|
Jeg spør deg: Lever du i Guds nåde? Og kan hende er du blant dem som
umiddelbart og frimodig svarer med stor glød: Å ja, jeg elsker og
priser Guds nåde! Det er det største i livet mitt! Men hva om jeg
stiller spørsmålet annerledes - og det er i virkeligheten det samme
spørsmål i bunn og grunn: Fornekter du ugudelighet og de verdslige
lyster, lever du sedelig og rettferdig og gudfryktig, mens du med
iver gjør gode gjerninger?
Svarer du ja med samme glød og frimodighet da? Kan hende
var det verre? Men det er jo dette nåden opptukter til, leste vi.
Det er jo merkelig da, om du virkelig lever i nåden - at det blir
noe mer enn et munnhell - at frukten av dette uteblir, ikke sant?
Men frukten er ikke for oss å se, sier du. Da ville vi bare bli hovmodige,
om vi kunne se det. Ja, du er godt lært i tilfelle! Men du ser ikke
at du med det også sier, at du nå er ydmyk. Og da blir jo spørsmålet
nødvendigvis: Er du det?
Du forstår, det jeg vil frem til, er å undersøke om du
ikke lever i dette for oss så farlige bedraget - at du har lært å
smøre nåden slik ut over deg selv og alt ditt, at du aldri virkelig
får bruk for nåden! Det er mange som fekter med nåden for å
forsvare et liv i verdslighet - ja, verdslig nytelse og åpenbar synd!
Der har du en lang skala fra det minste lille avvik til de mest grove
utslag. Men nåden er ikke gitt til tilfredsstillelse av kjødet - det
vil si frihet for kjødet, som er vårt falne selvliv, til å utfolde
seg fritt - men til frelse! Nåden er gitt til frelse!
Frelse fra dette å måtte svare Den Hellige for vårt syndige og elendige
liv, i og med at Han lot dette ramme sitt eget legeme, som Han ikledde
seg her på jord. Og videre: Til opptuktelse! Den siden blir gjerne
utelatt, så ofte.
Fordi min synd ikke lenger er gjenstand for straff og
dom, så skal jeg altså bare la den flyte fritt? Nei, tvert imot -
nettopp det skulle jo anspore meg til å leve etter Guds behag, og
ikke etter verdens!
Tenk for en nåde du, at jeg er forsonet med Gud - og
det er en eviggyldig forsoning, da den er grunnet i Sønnen og Hans
gjerning i mitt sted! Tenk at jeg ved denne Guds nåde som åpenbares
i Jesus Kristus, på denne måten skilles fra min synd, og settes i
en fullkommen frihet! Han var villig til å lide for min skyld! Til
å blø for min skyld! Til å hånes og spottes og latterliggjøres, for
min skyld! Ja, til å dø synderens død, og ta synderens dom, for min
skyld! Da bør en vel kunne forvente, at jeg vil gi Ham noe tilbake,
ikke sant? Ja, det er sant det - det burde en kunne forvente, men
jeg tør knapt tenke den tanken, for min erkjennelse er den, at jeg
har ikke noe å gi tilbake for en så stor nåde - jeg har ikke noe som
duger, for alt mitt er smittet av synd, og kan ikke være gjenstand
for noe annet fra Guds side enn dom! Jeg må bare ta imot dette av
Guds hånd, med takk og forundring!
Man forventer seg ikke melk av en trebukk, er det et ordtak som sier
- og Gud forventer seg ikke noe godt fra en synder! Men Han giver
og giver og giver igjen - sin fullkomne frelse for alt som heter menneske,
tilveiebrakt av Jesus Kristus, Guds Sønn og Guds Lam på denne samme
jord som du og jeg trår på nå i våre dager. Han var her!
Det hendte ikke i et eventyr dette! Det hendte ikke i
en annen dimensjon, eller på en annen planet - nei, Han var en historisk
person, Gud åpenbart i kjød! Han var her på jord og betalte prisen!
Prisen for nettopp din sjel! Det kostet Ham dyrt det, men det avholdt
Ham ikke fra å betale! Så har Han elsket deg!
Nei, jeg blir likesom så maktesløs overfor dette, å skulle
betale Ham noe igjen. Men på den annen side - ansporer det meg til
å fortsette i synden, som en venn av denne verden, som jo er fiendskap
mot Gud? Jeg bare spør?
Men
du predikant - jeg blir så urolig når det blir tale om mitt liv, gode
gjerninger og lignende. Ja men, så fint da! Så er det altså et reelt
behov for nåden der. Iallfall er du ikke så åndelig død, at det ikke
skapes et behov ved lovens ord. Men vokt deg, at ikke det du
kaller nåde i virkeligheten er en effektiv måte å bryte brodden av
Guds ord på. Når Ordet får vekke deg opp, så la det få vekke deg helt!
Ta dommen! Ta den nå! Så du ikke må ta den i evigheten!
Gud vil
aldri i evighet la deg gå tapt på grunn av din synd! Det beviser vel
Jesu komme og gjerning her på jord, fullt ut! Men det er noe som heter
å unndra seg til fortapelse! (Hebr 10:38-39). Unndra seg lyset! (Joh
3:19). Da trekker du deg inn i det mørket, hvor du ikke lenger ser!
Hvor du ikke lenger kan skjelne! Hvor du ikke lenger kjenner dommen
for noe i ditt liv! Da kan du fremdeles rose deg av nåden, men har
i virkeligheten ingen bruk for den.
Kommer vi bort fra Guds ord - det vil si Guds ords hørelse,
altså at vi er der hvor vi virkelig hører Guds ord til oss - da går
vi vill, og vårt åndelige liv er ikke noe annet enn et åndelig bedrag!
E.K.
|
Paulus taler om noen i sin samtid som han kaller veldige apostler,
og det er da åpenbart ironisk ment. Han sier: «Men jeg mener at jeg
ikke står tilbake for disse veldige apostlene på noe vis!» (2 Kor
11:5). Og i 2 Kor 12:11: «Jeg er blitt en dåre! Dere har tvunget meg
til det. Jeg burde jo ha fått ros av dere, for jeg står ikke tilbake
for noen av disse veldige apostlene, selv om jeg ingenting er.»
Disse gjorde seg altså til av noe som ikke stemte med
virkeligheten - og Paulus åpenbarer her hva virkeligheten er, idet
han sier: «- selv om jeg ingenting er.»
Vi har slike veldige apostler i vår tid også.
De taler mer om troen, og roser seg mer av troen - det vil si deres
egen tro - enn av Jesus Kristus selv! Og de harselerer gjerne over
andre kristne, og deres mangel på tro – tar ikke Jesus på ordet osv.
Jesus sier om et av de tegn som skal følge de troende, at de skal
kunne drikke dødelig gift uten å ta skade av det. Det kunne jo vært
et interessant eksperiment å satt et slikt giftbeger frem for dem,
og bedt dem drikke det på deres tro. Kanskje de da hadde våknet av
rusen, og innsett at deres tro ikke var av Gud, men av det gamle menneske.
Men da hadde de vel kalt det å friste Gud kanskje - som om det de
allerede driver med, ikke er det! Å nei, vi er små og svake i troen,
men takk Gud, Han tar seg av, og til og med bruker slike! Slike som
Paulus, som ingenting var! Alt han hadde fra sin tid som fariseer
og skriftlærd, sin store kunnskap osv., hadde Herren nå
tatt fra ham, ved det at Han åpenbarte for ham, hvor betydningsløst
dette var i denne sammenheng, hvor alt måtte flyte av samfunnet
med Herren. Det Jesus har sagt skal følge Hans menighet, og som vi
skal få lov til å regne med, når Han ser det tjenlig, det har disse
gjort til tvang ved å hevde at det skal følge enhver som tror – om
de bare tror rett da. De gjør en velsignelse om til en tvangstrøye.
Noe som alltid vil følge dem i og med at de er inntatt av en lovisk
ånd.
Vi vet han var den største misjonær som har betrådt denne
jord, men i sine egne øyne var han ingenting! Han roser seg
av, og tilskriver alt godt i sitt liv nettopp nåden! Han sier:
«Men av Guds nåde er jeg det jeg er, og Hans nåde mot meg har ikke
vært forgjeves, men jeg har arbeidet mer enn de alle – det vil si:
ikke jeg, men Guds nåde som er med meg.» (1 Kor 15:10).
Guds nåde var drivkraften og opptukteren i Paulus' liv!
I Paulus' nye liv! Ikke loven med dens bud og forskrifter!
Du er fri! Fri til å følge Gud! Fri til å leve med Gud! Fri til å
gå på Guds veier uten frykt! Du er kjøpt fri fra alt du har å frykte!
Så lev for Gud! Gråt over din synd og skrøpelighet og kom alltid til
Ham med det som det er! Gud velsigne deg!
Det er mange som er ivrige etter å forkynne det Skriften
kaller frihet for kjødet, men på den annen side er det også mange
som er ivrige etter å formane og irettesette. Da skal vi merke oss
hva apostelen peker på i det siste verset i teksten vår, når det gjelder
å formane og irettesette – han skriver: «Tal dette! Dette!
- det vil si, forman og irettesett ut fra det som nå er forkynt dere.
(v.15). Og det som er forkynt i en sum er - «For Guds nåde er åpenbart
til frelse for alle mennesker. Den opptukter oss til å fornekte
ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig
og gudfryktig i den verden som nå er.» (v.11-12).
Du vet, dersom det er nåden alene som virker dette,
da er det jo den jeg må fokuseres på. Led jeg av en forferdelig
sykdom, og legen satte frem for meg et glass med medisin, og sa: Drikk
dette, så blir du frisk. Ja, så var jo det om å
gjøre da, og ikke å drive med en masse andre øvelser.
Men det er dette med behovet for nåden - er ikke
det til stede i et menneske blir nåden uten frukt.
I Jesu fortelling om sauen som er kommet bort, taler
Han om de nittini som ikke trenger til omvendelse - Luk 15,7 -. Det
kan oversettes: - som ikke har opmvendelses behov. Og da forstår
vi det!
Denne uendelige Guds nåde mot syndere, gitt oss og åpenbart
oss i Hans Sønn, Jesus Kristus, er den sanne drivkraft til alt i Guds
rike på jord.
Så klyng deg til Ham i all elendighet, hva det så måtte
være – åpenbare synder, unnlatelsessynder, sløvhet og egenkjærlighet
– kom til Ham med det, Han som tar imot sytti ganger sju. (Matt. 18:22).
Også i kveld er Han trofast, Han som gav løftet! (Hebr 10:23). «Han
som gav seg selv for oss,» leste vi i teksten her - for ved det
«- å løse oss ut fra all urettferdighet, og rense for seg selv et
eiendomsfolk.» (v.14).
Ved det! Du må aldri glemme grunnen for
det hele - den finner du nemlig ikke i deg selv eller ditt eget verk,
men alene i Ham og Hans nåde!
|
Julenatt
/ ottesang
