Hør nå hvordan apostelen begynner her i teksten: Mine elskede! Paulus hadde nådd langt i dette å bli inntatt av Kristi sinn. Han var villig til hvilket offer det skulle være, for deres skyld - og for hans frender etter kjødet, jødene, som jo ikke var troende, men fiender av evangeliet, av Kristus, og apostelen selv, presterer han å skrive: «For jeg skulle ønske at jeg selv var forbannet bort fra Kristus for mine brødres skyld, mine frender etter kjødet.» (Rom 9:3).
   Tenk det! Likevel er jo han bare en avskygning av den Mester han tjente. Ser du Jesus i dette? Du som ikke har tro, født som en synder - det vil si en fiende av det som hører Herren til - vil ditt eget fremfor alt annet, har syndet, og fortsatt synder imot Gud - så står Jesus frem, og hva sier Han? Må forbannelsen for all denne synd ramme meg, i stedet for dem! I stedet for deg!
   Så kan du høre Herrens ord: Mine elskede! Det er slik Han ser på deg som har tatt din tilflukt til denne kjærlighet. Og denne Hans kjærlighet åpenbares i en bestemt hendelse, som vi leser om det i 1 Joh 4:9: «Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbaret iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved Ham.» Ved dette!

   Men mange stiller det spørsmålet: Er det virkelig nok det Jesus gjorde? Kreves det ikke noe mer? Noe av oss i tillegg? Her i teksten leser vi jo det alvorlige budskap til de troende: «- likesom dere alltid har vært lydige, så arbeid på deres frelse med frykt og beven – ikke bare som da jeg var hos dere, men enda mer nå når jeg er borte fra dere.» (v.12).
   Her taler jo apostelen om lydighet, og om å arbeide på frelsen med frykt og beven! Dette er det mange som misforstår, og så springer det ut hele loviske åndsretninger av ord som dette.
   Ja men, er ikke ordet alvorlig nok? Jo visst er det alvorlig. Og det er alvorlig ment. Men hva vil det egentlig si? En nøkkel til å låse dette opp - det første du må få tak i for å forstå det rett - det er jo ikke tale om å arbeide seg til frelse, for de er jo allerede frelst. De blir oppfordret til å arbeide på noe de allerede har.
   Et annet alvorlig ord av Jesus selv, kaster lys over hva det er tale om: «Se til at ikke noen fører dere vill!» (Matt 24:4; Mark 13:5). Noen andre ord til opplysning her - Hebr 10:23: «La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp, for Han er trofast som gav løftet.» Altså, du formanes til å holde fast ved håpet, og så kommer med en gang begrunnelsen for dette - du har altså god grunn for det: «- for Han er trofast som gav løftet.»
   Vi finner det samme i teksten vår: «- likesom dere alltid har vært lydige, så arbeid på deres frelse med frykt og beven – ikke bare som da jeg var hos dere, men enda mer nå når jeg er borte fra dere.» Og så kommer det med en gang: «For Gud er den som virker i dere både å ville og å virke til Hans gode behag.» (v.13).
   Atter et ord i denne sammenheng - Åp 3:11: «Jeg kommer snart! Hold fast på det du har, for at ingen skal ta din krone.» Du har altså fått kronen - vokt deg nå, så ingen skal ta den fra deg!

   Og så skal vi ta for oss noen ord som nevner denne lydighet direkte. Og merk deg da hva du skal være lydig mot. Først: Apg 6:7: «- en stor flokk av prestene ble lydige mot troen.» Rom. 2:8: «Men over dem som er gjenstridige og ulydige mot sannheten, men lydige mot urettferdigheten - over dem skal komme vrede og harme.» Rom 6:17: «Men Gud være takk at dere som var syndens tjenere, av hjertet er blitt lydige mot den læreform dere er overgitt til.» Rom 10:16: «Men ikke alle var lydige mot evangeliet. For Jesaja sier: Herre, hvem trodde vel det han hørte av oss?» Og Gal.5:7: «Dere løp godt! Hvem hindret dere fra å være lydige mot sannheten?»
   Hørte du? Mot troen, sannheten, læreformen, evangeliet! Det er jo alt sammen tale om Ordet om Jesus! Ordet om korset!
    Begynner det da å gå opp for deg, hva det vil si å arbeide på din frelse med frykt og beven? Johannes skriver i sitt brev - 1 Joh 2:24-25: «La det som dere har hørt fra begynnelsen, bli i dere. Dersom det dere hørte fra begynnelsen, blir i dere, da skal også dere bli i Sønnen og i Faderen. Og dette er løftet Han gav oss: det evige liv.» Og så føyer han til noe meget viktig for oss å få med oss: «Dette har jeg skrevet til dere om dem som forfører dere.» (26).

E.K.

   Han oppfordrer dem her til kun dette ene: «La det som dere har hørt fra begynnelsen, bli i dere!» Forførelsen går altså alltid ut på å føre deg bort fra dette, på en eller annen måte. Dette er altså hva du som kristen skal frykte og beve for! Og om du ikke frykter og bever for dette, kan det tyde på at du allerede er falt - om du da i det hele tatt har hatt del i det noen gang.

   Det er jo Gud, Han som er trofast, vi har tatt vår tilflukt til! Han er den som virker i oss både å ville og å virke til Hans gode behag. Men det skjer bare om du blir i Ham, og Han blir i deg. Og det er bare én adgang - én dør - inn til dette livssamfunn med Herren, og det er gjennom korset! Eller ved korset! Det Guds lam som blødde og døde for våre synders skyld! Til syndenes forlatelse!
   Bli i Ham, så skjer alt som skal skje i ditt liv! (Joh 15:4-5). Ta din tilflukt til Jesus i dag - som du har gjort det fra begynnelsen av - som en helt fortapt i seg selv. Kun et eneste håp: Jesu Kristi, Guds Sønns blod!

   «Gjør alt uten knurr og tvil!» leser vi. (v.14). Her må vi tenke på israelfolkets vandring i ørkenen - de som aldri ble fornøyd med Guds førelser, men ville ha alt på sin måte. Men hør hva som står om dem, og deres situasjon: «De skal ikke komme inn til min hvile! - Og dette til tross for at gjerningene var fullført fra verdens grunnvoll ble lagt.» (Hebr 4:3).
   Alt var ferdig for dem! De kunne gått strake veien inn i det lovede land, men i stedet ble de vandrende omkring i ørkenen til alle var døde der, så nær som to stykker - fordi de ikke ville tro Gud.
   Det er jo det samme budskap som lyder til oss fra korsets tre: «Det er fullbrakt!» (Joh 19:30).

   «Dere skinner blant dem som lys i verden.» Hvordan? Er det dette at vi er blitt så åpenbart fromme og gudfryktige og rettskafne på alle måter? Å ja, det hadde jo blitt oss til stor ære om vi hadde fått det til - og sant nok, vi skal hver dag stille oss frem for Gud og be om at Hans vilje må skje, og ikke vår - men her i teksten møter vi noe ganske annet enn vårt liv, bare hør: «-  idet dere holder frem livets ord.» (v.16).
   Hva er livets ord? Det er jo Ordet om Jesus det! Ja, det er Jesus selv! Hør hva Peter forkynner i 1 Pet 2:9: «Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne Hans storhet, Han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys.» Forkynne Hans storhet! Ikke vår, men Hans! Det sto så mye bedre i den såkalte 1930 oversettelsen: «- for at dere skal forkynne Hans dyder!» Hans dyder, ikke våre! Ser du dette?

   Så skal du gå herfra nå, med én frykt - at noen skal få føre deg bort fra det evangelium du har mottatt av Herren selv, og med en enda større glede, grunnet nettopp i dette - at det er Herren selv som har forkynt deg dette evangelium! Han som er trofast! Han som ikke kan - gjentar: ikke kan - lyve! Han i hvis munn det ikke ble funnet svik! Han er det som forkynner deg evangeliet!
   Har du da grunn til å være glad? Ja, sier apostelen: «Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere!» (Fil 4:4).
   Men hvordan kan jeg være sikker på at det gjelder meg, og at nettopp jeg har grunn til å glede meg? Det sier apostelen Johannes deg, idet han forkynner: «Og Han (Jesus) er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens.» (1 Joh 2:2).
   Du skal vanskelig komme utenom dette! Men vil du glede deg i noe annet enn Herrens selv, hva dette angår, da har du mer grunn til gråt enn glede!