Gjør ikke korsets anstøt til intet!

Gal 5:11-26

   11 Men jeg, brødre - hvis jeg ennå forkynner omskjærelse, hvorfor blir jeg da ennå forfulgt? Da er jo korsets anstøt gjort til intet. 12 Måtte de bare skjære seg fordervet, de som oppvigler dere! 13 For dere ble kalt til frihet, brødre. La bare ikke friheten bli et påskudd for kjødet, men tjen hverandre i kjærlighet. 14 For hele loven er oppfylt i ett bud, i dette: Du skal elske din neste som deg selv! 15 Men om dere biter og eter hverandre, da se til at dere ikke blir fortært av hverandre! 16 Men jeg sier: Vandre i Ånden! Så skal dere ikke fullføre kjødets lyst. 17 For kjødet begjærer imot Ånden, og Ånden imot kjødet. De to står hverandre imot, for at dere ikke skal gjøre det dere vil. 18 Men hvis dere blir drevet av Ånden, da er dere ikke under loven. 19 Kjødets gjerninger er åpenbare. Det er slikt som utukt, urenhet, skamløshet, 20 avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, trette, avindsyke, sinne, ærgjerrighet, splittelse, partier, 21 misunnelse, mord, drukkenskap, svirelag og annet slikt. Om dette sier jeg dere på forhånd, som jeg også før har sagt dere: De som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike. 22 Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, 23 saktmodighet, avholdenhet. Mot slike er loven ikke. 24 De som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster. 25 Dersom vi lever i Ånden, da la oss òg vandre i Ånden! 26 La oss ikke ha lyst til tom ære, så vi egger hverandre eller misunner hverandre.

   Når jeg leser disse vers i Guds ord, føler jeg trang til å spørre: Denne plassen jeg har, er det Gud som har plassert meg her, eller har jeg plassert meg selv? Den motstand og forfølgelse jeg opplever, er det min egen skyld, eller er årsaken dette anstøt Paulus skriver om her?
   Du vet, en ville jo gjerne være med i noe som var anerkjent – men slike kår har Herren ikke lovt sine her på jord. Nei, i verden har dere trengsel, minner Jesus oss på i Joh 16:33. Og så kommer anfektelsene og bønnen til Gud som vi kjenner den fra Sal 139:23-24: «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!»
   Det er vel en tone som aldri forstummer i en troende, så lenge han er her i verden og bærer på dette kjødet, men likevel synes mange å ikke ha noen vanskeligheter. Det å regne seg som kristen er visst den største selvfølgelighet, og evangeliet både kan og forstår de. Og korsets anstøt, hva er nå det for noe?
   Skriften taler jo også om en død tro, som regner seg frem til, men er uten erfaring. Ordet har aldri fått virke noe, verken slå ned eller reise opp. Det hele er noe en mestrer rimelig greit selv.
   En opplever kan hende de vanlige skuffelsene over seg selv, men det fører bare til at en setter enda mer inn på å få det til. Og så går det slik på det jevne. En ber, leser i Bibelen, bekjenner sine synder, så langt en mener å se dem osv.
   Men hva leste vi om de troende her? «De som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster.» (v.24). Her har stått en strid! Jeg har sett min synd, at den er stor - i tanker, gjerninger og ord!

   Det var enkelt for Paulus å være en Herrens tjener, så lenge budet ikke ble levende – så lenge synden bare var ytre gjerninger som han kunne legge av seg – og så lenge han trodde å kunne varte opp med et godt og edelt motiv for disse gjerningene. Og så lenge han hadde en Gud som tilga, bare Paulus viste en innsats og vilje til bedring. Når jeg vil, da er Gud nådig! Kjenner du den tanken?
   Men da loven åpenbarte hans delte vilje – han ville ett fordi budet krevde det, men gjorde noe annet fordi den kjødelige lyst var sterkere. Det var altså hans vilje til det onde som rådde grunnen. Og som får han til å vitne som i Rom 7:14: «For vi vet at loven er åndelig, jeg derimot er kjødelig, solgt til trell under synden.»
   Da fikk han se, at han var under Guds dom med alt sitt. Han sang ikke – du vet vel om at du er verdifull da. Nei, det var ikke hva Paulus forkynte. Det er bare en som er verdifull for Gud, ved hva han er i seg selv – det er Jesus! Derfor gjelder det å «bli funnet i Ham, ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den jeg får ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen,» som han skriver i Fil 3:9.
Rettferdigheten av Gud! Som jeg får!

   Er det enkelt å tro at jeg hører Gud til? Hva er det som får et menneske til å tenke slik? Jo, det er dette at vedkommende ikke er av sannheten. Vedkommende ser ikke sant på seg selv! – For hvis det var tilfelle, da måtte det et guddommelig under til for at en kunne regne seg blant dem. En måtte få noe av Gud rett og slett!
   Troen er ikke noe mindre enn et guddommelig under – og det skal vi takke Gud for, at det ikke er noe som hviler på vår evne eller kvalitet!
   Hebr 11:1, sier om troen: «Men tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser.»
   Det går på tross av det du ser!

   Nå skal vi lese om noen egenskaper, og tenk etter om du finner noe av dette hos deg: «Kjødets gjerninger er åpenbare. Det er slikt som utukt, urenhet, skamløshet, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, trette, avindsyke, sinne, ærgjerrighet, splittelse, partier, misunnelse, mord, drukkenskap, svirelag og annet slikt.» (v.19-21a).
   Finner du noe av dette? Hør da hva Guds ord sier: Det er kjødets gjerninger og «om dette sier jeg dere på forhånd, som jeg også før har sagt dere: De som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike,» skriver apostelen i v.21b i teksten vår.
Dette - om så bare en av disse egenskaper fører deg til en stengt dør!
   La oss lese om noen flere egenskaper, og tenk etter om du finner disse hos deg selv: «Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet.» (v.22).
   Hva skal vi da si? – er vi fri eller skyldige? Vi er skyldige? Ingen tvil om det!
   «For hele loven er oppfylt i ett bud, i dette: Du skal elske din neste som deg selv» (v.14). Gjør du dette? «- tjen hverandre i kjærlighet.» (v.13b). Gjør du dette?

   Her leser vi om strid og kiv, og en troende kan ikke leve i slikt. Men det er ikke dermed sagt at en skal forene det som Gud har atskilt. Men gå av veien for dem, står det. De som volder tvedrakten og anstøtene imot den lære som dere har lært.
   Men han var ikke nådig mot dem apostelen: «Måtte de bare skjære seg fordervet, de som oppvigler dere!» (v.12). Nei, han var såvisst ikke nådig mot vranglære!

E.K.

   Han hadde gått denne veien. Han hadde arbeidet til det ytterste, for en dag å kunne stå for Gud! Men den dag Jesus møtte ham ute på Damaskusveien brøt alt hans eget sammen i samme stund Jesus åpenbarte seg! Da endte han opp med et stort konkursbo. Og da så han bare en vei ut – Jesus Kristus og Ham korsfestet!
   Her går altså et menneske og baler med sin kristendom, og tror seg å være under Guds velbehag av den grunn. Iallfall når det går så tålelig. Og så får det plutselig se, at det som er ved Sønnen gjort, gjør sjelen hvit som sne.
   Hvor blir det da av alt det jeg holdt på med? Det var da vel verd noe? Nei, så menn – innfor Gud var det tvert imot. Det beste var det verste, for når jeg begikk noen åpenbar synd, da var det i det minste «sanne» gjerninger, om en kan si det slik, men alt det fine jeg gjorde det var rent hykleri. Det var et forsøk på å fremstå som noe annet enn jeg faktisk var. Det var et skjul over sannheten – nemlig at jeg av naturen er en synder og kan følgelig ikke gjøre noe som er godt i Guds øyne. For Gud ser etter et godt og villig hjerte. Det hele fremstår altså som et skuespill.

   Det er enkelt å følge Gud så lenge vi får Hans vilje til å falle sammen med vår egen. Men når Hans vilje krysser vår egen, hva da? Og når vi får se at Hans vilje går så høyt og så dypt, at Han vil at vårt hjerte skal være annerledes enn hva det er. Ja, da blir det ikke så mange utveier.

   Å gjøre Guds vilje er ikke slik som det ofte blir fremstilt, i første rekke å ta ut og tjene Ham i all slags tjeneste. Herren har ikke bruk for slike. Kjødet gagner intet. Nei, det er å få nåde til å motta Hans ord. Og når vi da ser det onde som bor i oss, gjør vi virkelig Hans vilje – tar imot den Han har utsendt!
   Se, det var Guds vei og vilje med oss – at vi skulle komme til tro på Jesus! Og tro på Jesus, det er veien helt frem. Det blir ikke noen annen, bredere og enklere vei etter hvert! Dette er korsets anstøt!
   Noen har fått liv i dette anstøtelige budskapet: og da er det skilt ut fra verden og de religiøse, som også er verden. Dette er altså ubegripelig for det naturlige menneske – ja, et anstøt! Derfor står det også: Gå av veien for dem! Det nytter likevel ikke å stride! Bare Gud kan gjøre denne gjerning – hvor Hans ord blir mottatt.

   «Det står skrevet hos profetene: Og de skal alle være lært av Gud. – Hver den som hører av Faderen og lærer, kommer til meg,» kan vi lese i Joh 6:45. Og Jesus sa til sine disipler i de to foregående vers: «Knurr ikke dere imellom! Ingen kan komme til meg uten at Faderen som har sendt meg, drar ham. Og jeg skal oppreise ham på den siste dag.» (Joh 6:43-44).

   Dette å bli frelst er en Guds gjerning ved Ordet og Ånden. Vi kan heller ikke gjøre mer enn å holde frem Livets ord. Blir ikke det mottatt, så er det Herren selv som ikke blir mottatt, og vi kan ikke gjøre mer. Derfor er det et så stort alvor, når vi hører Guds ord!
   Profeten Samuel forkynte for folket, men de ville sine egne veier. De forlangte en konge over seg, slik som alle andre folk hadde det. Så bringer da Samuel dette innfor Herren – og da får han.et for folket, alvorlig svar som vi leser det i 1 Sam 8:7: «Lyd folket i alt det de sier til deg! For det er ikke deg de har forkastet, men det er meg de har forkastet, så jeg ikke skal være konge over dem.»
   Det er meg de har forkastet, sier Herren – og så kom ulykken over folket. Det er ulykke, når vi får gjøre som vi vil – når vi blir overlatt til oss selv, da går vi utfor stupet, som vi ser det i de såkalt kristne nasjoner nå til dags, som nå avkristnes.

   «De som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster.» (v.24).
   Når skjedde dette? Jo, da jeg tok imot den korsfestede? – da jeg gav meg inn under den rettferdighet som er av Gud. Da ble kjødet korsfestet. På korset er det kjødet med dets lyster og begjæringer som får sin dom. Der har vårt onde kjød fått sin dom. Der tas vår synd bort fra Guds åsyn. Der tilveiebringes frelse for syndere.
   Det onde kjød tar Han med seg i grav – og der blir det. Han tar ikke det med seg til himmelen. Derfor, når det henger slik sammen, er det synd mot evangeliet å ville gjøre det onde godt. Vår frelse er i Ham alene!

   «Dersom vi lever i Ånden, da la oss òg vandre i Ånden!» (v.25).
   Dersom! Det er utelukket at den som ikke lever i Ånden, kan vandre i Ånden. Dersom du er frelst ved troen på Jesus Kristus og Ham korsfestet, da også vandre i troen på Jesus Kristus og Ham korsfestet. Da skal du også komme til å vandre i et nytt levnet som en frukt av det, men merk deg – det vil da si en frukt usynlig for deg, men synlig for Gud.