|
Det lovfrie evangelium kontra gjerninger som Gud krever av
oss. Det er hva det er tale om. To veier ligger foran deg på en
må du gå! Du kan ikke gå på begge! Det var det som var skjedd her
i galatermenigheten, at de ville holde seg til begge. Men sannheten
er jo den at de ikke bare er noe ulike disse veiene, men de er rake
motsetninger – og hvordan vil du få det til å gå sammen, uten å volde
skade på begge?
Det er jo det som skjer – så snart du holder deg til
noen gjerning, så er det en forringelse av evangeliet i ditt omdømme.
Du sier jo ved det at evangeliet, det vil si det som Jesus har gjort
utenfor oss, og uten vårt bidrag, ikke er tilstrekkelig. Nei, det
er fullstendig bare med det, det må være noe med oss også, og dermed
så er det ikke lenger evangeliet du har med å gjøre. Det er et annet
evangelium, skjønt det ikke finnes noe annet evangelium, som apostelen
skriver i kap. 1:7, i samme brev.
Jeg vil spørre deg, i denne sammenheng: Tror du virkelig
det er nok det som Jesus gjorde? På ramme alvor altså. At det ikke
kreves noe mer, for å leve i samfunn med den levende Gud her på jord,
og stå frelst for Ham i evigheten.
Hva med når du synes at du ikke har vært noen god kristen?
Hva med når du har falt i noe? Er det ikke snart å tenke at det kreves
noe mer, enn bare å være et slikt elendig menneske for Gud, år etter
år? Spesielt når en ikke sporer noen fremgang i kristenlivet, slik
som en tenkte seg at det skulle være. Så kommer tanken opp – det må
vel kreves noe mer? Det er en veldig farlig tanke for en kristen.
Da står du i virkeligheten på nippet til å forkaste det sanne evangelium,
og gli over i et annet.
Men nå er jo også saken den dessverre, at svært mange
lever nettopp i denne sammenblandingen, og er overbevist om at dette
er å være en kristen. En tror jo på Jesus – og en ber jo til Ham osv.
Nei, det er jo nettopp det du ikke gjør da, du tror ikke på Ham, men
legger ditt eget til. Du kan ikke legge noe til evangeliet!
Denne teksten gir oss en alvorlig påminnelse om hvor
snart det er å komme inn under en slik åndspåvirkning. Til og med
Peter, Han som selv hadde gått inn i hedningen Kornelius' hus, etter
oppdrag fra den treenige Gud, ved denne duken som tre ganger ble senket
ned fra himmelen, da han var i bønn i Joppe. Der i Kornelius' hus
opplevde han at Den Hellige Ånd falt på dem som var til stede. Uten
at de hadde gjort noe for det, som han sier i dette oppvaskmøte de
hadde i Jerusalem om dette i Apg 15:8-9: «Og Gud, som kjenner hjertene,
gav dem (hedningene) vitnesbyrd, idet Han gav dem Den Hellige Ånd
likesom oss. Han gjorde ingen forskjell på oss og dem, for ved troen
renset Han også deres hjerter.»
Ikke ved deres fromme og kristelige gjerninger, men ved
troen – troen på Jesu fullbrakte verk - renset Han også deres hjerter.
Verken mer eller mindre! Han var det som nå falt! Han var det som
nå var blitt en forfører, bort fra det evangelium Herren har forkynt
til frelse for oss mennesker – og du ser her hvordan forførelsen grep
om seg: «Og sammen med ham hyklet også de andre jødene, slik at til
og med Barnabas ble revet med av hykleriet deres.» (v.13).
Det ligger så nært for oss dette! Og her var det også
for å tekkes mennesker, på bekostning av evangeliets sannhet. De gav
etter for de religiøses fiendskap mot evangeliet. Så det var i sannhet
et dypt fall dette. Det var en ny fornektelse fra Peters side. Og
fordi det representerte en slik fare, går Paulus like på Peter. Som
Paulus skriver her: «Men da Kefas kom til Antiokia, sa jeg ham imot
like opp i ansiktet, fordi han opptrådte klanderverdig.» (v.11).
Paulus' kamp var å holde evangeliet rent. Det er ikke
noe bud i evangeliet, det er ikke noen lov og regel, du må overholde,
det handler ene og alene om hva Jesus i sin nåde har gjort for deg,
uten ditt bidrag. Uten noen god gjerning, uten noen godhet,
uten noen kjærlighet verken til Gud eller mennesker, uten noen god
vilje fra din side overhodet, gikk Han veien om Golgata, til en fullkommen
frelse for din sjel. Det kreves ikke et fnugg mer, enn hva Han allerede
har fullført!
E.K.
|
«For ikke noe menneske blir rettferdiggjort av lovgjerninger,» skriver
han like ut til oss her. (v.16). Kan det bli sagt deg klarere? Og
Paulus beskriver dette som noe de innså – det vil si, erkjente. Det
var en erkjennelse de var kommet til ved ved Ordets forkynnelse, og
Guds åpenbaring: «Men da vi innså at et menneske ikke blir
rettferdiggjort av lovgjerninger, men ved tro på Kristus Jesus, da
trodde også vi på Kristus Jesus, for å bli rettferdiggjort ved tro
på Kristus og ikke av lovgjerninger.» Og så igjen: «For ikke noe menneske
blir rettferdiggjort av lovgjerninger.»
Det kan du altså bare glemme, med andre ord. Men så opplever
vi det – vi erfarer i livet – at vi er gjennomsyret av loviskhet i
vårt sinn. Vårt gamle menneske er lovisk, Vårt gamle menneske vil
rettferdiggjøre seg selv. Det vil ikke – og kan ikke riktig tro –
at det rettferdiggjøres ved en annens rettferdighet.
Og her kommer kampen, og det ikke minst fordi Guds ord
taler mye om hvordan vi skal være og ikke være, gjøre og ikke gjøre.
Det er bare det at ikke noe av dette er fordi du skal bli rettferdig
og hellig, eller mer rettferdig og hellig, for Gud – du er jo allerede
så rettferdig og hellig det er mulig å bli for Gud, ved troen på Jesus.
Ved din tilflukt til Ham. Ved troen renset Han jo ditt hjerte,
leste vi i Apg Det er da renset i Lammets blod, det har skjedd en
Guds handling – kan det da bli renere? Kan det? Det er faktisk det
avgjørende spørsmål, som viser om du er en sann Jesu disippel, eller
en trell under loven.
Hør nå!: Guds evangelium er budskapet om en fri og uforskyldt
gave, gitt deg i Jesus Kristus, før du kunne si verken A eller B.
Og det blir ikke noe annet vis for deg å leve med Gud på, så lenge
du er her på jord, enn å få stå i denne nåde, i denne fullkomne renselse.
«For dersom jeg bygger opp igjen det jeg har revet ned,
da viser jeg meg selv som en lovbryter. For jeg er ved loven
død for loven for å leve for Gud.» (v.18-19).
To ting her - Peter var blitt en lovbryter, ved dette.
Mennesker tenker at de skal bedre sin situasjon for Gud ved å være
slik og slik, og ikke slik og slik osv. - at Gud skal ha behag i det.
Altså i lovgjerninger. Mens sannheten jo er den, at du tvert imot
blir en lovbryter ved dette!
Den sanne takk som stiger opp fra en synders hjerte til
Gud, det er takken for nåden. Men uten et sant kjennskap til
deg selv, og et sant kjennskap til Guds evangelium, kan aldri denne
takkebønnen stige opp som sann.
Det andre Paulus åpenbarer der, det er at du ikke kan
leve for Gud, uten å være død for loven. «For jeg er ved loven død
for loven for å leve for Gud.» Evangeliet setter i frihet,
for det er uten lov!
Hør nå til slutt, hvor radikalt han taler om livet sitt
her: «Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men
Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg
i troen på Guds Sønn, Han som elsket meg og gav seg selv for meg.
Jeg forkaster ikke Guds nåde. For er rettferdighet å få ved loven,
da er altså Kristus død uten grunn.» (v.20-21).
«Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.»
Det er et sant kristenliv! La oss si det på en annen måte, men likevel
helt i samsvar med meningen her, så ser vi kanskje lettere, hvor radikalt
det er: «Jeg lever ikke, men Kristus lever!» Det nye livet, det er
Kristus – det er det du skal få regne med. Og, som vi kan lese i Kol
3:4: «Når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal også dere åpenbares
med Ham i herlighet.»
Det er ikke gull, alt som glimrer – det er et ordtak
vi så visst kan bruke i kristen sammenheng. Det er ikke av Gud, alt
som synes å være det! Så la oss be Ham om synet! Han som kom til jord
for å åpne blindes øyne, så de kunne se. Det tragiske var jo at de
mange, mente de så godt nok, og trengte ikke til noen åndelig øyensalve.
|
9
søndag i treenighetstiden
