For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                               Julenatt / ottesang

 

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom. 5,6


Ved Guds nåde!

Tit 2:11 - 15

   11 For Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker. 12 Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er, 13 mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet, 14 Han som gav seg selv for oss for å løse oss ut fra all urettferdighet, og rense for seg selv et eiendomsfolk, som med iver gjør gode gjerninger. 15 Tal dette, og forman og irettesett med all myndighet. La ingen forakte deg.

   Jeg spør deg: Lever du i Guds nåde? Og kan hende er du blant dem som umiddelbart og frimodig svarer med stor glød: Å ja, jeg elsker og priser Guds nåde! Det er det største i livet mitt! Men hva om jeg stiller spørsmålet annerledes - og det er i virkeligheten det samme spørsmål i bunn og grunn: Fornekter du ugudelighet og de verdslige lyster, lever du sedelig og rettferdig og gudfryktig, mens du med iver gjør gode gjerninger?
   Svarer du ja med samme glød og frimodighet da? Kan hende var det verre? Men det er jo dette nåden opptukter til, leste vi. Det er jo merkelig da, om du virkelig lever i nåden - at det blir noe mer enn et munnhell - at frukten av dette uteblir, ikke sant? Men frukten er ikke for oss å se, sier du. Da ville vi bare bli hovmodige, om vi kunne se det. Ja, du er godt lært i tilfelle! Men du ser ikke at du med det også sier, at du nå er ydmyk. Og da blir jo spørsmålet nødvendigvis: Er du det? 
   Du forstår, det jeg vil frem til, er å undersøke om du ikke lever i dette for oss så farlige bedraget - at du har lært å smøre nåden slik ut over deg selv og alt ditt, at du aldri virkelig får bruk for nåden! Det er mange som fekter med nåden for å forsvare et liv i verdslighet - ja, verdslig nytelse og åpenbar synd! Der har du en lang skala fra det minste lille avvik til de mest grove utslag. Men nåden er ikke gitt til tilfredsstillelse av kjødet - det vil si frihet for kjødet, som er vårt falne selvliv, til å utfolde seg fritt - men til frelse! Nåden er gitt til frelse! Frelse fra dette å måtte svare Den Hellige for vårt syndige og elendige liv, i og med at Han lot dette ramme sitt eget legeme, som Han ikledde seg her på jord. Og videre: Til opptuktelse! Den siden blir gjerne utelatt, så ofte.
   Fordi min synd ikke lenger er gjenstand for straff og dom, så skal jeg altså bare la den flyte fritt? Nei, tvert imot - nettopp det skulle jo anspore meg til å leve etter Guds behag, og ikke etter verdens!

   Tenk for en nåde du, at jeg er forsonet med Gud - og det er en eviggyldig forsoning, da den er grunnet i Sønnen og Hans gjerning i mitt sted! Tenk at jeg ved denne Guds nåde som åpenbares i Jesus Kristus, på denne måten skilles fra min synd, og settes i en fullkommen frihet! Han var villig til å lide for min skyld! Til å blø for min skyld! Til å hånes og spottes og latterliggjøres, for min skyld! Ja, til å dø synderens død, og ta synderens dom, for min skyld! Da bør en vel kunne forvente, at jeg vil gi Ham noe tilbake, ikke sant? Ja, det er sant det - det burde en kunne forvente, men jeg tør knapt tenke den tanken, for min erkjennelse er den, at jeg har ikke noe å gi tilbake for en så stor nåde - jeg har ikke noe som duger, for alt mitt er smittet av synd, og kan ikke være gjenstand for noe annet fra Guds side enn dom! Jeg må bare ta imot dette av Guds hånd, med takk og forundring!

   Man forventer seg ikke melk av en trebukk, er det et ordtak som sier - og Gud forventer seg ikke noe godt fra en synder! Men Han giver og giver og giver igjen - sin fullkomne frelse for alt som heter menneske, tilveiebrakt av Jesus Kristus, Guds Sønn og Guds Lam på denne samme jord som du og jeg trår på nå i våre dager. Han var her!
   Det hendte ikke i et eventyr dette! Det hendte ikke i en annen dimensjon, eller på en annen planet - nei, Han var en historisk person, Gud åpenbart i kjød! Han var her på jord og betalte prisen! Prisen for nettopp din sjel! Det kostet Ham dyrt det, men det avholdt Ham ikke fra å betale! har Han elsket deg!
   Nei, jeg blir likesom så maktesløs overfor dette, å skulle betale Ham noe igjen. Men på den annen side - ansporer det meg til å fortsette i synden, som en venn av denne verden, som jo er fiendskap mot Gud? Jeg bare spør?

   Men du predikant - jeg blir så urolig når det blir tale om mitt liv, gode gjerninger og lignende. Ja men, så fint da! Så er det altså et reelt behov for nåden der. Iallfall er du ikke så åndelig død, at det ikke skapes et behov ved lovens ord. Men vokt deg, at ikke det du kaller nåde i virkeligheten er en effektiv måte å bryte brodden av Guds ord på. Når Ordet får vekke deg opp, så la det få vekke deg helt! Ta dommen! Ta den nå! Så du ikke må ta den i evigheten!
   Gud vil aldri i evighet la deg gå tapt på grunn av din synd! Det beviser vel Jesu komme og gjerning her på jord, fullt ut! Men det er noe som heter å unndra seg til fortapelse! (Hebr 10:38-39). Unndra seg lyset! (Joh 3:19). Da trekker du deg inn i det mørket, hvor du ikke lenger ser! Hvor du ikke lenger kan skjelne! Hvor du ikke lenger kjenner dommen for noe i ditt liv! Da kan du fremdeles rose deg av nåden, men har i virkeligheten ingen bruk for den.

   Kommer vi bort fra Guds ord - det vil si Guds ords hørelse, altså at vi er der hvor vi virkelig hører Guds ord til oss - da går vi vill, og vårt åndelige liv er ikke noe annet enn et åndelig bedrag!

E.K.

   Paulus taler om noen i sin samtid som han kaller veldige apostler, og det er da åpenbart ironisk ment. Han sier: «Men jeg mener at jeg ikke står tilbake for disse veldige apostlene på noe vis!» (2 Kor 11:5). Og i 2 Kor 12:11: «Jeg er blitt en dåre! Dere har tvunget meg til det. Jeg burde jo ha fått ros av dere, for jeg står ikke tilbake for noen av disse veldige apostlene, selv om jeg ingenting er.»
   Disse gjorde seg altså til av noe som ikke stemte med virkeligheten - og Paulus åpenbarer her hva virkeligheten er, idet han sier: «- selv om jeg ingenting er.»
   Vi har slike veldige apostler i vår tid også. De taler mer om troen, og roser seg mer av troen - det vil si deres egen tro - enn av Jesus Kristus selv! Og de harselerer gjerne over andre kristne, og deres mangel på tro – tar ikke Jesus på ordet osv. Jesus sier om et av de tegn som skal følge de troende, at de skal kunne drikke dødelig gift uten å ta skade av det. Det kunne jo vært et interessant eksperiment å satt et slikt giftbeger frem for dem, og bedt dem drikke det på deres tro. Kanskje de da hadde våknet av rusen, og innsett at deres tro ikke var av Gud, men av det gamle menneske. Men da hadde de vel kalt det å friste Gud kanskje - som om det de allerede driver med, ikke er det! Å nei, vi er små og svake i troen, men takk Gud, Han tar seg av, og til og med bruker slike! Slike som Paulus, som ingenting var! Alt han hadde fra sin tid som fariseer og skriftlærd, sin store kunnskap osv., hadde Herren nå tatt fra ham, ved det at Han åpenbarte for ham, hvor betydningsløst dette var i denne sammenheng, hvor alt måtte flyte av samfunnet med Herren. Det Jesus har sagt skal følge Hans menighet, og som vi skal få lov til å regne med, når Han ser det tjenlig, det har disse gjort til tvang ved å hevde at det skal følge enhver som tror – om de bare tror rett da. De gjør en velsignelse om til en tvangstrøye. Noe som alltid vil følge dem i og med at de er inntatt av en lovisk ånd.
   Vi vet han var den største misjonær som har betrådt denne jord, men i sine egne øyne var han ingenting! Han roser seg av, og tilskriver alt godt i sitt liv nettopp nåden! Han sier: «Men av Guds nåde er jeg det jeg er, og Hans nåde mot meg har ikke vært forgjeves, men jeg har arbeidet mer enn de alle – det vil si: ikke jeg, men Guds nåde som er med meg.» (1 Kor 15:10).
   Guds nåde var drivkraften og opptukteren i Paulus' liv! I Paulus' nye liv! Ikke loven med dens bud og forskrifter! Du er fri! Fri til å følge Gud! Fri til å leve med Gud! Fri til å gå på Guds veier uten frykt! Du er kjøpt fri fra alt du har å frykte! Så lev for Gud! Gråt over din synd og skrøpelighet og kom alltid til Ham med det som det er! Gud velsigne deg!

   Det er mange som er ivrige etter å forkynne det Skriften kaller frihet for kjødet, men på den annen side er det også mange som er ivrige etter å formane og irettesette. Da skal vi merke oss hva apostelen peker på i det siste verset i teksten vår, når det gjelder å formane og irettesette – han skriver: «Tal dette! Dette! - det vil si, forman og irettesett ut fra det som nå er forkynt dere. (v.15). Og det som er forkynt i en sum er - «For Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker. Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er.» (v.11-12).
   Du vet, dersom det er nåden alene som virker dette, da er det jo den jeg må fokuseres på. Led jeg av en forferdelig sykdom, og legen satte frem for meg et glass med medisin, og sa: Drikk dette, så blir du frisk. Ja, så var jo det om å gjøre da, og ikke å drive med en masse andre øvelser.
   Men det er dette med behovet for nåden - er ikke det til stede i et menneske blir nåden uten frukt.
   I Jesu fortelling om sauen som er kommet bort, taler Han om de nittini som ikke trenger til omvendelse - Luk 15,7 -. Det kan oversettes: - som ikke har opmvendelses behov. Og da forstår vi det!
   Denne uendelige Guds nåde mot syndere, gitt oss og åpenbart oss i Hans Sønn, Jesus Kristus, er den sanne drivkraft til alt i Guds rike på jord.
   Så klyng deg til Ham i all elendighet, hva det så måtte være – åpenbare synder, unnlatelsessynder, sløvhet og egenkjærlighet – kom til Ham med det, Han som tar imot sytti ganger sju. (Matt. 18:22). Også i kveld er Han trofast, Han som gav løftet! (Hebr 10:23). «Han som gav seg selv for oss,» leste vi i teksten her - for ved det «- å løse oss ut fra all urettferdighet, og rense for seg selv et eiendomsfolk.» (v.14).
   Ved det! Du må aldri glemme grunnen for det hele - den finner du nemlig ikke i deg selv eller ditt eget verk, men alene i Ham og Hans nåde!