Det er noe vi skal ta med oss til å begynne med her – til orientering om du vil. Årsaken til at Paulus skrev dette brevet til galaterne var, at menigheten i Galatia var kommet i en veldig krise. Det var kommet noe rent læremessig inn iblant dem, som rett og slett rev dem ut av samfunnet med Jesus.
   Akkurat som med vårt legemlige liv – vi er stadig utsatt for angrep fra alle mulige forskjellige sykdomsbakterier og basiller – slik er også vårt åndelige liv stadig utsatt for drepende angrep, og det kommer alltid via læren.
   Det Paulus retter angrepet mot her – noe han også selv engang hadde ligget under – det er noe han kaller jødedommen. Denne var det som angrep galatermenigheten som en dødelig sykdom. Men for galaterne selv fortonte det seg ikke som en dødelig sykdom, men tvert imot som et særlig lys. Nå var de jo mer alvorlige kristne enn noen gang før!
   Jødedommen – det kan vel virke både fjernt og fremmed for oss i dag – hva har vel vi med det å gjøre? – men kall det gjerningsreligion så ser vi mer hva det er tale om. Noe som ble lagt til evangeliet. Det Paulus i brevet her kaller et annet evangelium. Skjønt det finnes ikke noe slikt som et annet evangelium. Det er kun ett! Det er det Gud selv har satt sitt innsegl på.
   Tenk om du bare kunne ta til deg trøsten av det, at det evangelium du har fått ta din tilflukt til, det har Guds eget innsegl. Men da ser du også hvilken vanæring av evangeliet det er å legge noe til. Det er det du fremfor alt skal vokte deg for.
   Her ser du også hvor nøye Paulus er med å understreke at dette er ikke hans evangelium. Heller ikke han hadde noen tillatelse til å forandre noe på det: «Men selv om vi eller en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi har forkynt dere, han være forbannet!» (Gal 1:8). Og han begynner sitt brev slik: «Paulus, apostel, ikke av mennesker eller ved noe menneske, men ved Jesus Kristus og Gud Fader, som reiste Ham opp fra de døde.» Og som vi leste i teksten vår: «Jeg kunngjør dere, brødre, at det evangelium som er blitt forkynt av meg, ikke er menneskeverk. Heller ikke har jeg mottatt det eller lært det av noe menneske, men ved Jesu Kristi åpenbaring.» (v.11-12). For det var nettopp hva disse loviske fiendene av evangeliet sa: Ja, det sier Paulus, sa de. Nei, sier Paulus, det evangelium jeg forkynner har jeg ikke fra meg selv, men Gud Herren. Du må være klar over at den loviske forkynnelse er en fiende av evangeliet, og dermed altså en fiende av Gud selv. Det er ikke noe du skal bære over med, verken når det kommer fra ditt eget hjerte eller andre mennesker.
   Du ser også i lignelsen om ugresset i hveteåkeren – der svarer Herren på spørsmålet om hvor det kommer fra: «Dette har en fiende gjort.» (Matt 13:28).
   Og så står det at dette skjedde mens folkene sov! Og når Jesus da advarer mot å skulle rykke opp ugresset, så mener Han ikke dermed at vi ikke skal avsløre det falske såkornet, så langt Gud gir nåde til det. Det viser jo også Paulus med all ønskelig tydelighet i galaterbrevet. Og det falske såkornet er rett og slett det annet evangelium, som han taler om. Det som legger noe til. Det som her kom inn i form av jødedommen. Det var ingen mulighet for dialog her – de kunne ikke leve sammen. Gud hadde satt et skille her, og da var det ikke rom for mennesker å bryte det.
   Nå skal vi høre hva gjerningsreligionen førte til for Paulus i forhold til evangeliet: «Dere har jo hørt hvordan jeg en gang levde som jøde, hvor hårdt jeg forfulgte Guds menighet og forsøkte å utrydde den.» (v.13). Utrydde den! Intet mindre! Det var hans gudsdyrkelse som førte til dette! Kan det bli mer fiendsk? Kan det gå dårligere sammen? Og hva var årsaken til dette? Var det Paulus selv egentlig? Hør her: «Jeg gikk lenger i jødedommen enn mange jevnaldrende i mitt folk, og var enda mer nidkjær for overleveringene fra fedrene.» (v.14). Det var årsaken!

E.K.

   Dess mer man går inn for dette, dess mer anstrengt og håpløst blir forholdet til evangeliet. Så lenge man bare har med litt av dette med gjerningsforkynnelse – så lenge man bare smyger inn noe - blir det ikke så klart åpenbart, men det ligger der og skaper en stadig uro. Evangeliet er ødelagt, satt til sides, men det synes ikke umiddelbart så klart, men det er som om du har to slags kristendom i deg, som du ikke får til å gå greit sammen. Det er som om du prøver å få motpolene på en magnet til å henge sammen, men de støter fra i stedet. Det er som en kjent kristen sa: Det er så ren luft på Golgata! Ingen forurensning der! Det må stå alene!
   Når evangeliet kommer til deg og sier: Du er fri i Kristus! Så roper gjerningsreligionen i deg: Nei! Nei!
   Men vi er jo altfor opplyste kristne i dag til å tro at vi skal bli frelst ved gjerninger! Vi er da altfor lutherske til det, ikke sant? Så hva gjør vi? Jo, vi kaller det helliggjørelse!  Og så ligger det under, at uten denne helliggjørelse, når vi jo egentlig ikke målet. Og dermed er vi tilbake ved utgangspunktet, at uten dette tillegget, uten dette «samarbeid» med Gud, slik at Han får gjort dette og hint i deg, kan du ikke bli frelst.
   Og da spør jeg: Hvor er da evangeliet blitt av? Jo, det viser seg jo da å ikke være tilstrekkelig i seg selv. Det er da bare blitt en port inn til det nødvendige samarbeid med Gud.
   Det er et annet evangelium. Det var den forførelse galaterne var gjenstand for. Og hvor mange i dag? Dette kommer så finurlig og på så mange måter, men har alltid det kjennetegn, at evangeliet i seg selv, det vil si, det som Jesus etter Guds vilje har gjort for oss, eller Gud etter sin vilje har gjort i Kristus for oss , ikke er nok! Det er bra, det er godt, det kan roses opp i skyene, men det er ikke nok!

   «Heller ikke har jeg mottatt det eller lært det av noe menneske, men ved Jesu Kristi åpenbaring. Dere har jo hørt hvordan jeg en gang levde som jøde, hvor hårdt jeg forfulgte Guds menighet og forsøkte å utrydde den.» (v.12-13).
   - hvordan jeg en gang levde – men altså ikke nå! Det Paulus beskriver her er jo en omvendelse – en evangelisk omvendelse. Og hvordan skjedde den? «- ved Jesu Kristi åpenbaring.» Ved at evangeliet ble ham åpenbart, ble han omvendt til Gud! Ved det ble han omvendt og frelst. Og du kan ikke bli mer enn omvendt og frelst! Siden kan du bare vokse i nåde og kjennskap til Ham som har frelst deg. Men du blir ikke frelst ved det, og heller ikke mer omvendt. Det er jo klart at det du ble omvendt og frelst ved, det er det også om å gjøre at du blir bevart i, for i det er jo frelsen! Når Paulus var frelst ved evangeliet, spurte han ikke lenger: Hvordan skal jeg bli frelst? Det visste han jo, nå!

   Episteltekstene  i Det Nye Testamentet er jo fulle av dette med å bli i det du hørte fra begynnelsen. «Likesom dere altså tok imot Kristus Jesus som Herre, så vandre i Ham» (Kol 2:6), og lignende.
   Og vi skal lese et vers av Paulus til slutt her, hvor han sammenfatter alt dette i en person - 1 Kor 1:30: «For det er Hans verk at dere er i Kristus Jesus, Han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning.»
   Hva mer? Må du ha noe mer, tror du?