Det må stå fast for oss, at vi mennesker, vi er loviske av natur. Er vi ikke på det rene med det, tar vi grundig feil av veien, som en direkte konsekvens av denne mangel på innsikt.
   I fallet fikk vi det med oss, at vi skulle kunne bli noe - og det må vi merke oss nøye her: Vi skulle kunne bli noe i åndelig sammenheng. Vi skulle få åpnet våre øyne, så vi skulle kunne se og forstå som Gud ser og forstår. Og dette løftet kom ikke til oss fra Gud, men fra en av Hans skapninger - en ånd som allerede var falt. Men som ved alt annet som stammer fra denne ånd, ble det en skuffelse og et fangenskap. Ikke klarhet, som lovt, men et totalt åndelig mørke. Det ble tvert imot et Babel, en total åndelig forvirring i menneskets sinn. Men også en dypt forankret tro i mennesket på, at det skulle kunne klare seg selv - i beste fall kun med hjelp og støtte fra Gud. Det vil jo da si: En dypt forankret tro på denne falne ånds ord - og en dypt forankret mistro til Guds ord. Gud får i beste fall kun være en medarbeider - og ikke den alt - alt - beror på!

   Dette vesen i oss - som Gud ord kaller kjødet - det kjemper i virkeligheten en kamp på liv og død, imot det budskap som er av Gud. Det vil si, at Guds budskap er dødelig for det. Er det noe en sann kristen vet en hel del om, så er det dette vesens mange krumspring for å berge sitt liv. Det ter seg åndelig - det blir religiøst, men har i virkeligheten ingen forstand på det som hører Gud og Hans rike til. Som Jesus sier til Peter i Matt 16:23 og Mark 8:33, og da taler Han til Satan, som nå har bemektiget seg Peters tankegang: «Vik bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg, for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til.» «- bare for det som hører menneskene til.» Med andre ord – mennesket har ikke sans for det som hører Guds rike til. Som du uten synssansen ikke kan sanse det synlige, og uten hørselssansen ikke kan sanse lyd osv., så kan du på grunn av denne manglende sans ikke sanse det som hører Gud og Hans rike til. Det er altså en sans du må få!
   Men la oss merke oss det - det forsøker å berge livet ved å bli religiøst. Da er det vanskeligst å avsløre! Men Herren kjenner sine!

   Vi møter jo noen utpreget slike i teksten vår, og hør det vitnesbyrd apostelen gir dem: «For det vitnesbyrd gir jeg dem at de har nidkjærhet for Gud!» Og så føyer han til: «- men uten den rette forstand.»
   En underlig kombinasjon, ikke sant? Nidkjærhet for Gud, men uten å kjenne Ham! Da er det jo klart at det var slett ikke Ham de var opptatt med, men nettopp å berge seg selv, ved en kjødelig åndelighet. I virkeligheten en kjødets etterligning av det som er av Gud.
   Det kan ta seg flott ut i menneskers øyne dette - og da især i deres som holder på med dette - men i Guds øyne er det som en falleferdig rønne ved siden av et fullkomment palass. Dette fullkomne palass skal du få flytte inn i uforskyldt av nåde, men istedet driver du å flikker på ditt eget falleferdige. Paulus skriver - og du kan likesom høre hans nød komme til uttrykk i det: «Brødre, mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst.» (v.!9: At de må bli frelst! Hva gagnet vel all deres nidkjærhet, når de ikke hadde den rettferdighet som er av Gud! Midt i alt de holdt på med - de var ikke frelst! De var ikke fridd ut! Herren hadde ikke fått bryte den lenke som var om halsen på dem! De var ennå bundet til synden og fortapelsen, med lenker som ikke noe menneske kan bryte. Derfor ber apostelen til Gud for dem. Han som alene kan bryte disse lenkene.

   Hva var det de midt i all sin religiøse utfoldelse ikke kjente til? Guds rettferdighet, leser vi her. Følgelig gav de seg ikke inn under den, men gjorde det eneste de da kunne gjøre - i sin åndelige blindhet - søkte å grunne sin egen. (v.3).
   Hva og hvor er da den rettferdighet som er av Gud - og som de ikke kjente? «For Kristus er lovens endemål, til rettferdighet for hver den som tror,» leste vi i v.4 i teksten her.
   I Joh 16, taler Jesus om Den Hellige Ånds komme, og hva Han skal overbevise verden om: «Og når Han kommer, skal Han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom: Om synd, fordi de ikke tror på meg. Om rettferdighet, fordi jeg går til Faderen, og dere ser meg ikke lenger. Om dom, fordi denne verdens fyrste er dømt.» «Om rettferdighet, fordi jeg går til Faderen!» Hørte du det? Han dro hjem til sin himmel, med et fullbrakt verk! En fullkommen rettferdighet! Og denne gjorde Han gjeldende for oss. Derfor forkynner allerede profeten Jeremia: «Dette er det navn som Han skal kalles med: Herren, vår rettferdighet.» (Jer 23:6). Vår rettferdighet! Din rettferdighet! - det er det navn Han bærer! Det var denne rettferdighet disse religiøse streberne ikke kjente til - Guds rettferdighet!
   Og fordi det er ved denne rettferdighet vi blir frelst, heter det også her i teksten: «Hver den som tror på Ham, skal ikke bli til skamme.» (v.11). Nei, hvordan skulle du kunne bli til skamme, når du har tatt din tilflukt til denne rettferdighet! Den er jo Guds egen!

E.K.

   «Med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse.» (v.10).
   Munnens bekjennelse er en direkte følge av den tro som er kommet i hjertet ved Den Hellige Ånds lys over Ordet. Det er altså ikke et påbud som kommer her, men beskrivelsen av en troens frukt.
   Så er det noen som må kjempe mer med kjødet her enn andre – tenk bare på dette med menneskefrykt for eksempel, eller vanskeligheter med å si noe offentlig. Men hjertets tro, eller hjertets tilflukt til Jesus er der, og da også bekjennelsen. Noe annet er umulig! «Hjertetrangen anfører sangen, Emnet er Jesu Kristi blod,» synger vi i en sang.     
   Tenk ikke så mye på det å skulle være et vitne, som det å komme inn for Jesus med all din svakhet, synd og elendighet - da blir du et vitne.
   «Her er ikke forskjell på jøde og greker. Alle har de samme Herre, som er rik nok for alle som påkaller Ham.» (v.12).
   Her er ikke forskjell! Å, det er et så viktig vitnesbyrd i Guds ord å få feste blikket, det vil si, oppmerksomheten på, for det er et Guds vitnesbyrd om at heller ikke du er satt utenfor. Du er ikke satt etter noen andre! Det er ikke noen Gud helst vil frelse før deg! Du stiller ikke bak i køen der et sted – du står helt fremme for Ham sammen med alle andre.
   Se for deg en strand hvor det ligger hundrevis av mennesker – det er én sol og den er like nær dem alle. Kunne du bare se det, for det er deg det dreier seg om dette.
   «Men hvordan kan de påkalle en som de ikke er kommet til tro på?» kan vi lese i v. 14 her – og videre: «Og hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner?» (v.14b).
   Det er dette du må høre, min venn! Dette! At Gud har stilt deg fremst til frelse, da Han gav deg alt i sin Sønn, Jesus Kristus! Du stilles ansikt til ansikt med en fullt ferdig frelse, når du stilles ansikt til ansikt med Jesus. Han er din frelser, fremfor alt!

   «Hvor fagre deres føtter er som bringer fred, som bringer et godt budskap!» (v.15b).
   Ja, noen må jo sendes ut med dette budskapet – og de må selv ha vært på valplassen og sett seieren. Ellers kan de jo ikke gå med et overbevisende budskap! Nei, de har vært til stede, og er blitt sendt direkte derfra med budskapet. Vår Herre har seiret! Du er fri! Vår fiende er slått og kan ikke anklage deg mer! Han har mistet retten til å anklage, for Herren har brakt forløsningen, syndenes forlatelse, som vi kan lese det i Ef 1:7 og Kol 1:14.
   Jeg var til stede da Jesus døde på Golgata! Jeg sto der og hørte Ham si at alt var fullbrakt! Forstå det rett! Hvordan skulle jeg ellers kunne vitne sant? Annenhånds opplysninger? Nå er det riktignok ved profetenes og apostlenes ord/vitnesbyrd vi kommer til tro, da det jo er Guds ord, men når det er sagt - du blir ikke frelst fordi Peter trodde på Jesus. Det må komme til dette personlige: Han er frelser min! Jesus sier om Abraham at han så Jesu dag og gledet seg. (Joh 8:56). Abraham var til stede på Golgata, i ånden! Ikke noe menneske på denne jord er blitt frelst ved noe annet enn et blikk på det blødende lam, verken før eller etter at det faktisk skjedde på jord! Den som er opplyst ved Den Hellige Ånd har på sett og vis førstehånds opplysning.
   Dette må du høre nøye: Seieren er ikke hva du etter hvert blir, men det er syndenes forlatelse. Hør virkelig det, for det er grunnen til at du ikke lenger kan anklages av noen domstol – dine synder er sonet! Det er gjort soning for dem én gang for alle, som vi hører det av Hebr 7:27; 9:12 og 10:10. Er ikke det bra nok?
   Den som får se denne sannhet, han eller hun ser også at de er virkelig frie! Nettopp hva Jesus sa i Joh 8:32: «Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.» Og i Joh 8:36: «Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.»
   «Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord.»
   Hør nå det! Troen er ikke noe man manner seg opp til eller bestemmer seg for – det er noe Gud virker i det mennesket som hører Ordet. Det mennesket i hvem Ordet finner inngang! Da vitner man ikke om at man gav seg over til Jesus, bestemte seg for å bli en kristen, sa ja til Jesus og lignende, men man sier som i sangen: «Jeg har sett den åpne kilde, Mot all synd og usselhet.»
   «- dersom vi vandrer i lyset, likesom Han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, Hans Sønns blod renser oss fra all synd.» (1 Joh 1:7).
   Troen kommer av Kristi ord – intet annet! (v.17).