|
Apostelen begynner denne teksten med en sterk uttalelse: «Jeg er overbevist om
...!» Da er det med andre ord ikke rom for den aller minste tvil. Og som
en sa: Det er ikke du som har en overbevisning, som det så ofte sies,
men det er overbevisningen som har deg!
Spørsmålet blir jo da: Hvor har apostelen denne overbevisning
fra? Jo, det er i samfunnet med Herren - det han der har fått åpenbart
og sett inn i, som er årsaken til denne overbevisning. Det er med andre
ord den rot overbevisningen er sprunget ut av.
Hør da igjen hva han her er overbevist om - nå når du vet
det er Herrens tale til apostelen dette: «- at den nåværende
tids lidelser ikke er for noe å regne mot den herlighet som skal åpenbares
på oss.» (v.18).
Det er Herren selv som har overbevist ham om dette - og nå
bringer han dette videre til deg, så også du skal få del i den samme overbevisning.
Hvilken trøst i lidelse!
Nå vet vi jo - om vi har vært noe prøvet
i livet - hvor vanskelig det kan være å hente seg ut trøst midt i prøvelsen,
men Guds ord svikter jo ikke - det taler sannhet også da! Det er ikke
for noe å regne mot den herlighet som skal åpenbares på deg! På deg!
Du som har tatt din tilflukt til Jesus, men opplever så mye vondt i livet.
Det anfekter din tro: Kan jeg være noen kristen, når jeg opplever slikt?
Har Herren forlatt meg for mine (mange) synders skyld? Har det noen gang
vært ekte med meg, eller har det hele vært et bedrag? Også mye forkynnelse
i dag som bygger opp under dette åndelige vrangsyn, dessverre! I tillegg
ser du andre som det åpenbart går så vel, likesom den gudfryktige Asaf
så med bitterhet og forundring at det til og med gikk de ugudelige vel,
mens han møtte prøvelser. (Sal 73). Da er det vanskelig å ta til seg trøst,
når det eneste som kan trøste deg, nettopp er Ordet, og det gjerne midt
imot det du ser og opplever! Da a trenger du høre slike ord som dette:
«Er vi troløse, så forblir Han trofast. For Han kan ikke fornekte seg
selv.» (2 Tim 2:13).
Forblir trofast! Hørte du det? Det sikreste og mest
faste i denne verden er ikke Mount Everest eller Kilimanjaro, men Guds
ord. «For fjellene kan vel vike, og haugene rokkes, men min miskunnhet
skal ikke vike fra deg, og min fredspakt skal ikke rokkes, sier Herren,
Han som forbarmer seg over deg.» (Jes 54:10).
Hør nå! Hva er det som ikke skal vike fra deg? «Min miskunnhet,»
sier Herren. Hva er det som ikke skal rokkes? «Min fredspakt,»
sier Han. Dette er Herrens ord!
Ja men, dette er vel for de gode og fromme? De som har tedd
seg rett for Gud. Da må du høre Jesu ord med oppmerksomhet, og ikke være
så vrang imot Hans ord!: «Gå bort og lær hva dette betyr: Barmhjertighet
er det jeg vil ha, ikke offer! Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige,
men for å kalle syndere.» (Matt 9:13).
Derfor, min venn, var apostelen så overbevist! Han
kjente Herren!
Og så leser vi noe underlig her - også det med årsak i Herrens
miskunnhet: «For skapningen venter og lengter etter at Guds barn skal
åpenbares. Skapningen ble jo lagt under forgjengelighet, ikke frivillig,
men etter Hans vilje som la den under forgjengelighet, i håp om at også
skapningen skal bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten,
og nå frem til Guds barns frihet i herligheten.» (v.19-21).
Altså dette med stedfortredelse
kommer inn her - hele skapningen falt i og med mennesket, den skal også
oppreises i og med mennesket! Og det var altså Herren som gjorde det!
- det var Han som la det under forgjengelighet, men da i den hensikt at
den også skulle bli forløst ved oppreisningen av de som var årsak til
det.
Se på all lidelse og nød i naturen - og så får du høre at
det har sin årsak i menneskets synd - det er vår skyld! Da begynner du
vel å få en anelse i det minste, om hvilket alvor dette med synd er! All
verdens lidelse fra mennesket ned til mauren i mold - ja, dypere enn det
- har sin årsak i synden!
|
Dette forsøker mennesket å bøte på med alle mulige slags midler, men dette
kan ikke forandres det minste, så lenge det ikke er gjort noe med synden.
Så lenge den er en realitet i verden - i mennesket - vil det onde bare
finne nye retninger for å skade og rive ned. Den bringer nettopp lidelse
og død!
Så kommer
da det velsignede Guds ord til oss, og forkynner at botemiddelet er nå
brakt. Men det er kun ett: Jesu Kristi dyrebare blod tar synden bort -
og dermed også alle følger av den! Dette er en virkelighet! Det gjelder
deg som har tatt din tilflukt til Jesus, vår frelser og forsoner! Din
synd er borte, og også alle følger av den!
Ja men, dette ser jeg jo ikke, sier du. Nei, som Hebreerbrevets
forfatter skriver: «Alt la du under Hans føtter. For da Han la alt under
Ham, holdt Han ikke noe tilbake som han ikke underla Ham. Ennå ser vi
ikke at alt er Ham underlagt.» (Hebr 2:8).
La du merke til hva som ble sagt her? «Alt» - absolutt alt
- «la Han under Hans føtter.» Det er altså skjedd! Det er ikke noe fremtidig,
men nåtidig! Alt er skjedd i Kristus Jesus! Men
så kommer dette som ofte gjør det så vanskelig for oss: «Ennå ser vi
ikke at alt er Ham underlagt.»
Nei, «vi vandrer i tro, ikke i beskuelse.» (2 Kor 5:7). Holder
du deg til Ordet, da kan du bli overbevist! Men holder du deg til det
du ser, da blir alt usikkert! Hva holder du deg til? Svar nå sant på det?
Guds ord kommer til deg med et løfte: Det du nå tror, det
skal du engang se med dine øyne! For Guds ord lyver ikke! Det vil si:
Gud lyver ikke! Nei, som Han sier i evangeliet: «Jeg er Sannheten!»
(Joh 14:6).
Hvorfor er ikke du trygg, min venn? Hva er det som uroer
deg? Er det ikke nok det som Jesus har gjort? Jo, sier mang en da - det
er selvfølgelig i orden med Jesus, jeg har jo ikke noe å utsette på Ham,
kan du vite. Nei, det er meg det er så galt med - det er jeg som er problemet!
Ja men, var det ikke nettopp derfor Gud måtte frelse deg ved å regne med
en annen helt og fullt i ditt sted? Har Han sagt at Han vil bygge noe
på deg også? Nei, Han har sagt: Alt er bygd på Jesus! Alt!
Vil noen misbruke dette til å leve i åpenbar synd - praktisere
åpenbar synd - da sier jeg bare: Vel avsted til fortapelsen! For har ikke
Herren sagt, at den som synder skal dø?
«For vi vet at hele skapningen til denne stund sukker sammen
og stønner sammen som i veer. Ja, ikke bare det, men også vi som har fått
Ånden som førstegrøde, også vi sukker med oss selv, mens vi lengter etter
vårt barnekår, vårt legemes forløsning.» (22-23).
«- men
også vi som har fått Ånden!» Ja, du kjenner vel til dette sukket! Du opplever
livet her som å være i fremmed land - ja, ofte verre - som et fangenskap!
Trell under synden, bundet i noe du så gjerne ville være fri! Å, engang
skal jeg få ånde fritt hele tiden! Jeg opplever dette så snart evangeliet
blir klart for mitt hjerte! Da får du en forsmak på dette, som en gang
skal åpenbares på deg helt og fullt og endelig - det som apostelen her
i teksten kaller «den herlighet!»
Måtte denne prekenen også ha tjent til at du plantes fastere
i denne herlighet allerede her og nå - for det er den herlighet du allerede
har fått del i, ved din tilflukt til Jesus, som en dag skal åpenbares
på deg - ingen annen! Du øker ikke denne herlighet ved noen egen gjerning,
eller egen bestrebelse, men kun ved å høre til tro!
|
Allehelgensdag
