsker Gud av hele ditt hjerte, av all din sjel og av all din hu, men for å bygge opp din egen rettferdighet. Også der tjener du deg selv altså.
   Slik er det naturlige menneske innstilt – konsentrert om seg selv og sitt eget uansett hva det så gjør! Hva skal du gjøre?
   Du er fortapt! – og det er hva Gud vil at du skal få se! Den som er av sannheten lider under synden, og når han faller er det en svær lidelse.
   Men hør – om du har det slik at du kan reise deg og vitne om din synd og elendighet, er det ennå ikke et kristent vitnesbyrd. Synden og erkjennelsen av synd er ingen adgangsbillett til himmelen.
   Vi finner så snart trøst i våre tilstander. At jeg likesom har det rett på ett eller annet vis. Og der er det mange som vil trøste oss. Liv i elendighet, liv i krise! Å nei! Ikke noe av dette er frelsesgrunn. En kan godt ha del i alt dette, og være aldeles fortapt. Men det du gjerne ser fremstilt som kristendom, er å ta kampen opp mot disse kreftene i oss og gjøre godt og tjene Herren og medmennesker, og så be Gud om kraft til alt dette.
   Hør igjen: Enten du kjemper imot synden eller du lar det være, så synder du uansett! En skal jo kjempe imot synden, sier du. Ja vel, så gå i gang med det, men vent ikke noen hjelp ifra himmelen. Du skal få din lønn når du har gjort det bra nok, etter den standard som er satt opp. Det vil si, den dag du er syndfri!

   Den som drives av Ånden derimot, drives til Jesus med alt – ikke minst sin synd. Han sukker og roper til Herren i fristelsene. Alvorlig syke søker ikke å lege seg selv, men går til legen. Forsøker du å lege deg selv, har det sin årsak i at du ikke har sett hvor alvorlig sykdommen er, og hvor dypt den sitter.

E.K.

   Vi ser mange i dag som bekjenner Jesu navn, men lever på måter som en kristen aldeles ikke burde, aldeles åpne for denne verdens innflytelse. Dette blir jo helt feil, men det kan ikke bøtes på ved å forandre livsstil, men kun ved å motta Den Hellige Ånd, for det er åpenbart det som mangler. Det er problemet!
   Om du forandret livsstil, ble du en kristen ved det? Nei, ingen blir kristen ved å legge om livsstilen! Men jeg tror de forandret livsførsel, om de ble kristne og fikk del i Den Hellige Ånd!

   Frelsen har ikke sin grunn i hva vi har gjort eller gjør. Nei, svaret ligger i dette Paulus begynner dette brevet med – v.1a: «Paulus, ved Guds vilje Jesu Kristi apostel –» Ved Guds vilje! Se, det er hele grunnen for din frelse. Derfor er det noe som heter frelse iblant oss – Gud ville det!
   Vi vil helst smykke oss selv: Jeg ville! – og så gjorde du ett eller annet! Nei, Gud ville det, og gjorde det som var nødvendig! Det er årsaken! Han ordnet hele frelsen for deg uten at du var til stede engang! For når var det Han ordnet den? Vi leste det i vers 4 i teksten vår: «For i Ham (Jesus) har Han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, -» Hvor var du da?
   Du som mener å ha gjort noe til din frelse – et svar her fra Joh 1:13: «De er ikke født av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud.» Ene og alene av Gud!
   Sitt nå og hør vers 5 her: «I kjærlighet har Han forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin frie viljes råd.»
   Hvor er din vilje her? Sies ikke et ord om den. Hva er det du bidrar med her? Nei, hør din situasjon - Ef 2:1b: «- dere som var døde ved deres overtredelser og synder.» Hva kan en kreve og forente av en som er død?
   En død tar som kjent ingen beslutninger – nei, vet ikke engang hva som foregår omkring dem!

   Forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus! Han utvalgte oss i Ham, for at vi skulle være ulastelige og hellige for Hans åsyn. Dette vi aldri kunne bli i, eller av, oss selv! Han er altså vår ulastelighet og hellighet. Som Jesus sier i sin yppersteprestelige bønn i Joh 17:19: «Og jeg helliger meg for dem, for at også de» – altså ved det – «skal være helliget i sannhet.»

   Vers 7: «I Ham har vi forløsningen ved Hans blod, syndenes forlatelse, etter Hans nådes rikdom.»
   Forløsningen ved syndenes forlatelse! Han frelste deg i Kristus før du hadde gjort verken godt eller ondt. Alt har sin grunn i Guds vilje! Uten at du har gjort noe for det – nei, «vi har bare trettet deg med våre synder, og voldt meg møye med våre misgjerninger. Du, du er den som utsletter våre misgjerninger, for din skyld og våre synder kommer du ikke i hu.» (Jes 43:24-25).
   Alt for Jesu skyld!