Alle folk, alle nasjoner har sine helligdager. Ikke at de nødvendigvis er hellige i den forstand at de har med Gud å gjøre, men de er hellige i det folkets bevissthet, fordi det er en minnelse om noe bestemt i det folkets historie for eksempel. Som vi feirer 17 mai, fordi det skjedde noe veldig viktig for vår nasjon, den dato og det år som feires.
   I tillegg har en da dager som har med religion å gjøre. Alle religioner har sine spesielle dager som feires av religionens tilhengere. Kristendommen har også sine, men fordi kristendommen ikke er en religion på linje med de andre, men igrunn noe helt annet, så knyttes det ikke noe krav til disse dagene fra Guds side. Ja, det er så grunnleggende og så alvorlig, at dersom Gud stilte noe krav til overholdelse, til feiring av disse dagene, da hadde Han med det forkastet sitt eget evangelium. Tror du Han gjør det! Nei! - men da er vi jo fri i forhold til alt slikt! Og det er nettopp hva som forkynnes oss i teksten her: «La derfor ingen dømme dere for mat eller drikke eller med hensyn til høytider eller nymånedager eller sabbat! Dette er bare en skygge av det som skulle komme!» (v.16- 17a).
   Hva vil du med skyggen, når det virkelige er kommet!

   I den gamle pakt var de pålagt å overholde visse høytider, fordi de var vitnesbyrd om hva som skulle komme. Ta alle ofringene for eksempel - hvem ser du når du ser på dem? Hvilket offer stiger frem for deg da?
   Du ser, de var bare skyggen av det som skulle komme - nemlig Guds offer! Det endelige offer, som har satt en sluttstrek for alle offer. Gud har fått det fullkomne offer. Alle offer som siden bringes er en avvisning av dette Guds endelige offer, og bringer dom ned over den som driver med det.
   Det ligger noe spesielt, forstår du, i dette begrepet offer! La oss ta dette med høytidsdager - nå kan du feire dem som et minne om noe godt som hendte. Du feirer i en fri ånd, kan vi si, og ikke som oppfyllelsen av et krav fra Guds side. Likeens kan du få gi gaver, men også det i en fri ånd. Fordi du vil det! Og altså ikke som et offer - det vil si, noe som er pålagt deg. Da ville jo ikke Jesu offer ha vært tilstrekkelig.
   Ser du dette?

   Samme med sabbaten som Paulus nevner her - når ble den oppfylt, kan vi spørre. Da må vi først spørre om hva sabbaten var et vitnesbyrd om? Jo, hvilen! Derfor tålte ikke Gud sabbatsbrudd, like lite som Han tåler at Hans evangelium, Hans fullkomne offer settes til sides ved våre gjerninger.
   Sabbaten vitnet om det vi ser, eller hører i Matt 11:28: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!» Igjen - bare en skygge av det som skulle komme! Og nå er Han her!

   Det som er farlig for oss med denne type forskrifter og merkedager - for det representerer virkelig en høyst reell fare for oss - det er hvor snart vi henger oss fast i slikt noe. For det er noe håndgripelig! Jeg ville gjerne hatt en tro med håndtak, som en forkynner sa. Og dette kommer inn i alt det vi holder på med som kristne. I din andakt, i din bønn, i din møtegang, i din gave til kollekten, i din overholdelse av hva det nå måtte være, som du i ditt indre skriver på din himmelske konto, ved siden av Jesu Kristi dyrebare blod!

   Det er nok det som Jesus gjorde, synger vi så gjerne, og er så med på det, men har gjerne ikke mer enn sunget ferdig før lovsinnet viser seg i all sin heslighet, idet det skyver til sides og reduserer Guds offer, for noe av sitt eget.
   Du må ikke tenke at dette ser heslig ut i det ytre, i den ytre handling - å nei, det tar seg tvert imot svært så gudfryktig og åndelig ut. Så andre må tenke at du er særs nær Gud i ditt forhold til Ham. Men hva er det som skjer? Jo, nettopp det som det vitnes om de siste tiders kristenflokk i 2 Tim 3:5: «De har skinn av gudsfrykt, men fornekter dens kraft.»

E.K.

   Er ikke Guds kraft i evangeliet nok for deg? Må du legge noe til? Hva skulle det være som mangler i Kristi offer? Nei, ingenting! Derfor skriver han også lenger ute i det samme brev, apostelen - i Kol 2:20-21: «Når dere er døde med Kristus fra verdens barnelærdom, hvordan kan dere da - som om dere fortsatt levde i verden - la dem legge slike bud på dere: Ta ikke! Smak ikke! Rør ikke!»

   Når dere er døde med Kristus! Døde! Du legger da ikke bud på den som er død! Den døde er fri! Hvordan han har levd - hva han har forbrutt - hvor stor gjeld han enn har stått i, denne verdens myndigheter står maktesløse, de kan ikke nå ham, og stille ham til ansvar. Han er fri fra alt det nå!
   Du er nå fri fra alle bud og krav i Kristus! Du har ikke lenger noe eget liv, men ditt liv det er i Ham! - så sant du har tatt din tilflukt til Ham, og dermed blitt ett med Ham! All synd er jo allerede sonet!
   Men på samme måte som du velger å holde høytid, til minne og i takknemlighet til Ham som har gjort så store ting for deg, ønsker du ikke å leve et liv i synd, men til ære for Ham - men nå i en fri ånd!
   «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.» (Rom 8:1). Ingen!

   Har du sett hva som er gitt deg i Jesus? Hør nå! «Dere var døde ved deres overtredelser og uomskårne kjød.»
   Å ja! - du kjenner vel godt til det, synden som henger så fast ved deg. Det som likesom aldri forbedres, men stadig ligger der og truer med å ta overhånd. Kanskje er du av dem som må si: Jeg er så uendelig elendig! Ja, hvordan kan jeg tro at Gud vil ha med en slik en å gjøre! Hør Ordet her!: «Men Gud gjorde dere levende sammen med Kristus, idet Han tilgav oss alle våre overtredelser.» (v.13).
   Når gjorde Han deg levende? I det øyeblikk da du kunne se på deg selv, og finne at alt stemte? Nei, idet Han tilgav deg alle dine overtredelser! Du er tilgitt! Alt dette er for evig sonet i Jesus Kristus!

   Det var skrevet et skyldbrev mot deg for disse synders skyld, vitner Skriften. Hva med det? Jo, hør igjen!: «Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok Han bort da Han naglet det til korset.» (v.14).
   Det tok Han bort! Han gjorde det! Når skjedde det? Da du hadde omvendt deg rett og riktig angret dine synder? Nei, da Han naglet det til korset! Hvor var du da?
   Men djevelen, sier du - han er en veldig makt, og plager meg støtt, med sine innskytelser. Ja, hva med ham? Sa teksten vår noe om det? Ja da, bare hør!: «Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, da Han viste seg som seierherre over dem på korset.»
   Han er avvæpnet! Stilt åpenlyst til skue! Jesus seiret over ham! Det er din seier, du som er død og oppstanden ved Jesus!

   Jeg spurte: Har du sett hva som er gitt deg i Jesus? Nå ser du det vel? Dette er hvilen som Herren har kalt deg til! Som Han sa allerede i den gamle tid, til sitt folks ledere især, men også til dem alle - Jes 28:12: «Dette er ro, unn den utmattede ro, og dette er hvile.» Tidligere var det oversatt: Unn den mødige ro! Men så avsluttes det så trist, som så ofte dessverre: «Men de ville ikke høre.»
   Men det vil du, ikke sant?