|
I Jer 17:9, står det
et vitnesbyrd om menneskets hjerte: «Svikefullt er hjertet, mer enn
noe annet, det kan ikke leges. Hvem kjenner det?»
Det er vårt – mitt og ditt
– hjerte det tales om der. Du finner dette hjerte i ditt indre. Ja,
det er ditt indre liv. Det ditt naturlige liv springer ut av
– som du har dine naturlige tanker og meninger fra. Det som farger
ditt syn på mennesket, på tilværelsen. Det er det hjertet som får
sin attest her. Svikefullt, ondt, mer enn noe annet.
Det må da finnes noe i tilværelsen
som er mer ondt? Hva med helvete og det som hører til der for eksempel?
Ja, hvor finner du det? Hvis meg fordervelsens avgrunn – hvor? - i
meg! – som det heter i en sang. Den Hans Nielsen Hauge gikk og
sang der ute på åkeren, da Herren møtte ham.
Det står et ord i Skriften
som er så avslørende. Det blottlegger dette onde hjerte. Og det er
ordet uforskyldt av nåde.
Jeg makter ikke å tro det!
Jeg kan ta det til meg i hodet – å ja, du kan ta det i hodet, og du
kan ha munnen full av evangelium, men i ditt hjerte strever du med
å grunne din egen rettferdighet! Du får likesom ikke hjertet med på
dette.
Stikk i strid med Guds ords
klare tale, forteller det deg, at du må ha noe, gjøre
noe, være noe. Du kan jo ikke bare komme nå, for du har jo
fremdeles synd! Du har slurvet i ditt kristenliv i det siste, og derfor
har du det så ringt som du har det for tiden osv., i samme gate. Det
behøver heller ikke være fullt bevisst – hjertet har sitt eget liv,
og vantroen har bolig der. Så gjør du kanskje noe ekstra, og føler
deg da noe tryggere og kommer så til Gud med frimodighet på det grunnlag,
og ser ikke at du ved dette ditt ekstra. har forkastet evangeliet.
Din følelse og ditt hjerte
lyver. Følelsen sier at alt er i orden, men Guds ord sier du er fordømt,
for du har ikke trodd på Guds enbårne Sønns navn, men festet lit til
din egen evne. Og når man vil ha noen ydmykhet med på
dette lasset, sier man: Å nei, ikke av ren egen evne, men ved
Guds hjelp, Guds kraft! Gud og meg sammen, med andre ord!
«For
vi er overbevist om at mennesket blir rettferdiggjort ved tro, uten
lovgjerninger. Eller er Gud bare jøders Gud? Er Han ikke også hedningers?
Jo, Han er også hedningers Gud.» (v.28-29). – de som ikke har
gjerninger!
Svikefullt er hjertet, hørte vi! Det forteller
ikke sannheten! Det kan ha ro midt i selvbedraget! Og det kan være
urolig midt i frelsen!
Hva ser du på, når du treder
inn for Gud? Dine gjerninger? Om du holder mål? Spør du ditt
hjerte, om alt er i orden der? Da må du høre nøye etter – de gjerninger
som skal stå for Gud, de må være fullkomne, og det hjerte som skal
se Gud uten å gå til grunne, det må være rent, ifølge Matt 5:8.
Er det dette du finner, når
du ser etter? Er det ikke nettopp da du må slippe det – fly fra det?
Ellers blir det til fordømmelse! Rom 11:6, sier: «Men er det av nåde,
da er det ikke mer av gjerninger. Ellers blir nåden ikke lenger nåde.»
Vi kan ikke komme med begge dele, for det ene utelukker det andre. Enten troen eller
lovgjerninger.
Jesus sier til rådsherren
Nikodemus i Joh 3:3: «Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en
blir født på ny, kan han ikke se Guds rike.»
Tenk da å bli forledet til
å fortrøste seg seg til hva
en er i seg selv – og så dø på denne trøst!
Ja, slangen er den samme
i dag! Du er jo en verdifull skapning, skapt i Guds bilde – Gud vil
da ikke støte deg bort på den siste dag, sier han. Du vil jo gjerne
være en kristen og gjøre så godt du formår. Han krever da ikke det
umulige av deg – du kan skjønne Herren er ikke urimelig.
Men trang er den port, og
smal er den vei som fører til livet, sier Jesus i Matt 7:14 - tvert
imot denne falske røst. Og sannhetsvitnet Paulus i 1 Kor 15:50: «Men
det sier jeg, brødre: Kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike. Heller
ikke skal forgjengelighet arve uforgjengelighet.»
Det er ikke noen måte et
naturlig menneske kan bukte seg inn dit på – ved gjerninger eller
noe som helst annet. Men djevelen – og vårt eget hjerte - vil ikke
at dette skal nå frem til vår erkjennelse, men ha oss til å stole
på noe i oss selv. Hva vi har gjort – hva vi er blitt – ja, endatil
vår tro. En tror da på sin tro!
Er det troen på troen som
frelser? Er det troen på min egen kristendom som frelser? Troen på
Jesus da – frelser den? Ja, så visst, men Han tror du ikke på dersom
du tror på noe annet i tillegg. Å tro på Ham, det er å tro på Ham
som rettferdiggjøre den ugudelige uten gjerninger. Ja, det
står virkelig skrevet i Rom 4:5.
Ja, men jeg er da en kristen,
et skikkelig og bra menneske, er det de som sier til dette. Hva er
det da å være en kristen? Det er som nettopp sitert, å tro på Ham
som rettferdiggjør den ugudelige uten gjerninger!
Min kristendom er ikke dette
og hint, men Han som sitter ved Majestetens høyre hånd, etter å ha
fullført renselsen for mine synder, som det står i Hebr 1:3.
E.
K.
|
Lina Sandell har dette vitnesbyrd til oss: Den enste fromhet
jeg kjenner, er syndenes forlatelse! Det var altså ikke noe
hun fant hos seg selv, men dette at hennes synder var henne forlatt!
Det hun da sto igjen med, var nettopp et rent hjerte! Renset i Lammets
blod! Som vi kan lese Peters vitnesbyrd om Guds møte med hedningene
i Apg 15:9: «Han gjorde
ingen forskjell på oss (jødene) og dem (hedningene), for ved troen
renset Han også deres hjerter.» Ved troen på Jesus og Hans stedfortredende
gjerning!
Tenker vi over hva vi holder
på med, der vi går og vokter på oss selv, om vi er som vi skal være?
Ja, hvordan må vi være da?
«Dere skal være hellige for meg, for jeg, Herren, er hellig,» kan
vi lese i 3 Mos 20:26, og flere andre steder i Skriften. «Vær barmhjertige,
likesom også deres Far er barmhjertig,» sier Jesus i Luk 6:36. Og
et annet sted - Matt 5:48 - sier Han: «Vær da fullkomne, likesom deres
himmelske Far er fullkommen.»
Det er med andre ord tale
om å være som Gud, og intet mindre. Og så kommer vi dragende med vårt!
Å du, for et mørke!
Guds lov som altså forkynner
oss, hvordan Han vil at vi skal være, det er en åpenbaring av Gud
selv, i Hans hellighet. For slik som Han vil at du skal være, slik
er Han selv. Som det står i vers 21 i teksten her: «Men nå er Guds
rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten
loven,»
De vitnet altså om Guds rettferdighet.
Men så leste vi videre i vers 22: «- det er Guds rettferdighet ved
tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror.»
Denne rettferdighet, Guds
rettferdighet, som vi så i loven, men aldri kunne få del i, den er
nå gitt oss uforskyldt av nåde i Jesus Kristus ved troen. Gitt til
den ugudelige, som ingen gjerninger har. I Jesus – ikke i deg!
Som vi leser om det i Luk 1:53: «Hungrende mettet Han med gode gaver,
men rikfolk sendte Han tomhendte bort.»
Hvordan skal du komme innfor
Gud? Med de rette gjerninger? Med den rette andaktsfølelse? Med de
rette ord? Med den rette gudsfrykt og respekt? Med den rette tro?
Den rette sønderknuselse? Hør hva som sies: «Den som har gjerninger,
får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent.» (Rom 4:4).
Ja, men når jeg ikke har noe av dette, og alle forsøk på å oppnå det
blir et vemmelig skuespill – et rent hykleri!
Hør du! – jeg får komme så
hulter til bulter det hele nå engang er. Jeg har ikke noe å gi Ham.
Ikke et villig og godt hjerte – ikke de rette gjerninger, men alt
jeg er og har som naturlig menneske, det er forbannet av Gud. Det
er hva Skriften vitner om det! Han la alt under synd og jorden skal
være forbannet for din skyld, sier Han til den falne Adam..
Men her står: «Den derimot
som ikke har gjerninger, men tror på Ham som rettferdiggjør den ugudelige,
han får sin tro tilregnet som rettferdighet.» (Rom 4:5).
Troen, ja! – men må jeg ikke
da ha den rette tro? Troen er å komme til Jesus med sin synd, er det
sagt. Det er ikke noe en får i stand. Det er ikke noe jeg etter mye
anstrengelse og viljebeslutninger endelig får stablet på bena, og
så kommer til Jesus med – nei, Jesus selv er troens opphavsmann og
fullender! – det vil si, den er av Ham! Troen er en Guds gave!
Den kommer av hørelsen. Og da mer enn aner vi hvor helt og fullt frelsen
er av Gud. Og da aner vi forhåpentligvis også, hvor viktig det er,
hva vi hører – at det virkelig er Guds ord!
Djevelen kom til Eva, og
hun lånte øre til hans ord, og resultatet kjenner vi jo til.
Det er ikke uten videre sikkert
det er av Gud, det du hører, fordi Jesu navn blir nevnt. Budskapet
må være Skriftens Jesus, og det må være Skriftens budskap om det naturlige
menneskes tilstand. Ellers er det ikke Sannhetens
Ånd som taler, hvor mye Jesu navn enn blir nevnt. Da er det tvert
imor misbruk av Guds navn!
Det er mange som ber: Å Jesus,
kom inn i mitt hjerte! – som på samme tid står Ordet imot, når det
blir forkynt! Som om Jesus skulle komme til dem gjennom luften på
noen måte. Det er en Jesus som kun finnes i det menneskets innbilning.
En du tenker deg. Tenk da på det vi leste til å begynne med, om menneskehjertet.
Visst kan vi be slik, men
hvordan går det til? Jo, Han kommer til deg og åpenbarer seg i sitt
ord! Den som tar imot Ordet – Skriftens vitnesbyrd om Jesus – har
tatt imot Jesus selv og ifølge Joh 3:33, stadfestet at Gud er sanndru.
Du kan ikke ha et forhold
til Jesus og et annet forhold til Hans ord – Han og Ordet er nemlig
ett!
Ser du da hva du har fremfor
deg, når du har Skriften? Det ord som består, når himmel og jord forgår.
Det er hva det er om å gjøre, at Han får lagt ned i deg. Da har du
del i det som ikke forgår, om du strever aldri så mye – ditt eget
vil bli blåst bort den dagen som agner for vinden.
Det er ikke du som skal hente
Jesus ut av Skriften – nei, Han kommer til deg. Han er der!
Derfor les og hør! Det er jo dette vi nå har lest og
hørt. Ser du ikke Jesus i det?
Les teksten for deg selv,
når du kommer avsides!
|
Bots
og bønnedag
