Lov eller evangelium? Ja, i denne sammenheng har vi lov til å stille dette spørsmålet!
   «Dere som vil være under loven.» (4:21). Vil være! De har altså et indre ønske om å være under loven. Vi kan si, at deres hjerte er knyttet til loven. De har sitt håp knyttet til den. Men det igjen vil jo si, at deres håp i egentlig forstand er knyttet til deres egen evne til å etterleve og oppfylle lovens krav til dem. Det er jo også derfor apostelen spør - og en kan vel med rette ane en oppgitthet og forundring i spørsmålet: «Hører dere ikke loven?» Med andre ord: Er det ikke gått opp for dere hva loven i virkeligheten er - og hva krav den gjør på dere? I Rom 7:14, skriver han om dette: «For vi vet at loven er åndelig, jeg derimot er kjødelig, solgt til trell under synden.»
   Loven er åndelig - av Gud. Det er ikke vi! En oppfyllelse av den er altså uoppnåelig for et menneske - og dermed er mennesket redningsløst fortapt underlagt den, og dens vilkår! Du som er her nå - hører du loven?
   I Gal 3:24, kaller han den en tuktemester! Hvem vil være under en tuktemester, når det er mulig å slippe? Og i samme vers gir han til kjenne hvilken oppgave den har overfor dem som «ikke er trellkvinnens barn, men den frie kvinnes» (4:31): «En tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro.»

   Om det jordiske Jerusalem, som altså støtte Herren, og Herrens Ånd, fra seg, og lot Ham korsfeste utenfor sine bymurer som en uren, skriver apostelen: «Det er i trelldom med sine barn.» (4:25).
   Luther sier i sin store Galaterbrevskommentar: «Jeg ville ha sagt at Sinai var Hagar, og Jerusalem var Sara, og dermed synes at jeg hadde sagt noe klokt og rett.» Men det sier altså ikke Paulus, må han konstatere. Skal du se etter din mor, du som er en kristen - det vil si: Den som har født deg, da må du løfte blikket høyere opp «der Kristus sitter ved Guds høyre hånd.» (Kol 3:1).

   I Jes 61:3, kalles de troende - Guds plantning - for rettferdighetens terebinter. Terebinter symboliserer noe sterkt og fast. De er altså født ved rettferdighet! Rettferdighetens barn! Og vi vet jo hva for eksempel Luther ble åndelig født ved, det har han vitnet om - det var da han leste om Guds rettferdighet i Rom 1:16-17. At Guds rettferdighet til frelse ikke handlet om det krav Gud i sin rettferdighet gjorde gjeldende overfor oss - altså i loven, men den rettferdighet Han ved evangeliet gav oss syndere, nemlig sin egen rettferdighet.
   Og dette skriver profeten Jeremia noe underlig om, to steder og anvender det tilsynelatende på to forskjellige: «I Hans dager skal Juda bli frelst, og Israel bo trygt. Dette er det navn som Han skal kalles med: Herren, vår rettferdighet.» (Jer 23:6). Dette er altså Jesu navn, vitner profeten.
   Men så skriver han i Jer 33:16: «I de dager skal Juda bli frelst og Jerusalem bo trygt, og dette er det navn hun (Jerusalem) skal kalles med: Herren, vår rettferdighet.»
   Jerusalem omtales altså som en kvinne, i kraft av å være Herrens brud. Men det er altså det Jerusalem som «er der oppe,» vitner Paulus i teksten vår. (4:26). Altså der - i den helligdom - hvor Lammets blod er utøst på alteret til vår rettferdiggjørelse.
   Vi hørte det jo også fra Gal 3:24, at tuktemesteren skulle drive oss til denne rettferdiggjørelse som er av troen på Kristus Jesus. Han som nå er vår rettferdighet!

   «Men vi, brødre, er løftets barn, likesom Isak.» (4:28). Her er glede! Her er fryd og gammen! «Det er fryd på de gjenløstes veg,» synger vi i sangen.
   Å, det er ofte tungt å være en kristen, blir det straks innvendt da, av enkelte. Det er mye plager, og mange prøvelser. Denne verden er tung å gjennomvandre. Ja, men det skyldes da ikke Jesus! Det skyldes jo nettopp verden, den synd som bor i oss, og djevelens mange angrep. Men å se på Jesus det skaper lovsang! Det er jo i seg selv den kraft, som gjør at vi holdes oppe under denne gjennomvandring, ikke sant? Troen på Jesus!
   Men like på dette frydefulle utsagnet - vi er løftets barn! følger noe vi må være svært så klar over: «Men han som var født etter kjødet, forfulgte ham som var født etter Ånden. Og slik er det nå også.»
   Dette må altså ikke overraske deg! Hva er det som forårsaker denne forfølgelse? En forfølgelse som kanskje bare viser seg i noen slike «stikk,» nå og da. Litt ironi på dine vegne og lignende, men med grunn i en åndelig misunnelse overfor disse som har fått alt for intet. De som er født ved nåden. De misunner dem denne frihet, men i stedet for å erkjenne denne sin trellestand under loven, «lurer de på vår frihet,» skriver apostelen, «den som vi har i Kristus Jesus, for å kunne gjøre oss til treller.» (Gal 2:4).
   Og likeens - i stedet for å erkjenne og innrømme denne sin trellestand, så Herren kunne få frigjort dem, søker de ofte heller med lys og lykte i Skriften, og kristelige skrifter for å forsvare og finne begrunnelse for deres standpunkt, og resultatet blir bare at de graver seg ytterlig dypere ned i denne åndelige tilstand, som ikke blir dem til velsignelse, men tvert imot til forbannelse. Det er tragisk!

E.K.

   - De prøver å trekke oss inn i sin egen åndelige situasjon, ned på deres nivå. Men lykkes de ikke i dette, men fortsatt hører lovprisningen vår der oppe på berget, så blir det en mer direkte forfølgelse ut av det.

   Er det da verd å gi etter for å få fred - for å tekkes dem! Slippe å bære korsets vanære - korsets anstøt? Nei, hør hvilken ende det får for dem: «Men hva sier Skriften? Driv ut trellkvinnen og hennes sønn! For trellkvinnens sønn skal ikke arve sammen med den frie kvinnes sønn.» (v.30). De når ikke frem, de ender utenfor - i helvete! For loven kan ikke føde noen til Guds barn!
   «Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen legge under trelldommens åk.» (5:1). De var altså under trelldommens åk - ble frigjort ved evangeliets ord om Jesus Kristi soning til syndenes forlatelse - og advares nå mot å vende tilbake til sin første stand under lovens vilkår.

   Gjør dere det, skriver han - her symbolisert ved omskjærelsen - da «vil Kristus ikke være til noe gagn for dere.» (5:2). Altså hvis du vil legge til noen egen gjerning i dette frelsesverket, da hjelper det deg overhodet ikke, at Jesus gav seg selv for deg. Da er du tvert imot pliktig til selv å fremskaffe den nødvendige rettferdighet for Gud, ved en full og hel oppfyllelse av Guds lov. Det vil si at du må ha et hjerte som er fullt i samsvar med Guds lov, og likeens evnen til å etterleve den fullt ut uten avvikelse og fall. «- han skylder å holde hele loven,» leser vi her. (5:3).
   Det samme kan vi lese hos apostelen Jakob: «For den som holder hele loven, men snubler i ett bud, han er blitt skyldig i dem alle.» (Jak 2:10). Ett er lik alle! For Gud er hellig, og en fortærende ild mot all synd. (Hebr 12:29). Derfor er én nok!
   Hvordan kan det da ha seg, at noen vil være under loven? Kan det være fordi de ikke hører loven? Det er vel det som ligger til grunn for apostelens spørsmål til disse galatere.

   Vi er den frie kvinnes barn! Vi er født ved nådens og sannhetens ord. «- nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.» (Joh 1:17). Vi er født ved et budskap som er blitt formidlet til oss. Det er dårskap for verden, de som går fortapt, men det er i virkeligheten et kraftens ord. Evangeliet er Guds kraft til frelse! Han holder deg videre oppe ved sitt Ord! Han har frelst deg ved dette sitt Ord, og Han bevarer deg ved dette sitt Ord - og Ordet er Jesus!

   Trellkvinnen Hagar kunne jo aldri føde Abraham noe annet enn en trellesønn. Han var jo ikke født i kraft av løftet! Slik kan heller ikke loven skape - enn si: føde - noe annet enn en trellementalitet - det vil si, et trellesinn! Sinnet sitter fast i loven som ved ubrytelige lenker. Den kan ikke føde frie! Den kan ikke sette i frihet! Den binder deg tvert imot i trelldom, og gir deg ikke barnekårets Ånd, men et fryktsomt forhold til Gud. Frykt for slag og straff, og smiger og såkalte gode gjerninger for om mulig å blidgjøre Ham.
   Dette skulle vi få overlate til hedningene som er i åndelig mørke - det vil si at de ikke kjenner Gud i sannhet. Men en kan frykte for at dette åndelige mørke strekker seg langt inn i menigheten også. Ja, de ti jomfruer Jesus taler om i Matt 25, åpenbarer jo det som en tragisk virkelighet. Fem var kloke, og fem var dårlige.

   Og nå til slutt, når vi er inne på dette med jomfruer: Det skulle være et tegn for Israel, og siden også for oss, at denne løftessønnen, vår frelser, skulle fødes av en jomfru. Det vil si, imot naturens orden. Gud er over naturen. Det viser også Jesus oss, idet Han går på vannet, byr stormen å tie, leger uhelbredelig sykdom, reiser opp døde osv.
   Sara - den frie kvinne, som hun kalles her, er et forbilde på dette ved sin barnefødsel. Hun føder også Isak imot naturens orden. Det var ingen naturlig forutsetning hos Sara, verken for unnfangelse eller fødsel. Og slik skulle det være etter Guds vilje - for hun skulle ved denne fødsel være et forbilde. Isak var født etter løftet! Det er også alle som er kommet til levende tro på den Herre Jesus. «- vi, brødre, er løftets barn, likesom Isak,» skriver apostelen her. (4:28).
   Slik var også Jesus selv født etter løfte, og ikke etter noen orden. Som hebreerbrevets forfatter skriver: «For dersom prestedømmet blir omskiftet, da skjer det jo nødvendigvis også en omskiftelse av loven. For Han som dette blir sagt om, tilhørte en annen stamme» - enn «prestestammen» Levi - «og ingen fra den stammen har hatt noe med altertjenesten å gjøre. For det er en kjent sak at vår Herre er runnet av Juda, og Moses har aldri sagt noe til den stammen om prestedømme.» (Hebr 7:12-14). Tar bare dette med for sammenhengens skyld. Du må gjerne lese alt om dette i Hebr. 7.
   Ser du? Helt utenfor enhver orden, og naturlig sammenheng - kun som følge av løftet! Guds løfte! Du frelses som en følge av uforskyldt nåde - det vil nettopp si: Uten noen grunn i deg selv! Grunnen er ene og alene i Gud - i Jesus!
   Det er vel noe å takke Ham for?